FB

Ross Greene

Professor Ross Greene er forfatter av bøkene "Eksplosive barn" og "Utenfor", har skapt PGS metoden, "Problemløsing Gjennom Samarbeid", og holder kurs for Famlab i Norge.

Du finner boken i vår bokhandel.
Vi arrangerer jevnlig kurs med Ross Greene. Se denne siden for informasjon om kurs med Ross Greene.


Det er tragisk hvor mye menneskelig potensial som kastes bort. På så mange skoler blir barn med sosiale vansker, emosjonelle vansker og atferdsvansker fortsatt misforstått, og de blir behandlet på en måte som opprettholder det vi nå vet om hvordan de ble utfordrende fra starten av. Den frustrasjonen og desperasjonen som foreldre og lærere kjenner, er til å ta og føle på. Mange lærere fortsetter å oppleve et enormt stress relatert til klasseromsproblematikk og til å håndtere foreldre, og får ikke den støtten de trenger for å hjelpe sine utfordrende elever. Halvparten av lærerne forlater sin profesjon i løpet av de første fire årene (i Norge er tallet femti prosent i løpet av de første fem årene, oversetter anm.), og barn med atferdsutfordringer og deres foreldre oppgis som en av hovedårsakene. Foreldrene vet at det er trøbbel på skolen, de vet at de får skylden, de føler at barna deres blir misforstått og feilbehandlet, men de føler seg maktesløse når det gjelder å gjøre ting bedre, og de føler seg motløse og uten mulighet til å påvirke overfor skolepersonalet.

Skoledisiplinen virker ikke. Ikke overraskende; å stramme grepet har ikke fungert. En undersøkelse fra Den amerikanske psykologforeningen (American Psychological Association) har nylig konkludert med at nulltoleranse-politikken, som hadde som intensjon å minimere vold og atferdsproblemer i skolene våre, i stedet har hatt motsatt effekt. Et tilbakeblikk på ti års forskning viser at denne politikken ikke bare har feilet i å gjøre skolene tryggere og mer effektive til å håndtere vanskelig atferd, men faktisk har økt atferdsproblemene og andelen av elever som faller ut. Allikevel fortsetter barne- og ungdomsskoler i USA å dele ut mer enn 3 millioner utvisninger hvert eneste år, og talløse millioner av gjensittinger.

 

Bak disse tallene, bak hver eneste gjensitting, bortvisning og utvisning, er mennesker – barn, lærere, foreldre – som gjør det beste de kan, med de verktøy de har. Dramatiske endringer må til for å hjelpe dem. Og min erfaring tilsier at disse endringene ikke vil bli så smertefulle og vanskelige som mange frykter. Vi kan ikke fortsette å gjøre det samme som vi alltid har gjort, og fortsette å miste barn i et omfang som mildt sagt er oppsiktsvekkende. Denne boken handler om å gjøre det på en annen måte.

Jeg samarbeider med hundrevis av utfordrende barn hvert eneste år. Disse barna ønsker seg ingenting annet enn å være bedre i stand til å håndtere de sosiale, emosjonelle og atferdsmessige utfordringene som kreves av dem på skolen og i livet, men de ser bare ikke ut til å få det til. Mange har vært så mye i trøbbel at de har mistet troen på at voksne noen gang vil være i stand til å hjelpe dem.

Jeg samarbeider også med hundrevis av lærere hvert eneste år. De fleste av dem bryr seg virkelig om barn og vier enorme mengder tid og energi til de barna de underviser. Men de fleste innser snart at det å forstå og hjelpe utfor drende barn ikke var noen stor del av deres utdannelse, og at de virkelig kunne trenge hjelp med noen av disse elevene og deres foreldre. De fleste er så fanget i de daglige krav i undervisningen, og i alle nye tiltak som pålegges dem, at de rett og slett ikke har tid til å reflektere over hvordan de bedre kan hjelpe de utfordrende barna i klassene sine.

