FB

Hva skal jeg gjøre når venninnene fryser ut datteren min?

Datteren min er en sosialt veltilpasset, omsorgsfull, utadvendt og blid jente med mange venner. Likevel opplevde jeg nylig noe som ga meg en del å tenke på når det gjelder hvordan jeg best kan råde henne i åra som kommer. Datteren min var bedt hjem til ei jente hun er nær venn av. Moren i huset hadde (uten at jeg visste det) også bedt en annen jente hjem til dem. Jeg så med en gang at dette var trøbbel. Datteren min og venninnen hennes ville gjerne leke alle sammen, men jente nummer tre ville tydelig ha venninnen for seg selv og var sur for at min datter også var der. Hun boikottet derfor alle felles leker og prøvde hele tiden å dra med seg venninnen på en lek for bare to og to. Det endte med at de satte seg inn på rommet og lekte en lek de sa «bare gikk an for to», og de ikke ville gå ut for å si ha det til datteren min da vi skulle gå. Mor i huset var opptatt med jobb, og så ikke opptrinnet. Jeg prøvde å snakke hyggelig til dem, og si at når man har hatt besøk er det hyggelig å gå ut og si ha det til gjesten, men de var opptatt og nektet.

På hjemveien prøvde jeg å ta opp temaet med datteren min, og spurte om hun hadde følt seg utenfor i dag, noe hun bekreftet – og brast i gråt. Det var da jeg merket at jeg var tom for ord. For hva skal jeg si for å trøste henne? Jeg husker så godt slike situasjoner selv fra oppveksten.

Etter det har jeg forsøkt å unngå situasjoner med hjemmelek med tre barn, og forsøkt å oppmuntre til å be med forskjellige barn hjem selv. Hva kan jeg gjøre for å hjelpe henne bedre å takle slike situasjoner i framtida, og unngå at hun gjør det samme mot andre selv?

Episoden du beskriver mellom de tre jentene er velkjent, og selvfølgelig får du lyst til å trøste og forebygge. Det er stor forskjell på å forholde seg til et barn som opplever dette av og til, og et barn som nesten alltid ender med å være utenfor i leken. Jeg forstår ditt spørsmål som at dette ikke skjer hele tida for din datter. Hvis det er riktig, var din reaksjon både relevant og hjelpsom. Du hjelper jenta di med å sette ord på smerten og integrere opplevelsen. Mer kan du ikke gjøre. Det er ikke noe i veien med å trøste, hvis man med det mener å gi barnet en klem og et kyss, men så må man kunne beherske sine egne følelser, så det ikke ender med at det er mor som skal beroliges eller trøstes. Dette skjer relativt ofte, og følgen blir at barnet velger å holde sin smerte hemmelig for å beskytte sin mor.

For din datter blir denne erfaringa en av mange som er med på å utvikle henne som menneske. Hvis noen har behov for hjelp er det den tredje jenta, men det krever en stor grad av nærvær og sensitivitet fra de voksne som er i nærheten. Til henne kan man si: «Hvis du heller vil leke alene med X er det ok å spørre. Du må spørre både X og Y, og hvis de sier nei, må du vente til en annen gang, når du og X er alene. Dette visste du ikke, så nå spør jeg de to andre.» På den måten får jenta en mulighet til å lære seg konstruktiv sosial atferd, uten å føle at hun har gjort noe galt. Hvis hun direkte eller indirekte føler at hun gjør noe galt på grunn av sin manipulerende atferd, vil hennes tendens til å forholde seg negativt eller ekskluderende til andre barn naturligvis forsterkes.

Mange voksne vil ha problemer med å følge dette rådet fordi de føler et moralsk dilemma med situasjonen, og mener at det er galt å foretrekke én lekekamerat framfor en annen. Etter min mening er det en problematisk holdning, blant annet fordi dagens barn har så begrensede muligheter til å velge hvilke barn de vil være sammen med. Mange institusjoner har skrevne og uskrevne regler som legger et stort press på barna, i retning av å være sosiale og leke med alle. Det tvinger selvfølgelig en del barn til å velge til og fra i all hemmelighet og ved hjelp av manipulasjon – som tilfellet var i ditt eksempel. Ingen voksne ville kunne leve med disse spillereglene.

Når barna er ti år eldre synes foreldrene plutselig at det er veldig viktig at de kan sortere i sine bekjentskap og vennskap. Nettopp dette er jo en del av meningen med barndommen: At barna blir guidet empatisk og usentimentalt gjennom alle de opplevelsene som hjelper dem med å utvikle den klokskapen, selvinnsikten og livskompetansen som er så nødvendig allerede i åtte-ni-årsalderen, for ikke å snakke om puberteten.

Tendensen har i mer enn ti år dessverre gått i motsatt retning. Både foreldre og fagfolk har prøvd å beskytte barna mot livsnødvendige erfaringer. En mor protesterte nylig mot dette synspunktet og sa: «Ja, men når min sønn har det vondt, har jeg det også vondt!» Det tviler jeg ikke på, men det er en av mange ganger der foreldre må kjempe seg ut av symbiosen og minne seg selv på at det faktisk er snakk om to ulike mennesker – barnet mitt og meg. Klarer man ikke det, blir empatien til sentimentalitet, og omsorgen mer selvsentrert enn sunt er for begge.

En mor skrev nylig: «Min datter på 16 er dyslektiker og har forelsket seg i en jevnaldrende gutt med ADHD og visse atferdsproblemer. Hva gjør jeg for å stoppe forholdet, som jeg er sikker på er dårlig for min datter?»

Svaret er selvfølgelig: Så lite som mulig. Jo mer hun gjør, desto dårligere blir relasjonen til datteren. Det er ikke bare hennes liv – det er hennes privatliv – som foreldre bare har adgang til når (og hvis) de blir invitert. Skulle mors teori om at kjærlighetsforholdet vil gjøre datteren ulykkelig være riktig, er det jobben hennes som mor å hjelpe henne gjennom. Hun behøver ikke endre holdning til denne kjæresten, men hun må leve med at datteren gjør seg sine egne smertefulle så vel som frydefulle erfaringer med tanke på det motsatte kjønn.

Det er ikke spesielt klokt å investere energi, følelser og ansvarlighet i et håpløst forsøk på å skaffe sine barn en lykkelig, uproblematisk og harmonisk barndom. Det er mye bedre å utvikle evnen til å være nærværende, empatisk, anerkjennende og respektfull, og dermed kvalifisere seg til å være sine barns fortrolige. Når barn blir ofre for foreldrenes egosentriske omsorg, blir de enten det vi kaller tillært hjelpeløse, eller så trekker de seg fra kontakten og blir ensomme.

Føl gjerne med dem, men ikke for dem!

Jesper Juul