FB

INNLEGG

Hei, og tusen takk for veldig mange tankefulle og bra artikler! I nabolaget vårt har vi et såkalt «problembarn», som er like gammel som min eldste sønn, fem år. De skal begynne på skolen til høsten og kommer sannsynligvis i samme klasse.

Nabogutten er frekk i kjeften både mot folk han kjenner og fremmede. Han gjør stadig ting han ikke har lov til (for eksempel sykle alene over en sterkt trafikkert vei, der det ikke er fotgjengerfelt), uten at det får særlige konsekvenser. En av foreldrene hans kommer etter en stund (jeg har av og til sendt SMS om at han er hos oss). De sier da i en ganske likegyldig tone at han visste at han ikke hadde lov til det. Gutten bryr seg helt tydelig ikke.

Barna leker også på en annen måte når denne gutten er med. I stedet for å leke kenguruer eller sparke ball på trampolinen, drar alle ned buksene og hopper rundt, nærmest nakne. Blikkene jeg har fått av nabogutten i de tilfellene virker provoserende («bare prøv å stopp meg!»). Så jeg bare går min vei, og holder et lite øye/øre med dem. (Det gjør jeg selvsagt uansett.)

Jeg har også skjønt på de ansatte i barnehagen at de har ham «under oppsikt». (De har ikke sagt så mye direkte, men ansiktsuttrykk og blikk kan si mye.) De har også nevnt at min gutt og nabogutten kanskje ikke burde gå i samme klasse, da de begge to er «alfahanner» (jeg er ikke helt sikker på hva det betyr…). De sier at begge er godt likt blant de andre barna, men at det er en del uenighet dem imellom.

Når min sønn har vært sammen med denne gutten endrer han oppførsel en stund, han bruker mange stygge banneord som han ikke har hørt her hjemme (han har heller aldri vært på besøk hjemme hos denne gutten), han er mye voldsommere i lek med lillebroren (tre år) og han virker mer sinna (jeg innser at det kan ha noe med min reaksjon på deres lek å gjøre).

Jeg kjenner igjen så mange trekk fra de «problembarna» jeg selv gikk på skole med da jeg var liten, de som skulket alt i 3. klasse, måtte sitte i klasserommene til lavere klassetrinn på grunn av bråk, var frekke mot lærerne, røykte hasj eller kom fulle på skolen i 8. klasse, og så videre. Det som er med disse barna er jo at de ofte er veldig populære og kule, og at «alle» vil være sammen med dem og være som dem.

Jeg var selv veldig påvirkelig som barn. Veldig naiv, og ble ofte med på fantestreker, ikke for å være slem, men bare fordi jeg da fikk være sammen med de «kule». Da jeg kom på ungdomsskolen kom jeg heldigvis inn i en gjeng av andre «upopulære» og skoleflinke jenter som var veldig selvstendige og hadde gode selvbilder. Hadde det ikke vært for disse 4-5 jentene må gudene vite hva det hadde blitt av meg!

Selv om gutten min bare er fem år, ser jeg så mange negative trekk jeg selv hadde da jeg var liten; han er veldig skrytete på en måte som rakker ned på andre og framhever ham selv, akkurat som jeg var. Han har veldig vanskelig for å innrømme ting, nekter plent – selv om det er helt åpenbart at det var ham, og han skylder veldig mye på andre, selv om de ikke engang var der. Akkurat som jeg gjorde!

Jeg har nå to spørsmål:

1. Kan jeg på noen måte hjelpe denne nabogutten, enten direkte, gjennom foreldrene eller på andre måter?

2. Hvordan skal jeg være mot min sønn, slik at han klarer å ikke la seg rive med den dagen nabogutten (eller andre) eventuelt vil gjøre noe ulovlig? At han får godt nok selvbilde og moral til å se hva som er riktig og galt, og gjøre de rette valgene?

Hilsen (litt) bekymret mor og nabo

JESPER JUUL SVARER:

For nesten 150 år siden sa en berømt tysk komiker: «Dere kan like godt la være med å oppdra barna deres. De blir uansett som dere». Denne påstanden er selvfølgelig en smule firkantet til å romme hele sannheten, men det er mye i dette.

For å besvare det første spørsmålet ditt har jeg lyst til å sende deg ut på nettet – nærmere bestemt www.denene.no.

