FB

Forord av Jesper Juul

Tittelen og undertittelen på denne boken – «Aggresjon! Et nytt og farlig tabu?» – er valgt med omhu og reiser to viktige spørsmål:

1. Har sekken med følelser som psykologien kalleraggresjon blitt et nytt tabu?aggresjon_200
2. Er det å anse aggresjon som et tabu en farlig innstilling?

Motivasjonen for å skrive denne boken springer ut fra en overbevisning om at svaret på begge spørsmålene er et utvetydig «Ja!» Jeg husker godt første gang jeg innså at «aggresjon» var blitt et vanlig svar blant pedagoger, psykologer, terapeuter og foreldre. I 1997 veiledet jeg ansatte ved en institusjon for såkalt «vanskelige» barn. Vi diskuterte noen av problemene de ansatte hadde opplevd i forhold til bestemte barn. Deretter introduserte de ansatte meg for noen av barna på følgende måte: «Dette er (John) og han har et aggresjonsproblem.» Etter å ha hørt dette noen ganger, måtte jeg spørre: «Hva mener dere?» Disse kvasi-dialogene var ukjente for meg. I forsøkene på å besvare spørsmålet mitt gjentok de simpelthen sine opprinnelige påstander, men denne gangen presentert som om det var kliniske diagnoser. Da jeg forsøkte å finne ut mer om tankegangen deres, ble de utålmodige, skar gjennom og slo bare fast at: «Han er aggressiv!» Da spurte jeg: «Og hvem er det et problem for?» På det tidspunktet var det like før de ga opp. Det som var et naturlig, vanlig og selvinnlysende svar for dem, var nytt for meg.

Da de ansatte omtalte det neste «vanskelige barnet» og ga ham en tilsvarende diagnose, spurte jeg: «Har noen spurt ham (95 prosent av dem var gutter) hva han er sint for eller hvem han er sint på? De ansatte så lamslått på meg. De gikk samvittighetsfullt gjennom mappene og ristet på hodet. Det var ingen tilbakemeldinger fra barna. Ingen hadde noen gang stilt dem selv de mest opplagte spørsmål. Etterhvert som jeg lærte mer om disse unge menneskene og bakgrunnen deres, innså jeg at det nesten var et mirakel at de ikke hadde drept noen av sine medmennesker ennå. Det var avskyelig og skremmende å lære om den volden og mishandlingen de hadde vært utsatt for av sine foreldre, steforeldre, besteforeldre og/eller lærere. Likevel ble de utelukkende identifisert gjennomaggresjonen sin –og behandlet for sin aggressive sosiale atferd.

Disse barna var ikke voldelige i vanlig forstand. Foreldrene, pedagogene og terapeutene deres ble ikke angrepet med klubber eller kniver, ikke en gang med bare never. De hadde kun vært utsatt for stygg språkbruk. Barna hadde i tillegg knuffet til noen av sine medbeboere når ting ble opphetet. Likevel utviste de et nivå av selvkontroll som langt overgikk det de fleste voksne er i stand til, særlig når de blir presset til bristepunktet. Til tross for dette var formålet å behandle aggresjonen deres. For meg blir det som å behandle en person med alvorlig lungebetennelse med hostesaft uten samtidig å foreskrive antibiotika – eller som å diagnostisere og behandle folk for andre tvers gjennom menneskelige følelser som å være forelsket, lykkelig, trist eller sørgende; som om dette var alvorlige sykdommer som trengte klinisk behandling. Denne holdningen er det samme som omsorgssvikt, og like alvorlig som den omsorgssvikten som får barn og ungdom til å bli så sinte og frustrerte i første omgang. I mange land har vi nå kommet til et punkt der nivået av profesjonell omsorgssvikt er større enn den som finner sted i familien. Dette gjenspeiles derimot ikke i statistikken. Den bekrefter kun at stadig flere barn har «særlige behov», «atferdsproblemer» eller «mangler sosial kompetanse». Ironisk nok er det de samme fagfolkene som er ansvarlig for den omsorgssvikten som produserer denne statistikken.

