FB

Sønnen hennes slår, hva skal hun gjøre?

Spørsmål
Jeg har nå lest side opp og side ned med artikler, både dine og andres, jeg har lest pedagogiske bøker for småbarnsforeldre og jeg har snakket med venner og familie angående mitt forhold til min sønn på snart tre år.

Etter hvert synes jeg det blir mer og mer forvirrende, og det i takt med at jeg har økende problemer med å være en trygg, tydelig og vennlig, men bestemt mamma. Jeg synes det er så mange selvfølgeligheter i disse artiklene, at man først blir en god forelder når man er trygg på seg selv og alt det der.

Jeg er nok den typiske alenemoren som strever med å finne mine egne grenser, men jeg trenger også noen praktiske råd til hva jeg skal gjøre i visse situasjoner. Helt konkret, hva gjør jeg når min sønn viser sjalusi overfor andre barn når jeg er til stede?

Og hva gjør jeg når han gjentatte ganger slår, helt uten forvarsel? Aller mest på dem som er yngre enn ham selv, men det hender også at han slår meg eller andre voksne. Altså de han kjenner godt. Men stort sett aldri sin far eller andre menn.

Han er en glad og aktiv, veldig sosial gutt med mye viljestyrke. Han viser tydelig følelser. I barnehagen sier de at han er blitt mer
hensynsfull overfor de yngste barna, og han har fått to gode, litt eldre venninner som han leker fint med, men de har måttet tåle mye lugging og slåing. Han ser veldig opp til de store gutta, og han trenger nok å få lekeslåss og få lov å være gutt også. Jeg prøver å leke litt fysisk med ham hjemme, og da har vi det veldig fint sammen, vi stuper kråke og danser til musikk.

Det kan virke som om det hjelper. Andre ganger kan det virke som om han har en konstant indre uro.

Jeg er så redd for at denne slåinga skal forverre seg, og jeg synes det er fryktelig leit og ubehagelig når det skjer. Jeg blir skamfull og klarer ikke la være å tenke på hva folk synes. Folk må jo tro jeg ikke har noen som helst styring. Jeg er bare ikke vant til aktive gutter, og er livredd for at trass eller vold skal utvikle seg til noe mer alvorlig når han blir eldre.

Stort sett pleier jeg å gå bort til ham når han slår, holde hendene hans, se ham inn i øynene og si: «Du skal ikke slå. Det gjør vondt, man blir lei seg». Da vrir han seg unna og synes tydelig det er ubehagelig, og prøver gjerne å slå igjen. Mens de gangene jeg har blitt ordentlig sint, da blir han tydeligvis redd, men beskytter seg med å le.
Det virker helt tydelig som om jo sterkere reaksjon jeg møter ham med, jo dårligere virkning. Da gjentar slåingen seg oftere.

Hvordan kan jeg stoppe denne onde sirkelen?

Jeg har forsøkt å ta opp dette med sjalusien og slåingen med faren hans (ekskjæresten min), men han er fortsatt sint på meg, nekter å snakke med meg og kaller meg stygge ting, noe vår sønn til stadighet er vitne til. Jeg har nå lyktes i å snakke med ham på telefon et par ganger, men det er ingen særlig forståelse fra faren. De gangene faren eller jeg har kranglet, har vi alltid blitt venner igjen mens sønnen vår er der, og fortalt ham at «ja, pappa var sint på mamma, eller ja, mamma var sur, men nå er vi glade igjen». Men jeg tenker så mye på hvordan dette bruddet påvirker sønnen vår. Det å bli fraktet fram og tilbake nesten annenhver dag, og at han sånn sett lever i tre separate verdener – i barnehagen, hos meg og hos faren sin.

Min eks har vært veldig sint helt siden jeg gikk fra ham (blant annet grunnet hans alkohol-overforbruk), og han er fortsatt sint, enda han har ny kjæreste. Og jeg har konstant vondt i brystet av dårlig samvittighet. Det skal sies at min eks nok er mer lik min sønn enn meg, altså i lynne, og han er lite bekymret og lite grensesettende. Jeg ønsker så veldig at vi kunne omgås alle tre noen ganger, slik at vår sønn kan føle at vi er der alle sammen. Vi er ikke i familie lenger, men vi betyr jo like mye for vår sønn.

Når jeg nå ikke får noen hjelp eller støtte, hvordan kan jeg vite om det bare er sammen med meg min sønn oppfører seg sånn, kanskje det er jeg som har dårlig påvirkning på ham? Noen sier det er derfor min sønn tester ut mine grenser, fordi jeg er den nærmeste. Men hvordan vet jeg det?

Og når han er så utagerende, får jeg lyst til å unngå å møte andre voksne og barn, i tilfelle min sønn skal slå eller trasse.

Og det er jo ingen god utvikling.

Dette ble et langt brev, men jeg er veldig i villrede og redd for å gjøre vondt verre. Har du noen råd til meg?

Svar fra Jesper Juul

Jeg er glad for at det ble et langt brev. Det er godt for meg å få vite så mange nyanser som mulig. Mitt svar blir dermed kortere, men det gjør ikke så mye i dette tilfellet.

Det er fint at du prøver å være trygg og tydelig, men det holder ikke. Din sønn er utrygg, stresset og har det ikke bra. Ser vi på hans korte liv, er det ikke så rart. Selv stabile voksne ville blitt stresset og usikre på seg selv og verden – akkurat som du selv er.

Hans atferd kan best forstås som en invitasjon som er omtrent slik: «Kjære voksne! Er det noen som vil komme på besøk i min verden og oppleve den med mine følelser og tanker? Jeg har det ikke så bra, og klarer ikke å finne ut av hva jeg skal gjøre.» Ikke la deg overbevise om at han bare trenger grenser – det er det siste han trenger. Han har virkelig bruk for at du setter deg ned sammen med ham og begynner med å si: «Jeg ser tydelig at du ikke har det så bra og jeg vil gjerne hjelpe deg.» Etter det går du gjennom deres felles historie, og slutter med å si: «Jeg er lei meg for at begynnelsen på livet ditt ble sånn. Det er ikke din skyld, men mitt og din fars ansvar. Kan du fortelle meg hva jeg kan gjøre for at du kan få det bedre?»

Det siste spørsmålet kan han kanskje ikke svare konkret på, men det er en kjempehjelp for ham å vite at du er åpen og interessert i hans velbefinnende, og ikke bare har fokus på hans atferd. Når du har gjort det, kommer det vanskelige: Du og hans far må slutte å krangle mens han hører på. Det belaster ham med altfor mye skyldfølelse, og det hjelper ikke å forsikre ham om at dere blir gode venner igjen.

Det handler heller ikke om hans atferd virker problematisk eller ikke. Han trives ikke optimalt, og det er det viktigste for begge foreldre, uansett om de blir provosert eller ikke av hans måte å være på.

Jeg tror det vil være en god idé å oppsøke det lokale familiekontoret og få støtte over tid, til å skape ro i sjelen hos både mor og sønn. Barn har det aldri bedre enn sine foreldre – hver for seg eller sammen.

Jesper Juul