Du kan kanskje finne litt inspirasjon i UNICEFs kampanje i samarbeid med Dagbladet, som ble trykket i Magasinet i høst. Den handler kort fortalt om det faktum at alle voksne har muligheten til å være nettopp det ene mennesket som gjør en forskjell for ensomme eller forsømte barn. Han du beskriver er på en måte et slikt barn. I hvert fall lever han i en familie med en oppdragelsesfilosofi som er temmelig annerledes enn din egen.

Gutten er allerede en del av din familie, en del av det systemet som påvirker din sønn på godt og vondt. Så kan du spørre deg selv om du har krefter og lyst til å knytte ham nærmere deres familie, eller få ham mer på avstand?

Uansett hva du svarer er vennskapet mellom guttene et faktum. Pedagogene beskriver dem begge som alfahanner, det betyr ledertyper, og det igjen betyr at de har to muligheter. De kan enten være fiender, eller de kan være venner, og begge scenarier vil få innflytelse på din sønns selvbilde og atferd. Det vil også gi ham noen verdifulle erfaringer å ta med seg videre i livet. Siden de begge er solospillere, vil de sannsynligvis gli fra hverandre i løpet av få år, og etablere seg i hvert sitt nettverk. Men akkurat nå er vennskapet viktig, og derfor har du en enestående mulighet til å påvirke den videre utviklingen.

Det gjør du best ved å invitere dem på kakao og boller, og si omtrent som følger: «Jeg er glad for at dere er så gode venner, og derfor vil jeg gjerne si noe viktig til deg (nabogutten). Jeg tror at du selv har oppdaget at jeg ikke alltid liker det du gjør og måten du snakker på. Jeg ser jo at du selv synes det er morsomt, men du har ennå ikke oppdaget at det også sårer mennesker av og til, slik at de ikke blir så begeistret for deg. Jeg vil gjerne at du skal føle deg velkommen i vår familie, og jeg vil gjerne respektere at du er som du er, men det er grenser. Derfor vil jeg gjerne gjøre en avtale med deg, at jeg kan få si ifra til deg når det skjer noe som jeg ikke liker, uten å måtte kjefte på deg, og at dere begge tar dette på alvor».

På den måten får du etablert en relasjon til gutten – og samtidig får du sendt et klart signal til din egen sønn om at det er ting du ikke kan godta som forelder og rollemodell. Hvis du anklager nabogutten for noe, tvinger du sønnen din til å velge side. Har han arvet din sans for det risikable er det selvfølgelig en fare for at han velger vennskapet. Du skal ikke forvente absolutt lydighet, men du vil fort få en følelse om et konstruktivt forhold er på vei; et forhold der han ikke er redusert til en rolle som bråkmaker, og du selv ikke redusert til en irriterende voksen.

Mange voksne investerer mye i å forhindre at deres barn skal følge samme utviklingsmønstre som de selv gjorde, og som de i etterpåklokskapens klare lys kan se var uheldige. Ofte er anstrengelsene forgjeves, og av og til fører de til det motsatte. Din egen historie kan enten prege forholdet til din sønn med bekymring, frykt og grensesetting, eller med empati og lojalitet. Jeg anbefaler det siste.

Din sønn er fem år, og det betyr at han akkurat nå er i ferd med å integrere sine foreldres moralforestillinger. De kommende fem åra vil vise hva han gjør med dem. Gjør han dem til sine egne, eller finner han alternativer? Mye av dette avhenger av trykk og mottrykk, og deres evne og vilje til å godta ham som han er. Vær så klar og tydelig som mulig (uten å gjenta deg selv for mye), men ikke gjør ham forlegen fordi han er annerledes (eller kanskje nettopp ikke er annerledes enn du selv var).

Dersom personalet i barnehagen har rett i sin kategorisering av ham som alfahann, vil han i de kommende åra teste de fleste autoriteter han møter på sin vei. Bare de færreste vil få lov å følge ham mens han gjør sine egne erfaringer, og bearbeider dem.

Hvis det ikke er plass til dette hjemme og på skolen, må han utsette prosjektet til puberteten, og da blir det naturligvis en del voldsommere. Denne typen gutter har det vanskelig i vårt samfunn i disse tider, hvor engstelige, overbeskyttende og antiaggressive kvinner dominerer pedagogikken.

Jesper Juul