Barn som utagerer mangler ferdigheter. Og det gjør de voksne også.

Hans Holter Solhjell er daglig leder i Famlab Norge og www.foreldrekompetanse.no.

Author
Recent Posts

Hans er daglig leder av Famlab i Norge, er pedagog og jobber med kurs og veiledning for foreldre, barnehager og skoler. Du kan lese mer om Hans her.

Latest posts by Hans Holter Solhjell (see all)

Jeg trengte mer konkrete og praktiske verktøy - February 6, 2024
Bedre samarbeid i familien - January 5, 2024
PLS Perspektivspiralen - October 3, 2023

Onsdag 28. Oktober 2015 kunne vi i Aftenposten lese om en gutt på 9-10 år, som i et helt år fikk undervisning av en assistent i enerom, og som måtte ha friminutt alene. Heldigvis går det bedre med gutten nå. Men det er dessverre et faktum at alt for mange ikke får den hjelpen de behøver. Resultatet blir ofte at problemene forsterkes, og kan ende med avbrutt skolegang og utstøting av arbeidslivet.

Selv om det gjøres mye bra arbeide både i barnehage, skole, PPT, BUP og barnevern så møter vi som jobber utenfor disse offentlige strukturene alt for ofte de foreldrene som ikke har vært så heldige å få relevant hjelp, og hvor det som skulle vært hjelp heller har bidratt til å gjøre situasjonen langt verre, og til tider utmattende, skremmende og traumatisk.

Barn som utagerer er vanskelige å forholde seg til. Og ofte ser vi at barnets oppførsel blir forklart med at “han gjør det for å få oppmerksomhet”, ”for å manipulere” eller “foreldrene har ikke gjort jobben sin”. Situasjoner som oppstår i barnehage eller skole forklares med forhold hjemme hos foreldrene. Det vil si, barnehagen og skolen peker bort fra seg selv, og mot barnet eller foreldrene for å forklare hvorfor et barn utagerer der for hvor fagfolkene selv befinner seg, og har ansvaret.

Vi ser det som langt mer produktivt og løsningsfremmende om vi som fagfolk ser mot oss selv, og på hva som skjer konkret mellom oss og barnet, her og nå, i situasjonen hvor barnet utagerer. Denne måten å tenke på kan selvfølgelig anvendes hjemme også og det gjør vi selvfølgelig. Og aller best i samarbeid mellom fagfolkene i barnehage og skole, og foreldrene. Men problemet for mange av de vi møter er at offentlige instanser alltid peker bort fra seg selv, og mot foreldrene. Og at det er veldig varierende kvalitet på det tilbudet som gis.

Om vi som fagfolk klarer å se på oss selv og helheten i situasjonen, så ser vi ofte at både vi voksne, og barnet mangler viktige emosjonelle, kognitive og sosiale ferdigheter. Barnet mangler ofte ferdigheter i forhold til konsentrasjon, frustrasjonstoleranse, emosjonell selvregulering, vansker med å håndtere forandringer, eller endrede planer, å se “gråsoner”, der man tar alt bokstavelig. Og den voksne mangler ofte konkrete ferdigheter i forhold til å forstå og se barnets perspektiv og opplevelse, å se hvordan egen opptreden og situasjonen påvirker barnet. Og i praksis utøve en emosjonelt og utviklingsmessig relevant og tilpasset ledelse, sett fra barnets perspektiv, i stedet for en rigid, målstyrt voksenorientert ledelse.

Og når kravene til barnet i situasjonen langt overstiger barnets ferdigheter i forhold til selvregulering og den voksnes evne til samregulering så er ulike former for utagering, og for noen innagering, en helt forståelig og naturlig reaksjon fra barnet side.

I bøkene “Eksplosive barn” og “Utenfor”, av Ross Greene kan vi lese om flere slike barn. Noen av de har diagnoser, ADHD, autisme/asperger, Tourette. Men dette kan også gjelde for barn som ikke oppfyller kravene til disse diagnosene. Felles for de er at de på et til flere områder har manglende ferdigheter og ikke blir møtt i forhold til sitt nivå. Når du som voksen må forholde deg til et barn som utagerer, gir dette perspektivet, manglende ferdigheter, hjelp til å forstå barnet på en helt ny måte. Og det kan hjelpe oss å faktisk bli en som hjelper barnet, ikke en som gjør alt verre.

Gjennom samarbeid med barnet, kan barn gå fra frustrasjon og isolasjon til mestring, utvikling og sosial inkludering. Det gjøres mye godt arbeid med dette i mange skoler, og enda oftere i barnehager, allerede. Men dessverre skjer det likevel for ofte at både barn og foreldre blir møtt helt feil, eller at når man får hjelp, skjer det alt for sent, etter mange omdreininger i det byråkratiske systemet. Om vi klarer å redusere frafallet i videregående skole fra om lag 30 til om lag 20 prosent, er det milliarder å spare, bare per årskull. Men det viktigste vi kan spare, er det enorme tapet det utgjør for det enkelte barn og ungdom, og for den enkelte familie, når barn ikke får hjelpen de skal ha, men i stedet ender opp med å melde seg ut av skolen og etterhvert samfunnet.