FB

Far takler ikke tenåringsproblemer. – Hvordan skal mor takle det?

Mannen min og jeg leser ofte spalten din i A-magasinet. Jeg har også hatt stort utbytte av bøkene dine gjennom barnas oppvekst. Mannen min leser aldri bøker om barnepsykologi eller oppdragelse, men har sterke meninger om temaene. Mens barna var små, samarbeidet vi ganske bra. Nå er de blitt tenåringer, og vi står overfor store problemer.

Det er ikke lett å vite hvordan man skal forholde seg til barn i puberteten, som ofte sammenfaller med ens egen midtlivskrise eller overgangsalder. Vi opplever det som en stor utfordring, og– ikke minst ungdommene selv.

Jeg er meget uenig med mannen min. Han reagerer med sinne, frustrasjon og forakt – samtidig som han tar alt personlig og lar seg såre av barnas væremåte og reaksjoner. Han kan for eksempel true med å inndra julegavene dersom ikke hjemmeleksene blir gjort skikkelig eller rommene blir ryddet. Krangel, utskjelling og raseriutbrudd preger hverdagen vår.

Jeg er redd for hva det gjør med barnas selvbilde å bli skjelt ut som late, udugelige og forfengelige. Det tjener ikke barnas forhold til faren. Han mister dem rett og slett. Det er heller ikke bra for oss som par, siden mine forsøk på å snakke med ham om dette gjør ham rasende. Siden mannen min – i likhet med mange andre menn, vil jeg tro – ikke leser selvhjelpsbøker, håper jeg at du kan ta opp dette.

SVAR:
Det vil jeg gjerne gjøre. Men siden brevet ditt inneholder flere vik-tige problemstillinger, må jeg av hensyn til plassen begrense meg til de to jeg anser som viktigst.

Jeg kan godt forstå at du er redd for hva din manns holdning og mange vulkanutbrudd kan gjøre med barnas selvbilde og selvfølelse. Men det mest akutte problemet akkurat nå er hva det å ha tenåringsbarn gjør med din manns selvbilde. Han er tydeligvis hjelpeløs og frustrert over at hans meninger og metoder ikke bifalles, og er attpåtil parat til å gi resten av familien skylden for sin egen fiasko. Det er vanskelig for dere. Men det er kanskje verst for ham selv fordi det nå har kommet så langt at han enten må tape ansikt eller miste de gode relasjonene til deg og barna. Han prøver etter beste evne å være en god far uten å lykkes. Det er ensomt, og det gjør vondt!

Mange mennesker er bare i stand til å forholde seg til denne typen smerte ved å påføre andre smerte. Og det er viktig for deg som partner å vite at uansett hvor kritisk han er overfor barna og deg, er han enda mer kritisk overfor seg selv. Det har han sine gode grunner til å være. Men det hjelper jo hverken ham eller dere dersom han ikke er villig til å belyse dem.

Dette handler ikke om hvorvidt mannen din leser bøker eller ikke. Heller ikke handler det om hva som er riktig eller galt overfor tenåringer. Det handler om hvordan han forholder seg til de menneskene som (fremdeles) elsker ham og som han elsker. Hvis jeg var deg, ville jeg bruke kreftene på å få mannen din i tale, selv om det akkurat nå virker håpløst. Jeg skrev en gang en slags manual for foreldre i denne situasjonen, og det er nok det beste jeg har å tilby akkurat nå.

Når tenåringsforeldre er uenige
Uenighet og konflikter rundt de verdier, rammer og regler foreldre mener skal ivareta tenåringenes utvikling og velferd, er helt alminnelig og krever egentlig det samme av foreldrene som når uenigheten oppstår tidligere i barnets liv – eller senere.

Still deg selv følgende spørsmål:
Handler dette om våre barns velferd? Eller er det «bare» en gammel konflikt mellom de voksne som plutselig blir tydelig? (Dersom du svarer be-kreftende på det siste spørsmålet, er det selvfølgelig denne konflikten som skal diskuteres uten den unge som hovedtema.) Dersom dette faktisk handler om den unges velferd, kan du skrive en liste over begrunnelser.

Det er viktig at begge foreldrene forholder seg til det faktum at de er uenige – og ikke for eksempel tenker at de ikke burde være i konflikt med hverandre. Deres halvvoksne barn lever i en familie der foreldrene er uenige på sentrale punkter. Det tar barnet skade av bare hvis konflikten går alvorlig ut over parforholdet deres.

Legg konflikten åpent frem for den unge og si for eksempel: «Vi er veldig uenige om dette og skulle begge ønske at vi kunne bli enige. Nå bruker vi de neste to ukene til å snakke om det, og så vil du få vite resultatet.» Selve forhandlingsprosessen forløper trinnvis:

Trinn 1:
Den første dagen får den ene parten omkring en halv time til å fremlegge sitt synspunkt og forklare hvorfor dette er så viktig for ham/henne. Den andre må begrense seg til å stille oppklarende spørsmål. Når den som har taletid er ferdig, skal den som har lyttet gjenta essensen av det han/hun har hørt. Når det er bekreftet, skal det ikke snakkes mer om dette den dagen.

Trinn 2:
Et døgn eller to senere er det den andres tur.

Trinn 3:
Etter ytterligere et par dager skal den unge selv inviteres med i samtalen. Denne innledes med at foreldrene lojalt refererer hverandres synspunkter og deretter inviterer den unge til å gjøre rede for sin mening. Hjelp den unge med å klargjøre synspunktene sine helt til han/hun føler at det ikke er mer å si. Den unges utsagn skal hverken diskuteres eller bedømmes. Det skal høres og tas alvorlig.

Det handler aldri om å få rett, men om alltid å ta vare på relasjonene i familien

Trinn 4:
En dag eller to senere kan de voksne sette seg sammen og fortelle hverandre om hvordan de nå forholder seg til konflikten og hverandres synspunkter. Dersom partene står like steilt mot hverandre som før, er det ofte en god idé å gi makten til den minst restriktive – men ikke alltid.

Trinn 5:
Alle parter møtes, og foreldrene meddeler den unge hva de har kommet frem til. Dersom foreldrene er blitt enige om noe som er fjernt fra den unges ønsker, må de innstille seg på å bli upopulære en tid. Det er ikke farlig!

Hvis foreldrene stadig er uenige og ikke kan tale med én stemme, må de fremføre hvert sitt budskap og deretter tilføye: «Vi kan ikke enes om dette og heller ikke om hva som skal gjelde i denne saken. Derfor er virkeligheten dessverre slik at du selv må ta ansvaret for din egen beslutning.»

Jesper Juul