Forord av Jesper Juul, til boken “Utenfor”, om barn med adferdsutfordringer i skolen

Du finner boken i vår bokhandel.
Vi arrangerer jevnlig kurs med Ross Greene. Se denne siden for informasjon om kurs med Ross Greene.

Det er med stor glede og optimistisk forventning jeg skriver forord til Ross W. Greenes fremragende bok. Her har vi en profesjonell og erfaren forsker og praktiker som virkelig vet hva han snakker og skriver om, når det gjelder det raskt voksende antall av barn og unge som dagens skole vender ryggen til. Ikke bare i Norge, men over hele den vestlige verden, har både skolefolk, psykologer og politikere blitt ofre for myten om at alle disse barna er umulige å undervise og utenfor pedagogisk rekkevidde, og at de derfor må overlates til spesialister eller eksperter.

Allerede fra begynnelsen av nittitallet følte mange lærere og skoleledere at de måtte forsvare seg, og noen forsøkte å overleve ved å gi foreldrene skylden for de «uoppdragne» barna, eller ved å appellere til de ansvarlige politikerne. Kritikken av foreldrene førte naturligvis ingen steder, og det gjorde dessverre heller ikke deres bønner til politikerne.

For saken er jo den, at lærerne hadde rett, i den forstand at de var, og stadig bare er, utdannet til å undervise de flinke og snille elevene, og ikke ante hva de skulle stille opp med overfor barn som også hadde andre behov som måtte tilgodeses, dersom undervisningen og læringen skulle bli vellykket. Parallelt med denne (mangelen på) utvikling begynte PISA-rapportene å få en fullstendig overdreven betydning i politikernes måte å tenke på, og lærerne befant seg, som amerikanerne sier, «between a rock and a hard place».

Politisk forsøkte man først å diktere «inkludering», fordi man innså at det voksende antallet barn som skolen ikke kunne møte på en relevant og fruktbar måte, ville bety en enorm økning i de offentlige utgiftene. Deretter kom et nesten like mislykket prosjekt, som i PISA-panikkens ånd kom til å hete «kunnskapsløftet». Tilbake sitter mange lærere og foreldre med sin usikkerhet og avmakt, og flere og flere barn og unge med opplevelsen av å være tapere.

Dette stigmatiserende stempelet har ikke bare en kolossal betydning for de berørtes forhold til seg selv og til samfunnet, til utdanningssystemet og arbeidsmarkedet. Å være «taper» er også omtrent det verste man kan være i ungdommens egen kultur, og dermed er håpløsheten komplett.

I følge den siste rapporten (2011) fra Senter for økonomisk forskning AS, som har hatt som hovedoppgave å undersøke kostnadene forbundet med frafall fra videregående opplæring, er det slik at i dag faller en tredjedel av elevene i videregående skole fra. Nye beregninger viser at dersom vi fikk økt antallet elever som fullfører videregående skole, fra 70 til 80 prosent, ville vi spart 5,4 milliarder kro- ner per årskull. Men det viktigste er det enorme tapet dette representerer for hver enkelt ungdom, for hver familie, for arbeidslivet og for samfunnet. Denne under- søkelsen omfatter altså ikke alle de barn og unge som marginaliseres eller støtes ut av skolen, hvor beløpet i kalde kontanter naturligvis ville bli mye høyere.

Disse tallene skriker etter nye perspektiver og ny kompetanse hos alle de faggrupper som beskjeftiger seg med skolebarn og ungdom.

Det har vært gjort mange forsøk på å komme skolen og lærerne til unnsetning. En håndfull metoder, både de som er importert og de som er utviklet nasjonalt, men som imidlertid alle har den svakheten at de ikke tar høyde for barns og unges reelle og akutte behov. De tar primært utgangspunkt i lærernes virkelighetsforståelse og legitime behov for støtte og sikkerhet i det daglige arbeidet, og dermed er metodenes verdi og holdbarhet naturligvis begrenset. De øker ikke lærernes almenne pedagogiske kompetanse, men gir dem bare et nytt alibi for å ekskludere de elevene som i dag allerede taper. På akkurat samme måte som ved at mange skoler forsøker å løse dette ekstremt komplekse problemet ved hjelp av atferdsregler – kalt «elevstandard» – som intet menneske med vondt i sjelen kan overholde, uten å få enda mer vondt.