En fersk dansk undersøkelse (2012) la fram overraskende resultater. For første gang i samfunnsvitenskapens historie var barnehagebarn blitt bedt om å uttrykke synspunktene sine. 24 prosent av guttene trivdes ikke i barnehagen eller tilsvarende dagtilbud. Antallet ble bekreftet av barnehagelærerne (som i overveiende grad var kvinner), som påsto at 22 prosent av guttene var «i faresonen» fordi de var utagerende. Barnehagelærernes vurdering betyr at nesten en fjerdedel av alle barn mellom tre og seks år blir tildelt en merkelapp. I virkeligheten er det bare et svært lite mindretall av disse guttene som er ofre for omsorgssvikt og mishandling hjemme. Det er faktisk både en faglig så vel som en nasjonal skam når dette skjer i et system som for resten av verden gjerne anses ikke bare for å være en målestokk, men som også presenteres som selveidealmodellen. «Harde ord!» tenker du kanskje – og du har rett. Men faktum er at vi har begitt oss inn på en svært farlig vei, og det mener jeg vi må erkjenne og gripe tak i på konstruktive måter. Vi må lære å håndtere aggresjon før altfor mange mennesker kommer til skade.

«SLUTT Å VÆRE SÅ SINT!»

«Vi forstår deg. Vi gjør faktisk det … men du må slutte å være så sint!» Dette er den meldingen fagfolk, i terapiens navn, bringer til titusenvis av mishandlede og forsømte unge mennesker. Det har de gjort i årevis, og det vil de fortsette å gjøre. Det gjør meg sint. Fagfolk burde vite bedre. Jeg skjønner hvorfor mange foreldre følger denne trenden, derfor gjør jeg mitt beste for å få dem til å skifte mening. Siden årtusenskiftet har tendensen til å diskriminere sinte og frustrerte barn banet seg vei inn i barnehager og skoler. Den har nå antatt et nivå der aggresjon er blitt et tabu. Det er ikke så forskjellig fra hvordan man så på seksualitet, som ble møtt med moralsk fordømmelse, uten faglig profesjonalitet og uten menneskelig innsikt. Dette nye tabuet er kanskje enda farligere enn det som var tilfellet med seksualiteten, som kun frarøvet folk nytelse og nærhet. Aggresjon som tabu er skadelig for barns psykiske helse, selvfølelse og sosiale selvtillit.

I forarbeidet til denne boken har jeg søkt etter akademiske referanser som omhandler den generelle vegringen mot å forholde seg til barns aggresjon på en meningsfull måte. Så vidt vi vet, finnes det ikke noe forskning på dette området. De tekstene vi fant var relativt teoretiske med egenkonstruerte case-study-eksempler. De fleste av disse skiller ikke mellom voldelige voksne og aggressive barn, og de foreslår heller ikke alternative måter å forholde seg til aggresjon, med unntak av teknikker basert på moral og forebygging. Det er likevel ett unntak: den avdøde britiske barnelegen og psykoanalytikeren Donald W. Winnicott – sannsynligvis fordi han hadde kunnskap om barn og barns utvikling.

Hvor kommer egentlig aggresjonen fra siden forskningen ikke makter å forklare det? I løpet av boken vil jeg undersøke denne viktige problemstillingen og foreslå svar. Jeg vil også trekke en skarp grense mellom destruktiv aggresjon og konstruktiv aggresjon. Det er ingen tvil om at begge eksisterer og trives i beste velgående. Det er heller ingen tvil om at destruktiv aggresjon er ødeleggende og forringer livskvaliteten. Det er ikke noe et sivilisert samfunn ønsker å smykke seg med.

Hvis en ni år gammel gutt skjeller ut eller til og med går til fysisk angrep på læreren eller en av foreldrene sine, er det åpenbart at alle trenger hjelp. Gutten trenger hjelp til å identifisere frustrasjonen sin og utrykke den på en måte som er mindre destruktiv (og dermed også mindre selv-destruktiv). De voksne trenger hjelp til å markere sine personlige grenser med autoritet og selvrespekt. Det er nettopp her familiepsykologi, systemteori og nevrobiologi møtes: Aggresjon er ensosial respons som oppstår i hjernen. Den er ikke genetisk betinget.

Evnen til å avkode et individs aggressive atferd – uavhengig av alder – svarer til vår evne til å se bak moralnormer samt graden av selvinnsikt. Mitt daglige virke finner sted i omtrent et dusin ulike land verden over. Hvert av disse landene har sin egen kultur og historie, og dermed også ulike måter å forklare sin tendens til å mislike aggresjon. Noen land bærer fortsatt med seg en kollektiv krigserfaring – eller et kollektivt traume – som ofte er en langtidsvirkning av krig. Dermed har folk fra ulike land, ulike måter å forklare og tolke sin tendens til å mislike aggresjon og forby sine barns aggresjon, utfra ønsket om å unngå en ny «krig». Så langt er det ingen land som har vært i stand (eller villig) til å komme fram til en anstendig måte å behandle sine krigsveteraner på.Dette har ført til en rekke av utømmelige eksempler på vold og selvdestruktiv atferd som hovedsakelig arves av etterfølgende generasjoner. Jeg ble ikke overrasket over å oppdage at dette bidro til en generell anti-aggressiv holdning. Forklaringen – som jeg snart vil avsløre – samsvarer med det jeg innledningsvis fortalte om guttene og jentene på institusjonen for såkalt
«vanskelige» barn.

Én ting er å forklare den egentlige årsaken til sinne, raseri, vold og hat; en annen er å finne fram til måter å håndtere dem på innenfor familien, i barnehagen og i bygatene. Førti år med klinisk og pedagogisk praksis har gitt meg noen av de svarene jeg vil presentere, samt forsøke å forklare, i siste del av boken. Starten på min læringsprosess innen dette feltet inntraff under en veiledningstime med en 11 år gammel afrikansk-amerikansk gutt som var notorisk voldelig, aggressiv og umulig – ingen var i stand til å nå inn til ham. Han var så vennlig å begynne samtalen med følgende beskjed: «I ain’t gonna take no more shit from no nobody ever again… never! Is that clear Mister!!!»

Det var fullstendig klart for meg. Det han mente å si var: «Hvis du vil at jeg skal ta deg på alvor, må du gjøre deg fortjent til det ved å bevise at du ’ser’ meg. Du må aldri lekse opp for meg hvem jeg er eller hva jeg burde være! Jeg har rett til å definere hvem jeg er, så bare ikke prøv deg!» I de senere år har man benyttet betegnelsen «problematisk» om aggressiviteten hos enkelte barn. Videre er det en trang til å se enhver betydelig følelse(bortsatt fra glede) som uønsket så vel hjemme som i barnehager og skoler.

Denne oppfatningen tvinger foreldrene vekk fra deres menneskelige identitet. Dermed blir de etterhvert til skuespillere. Nok en gang; dette stammer ikke fra faktakunnskap om hva som er gunstig for mennesker! Likevel former det sakte men sikkert vårt bilde av hvordan en god eller vellykket person bør oppføre seg. Jeg har valgt å kalle dette «sjelens Botox syndrom» og håper at du vil bli med og arbeide for noe bedre og mindre overflatisk.

Konstruktiv aggresjon er som seksualitet og kjærlighet: De er alle forutsetninger for liv, de beriker forholdene våre og de fører til større innsikt og livskvalitet. Vern om den hos deg selv, og du vil bli i stand til å favne de barna og ungdommene som trenger din empatiske
veiledning.


Boken «Aggresjon! Et nytt og farlig tabu?» kan du kjøpe her.

Hans Holter Solhjell