I denne boken beskrives både en metodikk, flere metoder og et perspektiv som tar høyde for alle parters viktigste interesser: konstruktive mellommenneskelige relasjoner og læring, som også medfører realistisk håp om et godt liv og en fremtid som verdifulle samfunnsborgere.

Ross W. Greenes metodikk er ikke evidensbasert i klassisk norsk forstand. Den bygger på et langt bredere fundament av tverrvitenskapelig kunnskap og eksperimentell klinisk erfaring. Tretti års arbeide med pedagogisk utvikling, blant annet i skolens verden, har overbevist meg om tre ting. Den første er at alle barn gjerne vil lære, og gjerne vil bidra i samfunnet, dersom de har selv den minste opplevelse av å bli tatt på alvor som individer. Den andre er at det finnes masser av engasjerte lærere som er parate til å utvide sin klassiske profesjonsforståelse, dersom de får et meningsfullt tilbud. Den tredje er at skolens kultur i alle europeiske land inneholder en nesten panisk angst for å miste den ekstreme, og helt ubegrunnede, definisjonsmakt, som den tradisjonelt har bygget sitt virke på.

For noen år tilbake ble jeg invitert til de danske skoleledernes årsmøte for å holde en forelesning om «vanskelige barn». Jeg avsluttet mitt innlegg med å gi dem en enkel måte å møte disse barna og ungdommene på, ved å foreslå at de, to ganger i året – før juleferien og sommerferien, samlet alle elevene i skolens aula eller gymsal og sa følgende:

«I år som i fjor er det slik at nesten nitti prosent av dere har kommet på sko­ len nesten hver dag. Det er vi svært glade for, og vil gjerne takke dere for det. Takk skal dere ha! Så er det ti prosent av dere som ikke har hatt lyst til å komme så ofte. Det er vi lei oss for, og dere vil vi gjerne snakke med etter ferien, for kun med deres hjelp kan vi gjøre skolen vår til en bedre arbeidsplass for oss alle.»

Den umiddelbare reaksjonen var mange fuktige øyne og nervøse håndbevegelser, men det tok ikke lang tid før protestene veltet fram. Alle protestene handlet om angsten for å miste makten, hvis man gav «de vanskelige» og ulydige elevene verdi og betydning.

Nettopp dette handler store deler av denne boken om. Hvordan vi som voksne – med vår faglige og menneskelige integritet i behold – i forhold til disse barn og unge, kan sette våre tradisjonelle behov for makt til side, til fordel for den muligheten vi har til å øke både deres livskvalitet og vår egen konstruktive betydning og kompetanse.

Nevrobiologien – nærmere bestemt den delen av den som beskjeftiger seg med hjernens funksjon i forhold til læring – har for mer enn ti år siden påvist at all læring hos barn (både akademisk og sosialt) etterlater seg to sammenfallende matriser i hjernen: en kognitiv og en emosjonell. Det interessante er, at den emosjonelle matrisen alltid overdøver den kognitive. Opplevelsen av å være elev er altså utslagsgivende for læringens kvalitet. Hvis man med andre ord føler seg dum, «feil», utenfor eller kritisert, blir resultatet dårligere. Det samme gjelder selvfølgelig for lærere og foreldre, som forgjeves forsøker å gi sine barn og elever alt det gode som de, av mange forskjellige årsaker, i øyeblikket ikke er i stand til å ta i mot og integrere. Ingen har noe å tjene på dette gjensidige neder- laget.

Det er store og viktige forskjeller mellom norsk om amerikansk skole, barne- syn og kultur, som det er viktig å være oppmerksom på. De erfaringer, den kunnskap og de erkjennelser som denne bokens forfatter beskriver, er imidlertid transkulturelle og allment gyldige, og er beskrevet med stor empati for alle parter i denne utmattende konflikten.

Jeg vil på det varmeste anbefale denne boken også til foreldre, som ofte står maktesløse i valget mellom en diagnose (som betyr penger til hjelp og støtte) og sosial eksklusjon. Tenk om vi kunne forandre vår praksis, slik at pengene følger familiens og barnets behov og den reelle faglige kompetansen!

Jesper Juul
Famlab.no