Jeg jobber også med hundrevis av foreldre til utfordrende barn hvert eneste år. De fleste er ivrige etter å samarbeide med skolepersonalet for å håndtere deres barns utfordringer på en effektiv og kjærlig måte, men de er ikke sikre på hvordan de skal gjøre det.

For ti år siden utgav jeg boken Eksplosive barn, som primært var rettet mot foreldre. Siden da har modellen jeg beskrev i boken, den såkalte Problemløsning Gjennom Samarbeid-modellen (PGS), blitt implementert, ikke bare i tusenvis av husholdninger, men også i dusinvis av psykiatriske institusjoner, boenheter og ungdomsinstitusjoner, og også i vanlige klasserom og på skoler med spesialundervisning. Det har blitt tydelig at en bok som beskriver hvordan PGS-modellen anvendes på skoler, er sårt tiltrengt.

Nå vet du hvorfor jeg skrev denne boken, og hvem jeg skrev den til. Så la oss snakke litt om hvordan.
Å hjelpe barn med sosiale, emosjonelle og atferdsmessige utfordringer er ikke en mekanisk øvelse. Barn er ikke roboter, voksne er ikke roboter, og å hjelpe dem til å samarbeide er ikke som å styre roboter. Det er hardt arbeid, uryddig og ukomfortabelt, og det krever lagarbeid, tålmodighet og utholdenhet, spesielt siden arbeidet også innebærer å stille spørsmål ved konvensjonell visdom og praksis. Denne boken inneholder massevis av materiale og eksempler som kan hjelpe deg til å forstå utfordrende barn bedre, hvordan du kan iverksette PGS-modellen, og hvordan man samarbeider mot et felles mål: å hjelpe disse barna mer effektivt.

Du finner også en løpende historie om noen utfordrende barn og deres lærere, foreldre og lederne på skolen deres – og deres uryddige og ubehagelige kollektive forsøk på å gjøre ting bedre. Den løpende historien hjelper oss på flere måter. For det første flytter det boken raskt fra teori til praktisk virkelighet. For det andre bringer historien liv til de utfordringer, press, stressfaktorer, tvil, hindringer og uromomenter som kan oppstå. For det tredje gir det leseren de eksakte ordene man kan bruke i ulike sammenhenger. Ofte sier folk «Jeg forstår PGS-modellen, men jeg må vite hvordan den ser ut og høres ut i handling!» eller «Jeg trenger å få en følelse for språket i Problemløsning Gjennom Samarbeid». Og de spør: «Er det virkelig realistisk at en hel skole kan gjøredette?» Frem mot dette målet er historien rik på eksempler og dialog fra det virkelige liv.

Alle personene i historien er basert på lærere, foreldre og barn jeg har kjent og arbeidet med, utfordringene de har forsøkt å overvinne, og hvordan de gjorde det. Noen personer er sammensatt av flere, og navn og detaljer har blitt endret for å beskytte personenes identitet. Jeg kunne ha presentert karakterene i best mulig lys, men det ville ikke ha gjort dem særlig autentiske. Så rektoren i historien er ikke enhver rektor, bare rektoren på skolen i denne historien. Det samme gjelder for barna, foreldrene, lærerne og andre karakterer. De er ikke stereotyper, og det er heller ikke meningen at de skal være representative for alle. De er bare de karakterene jeg har valgt for å kunne vise hvilke vansker og komplikasjoner det kan innebære å omforme disiplinærkulturen i et klasserom og på en skole.

Jeg er heller ikke særlig spesifikk når det gjelder hvilken skole som beskrives. Det er helt klart en offentlig skole, og mye av handlingen finner sted i sjette klasse, men jeg har med hensikt vært vag med hensyn til klassetrinn, etnisitet og sosioøkonomisk status i befolkningen. Mens disse detaljene noen ganger kan spille en rolle når det gjelder ytterpunktene, har det ikke noen dramatisk innvirkning på resultatene når man bruker PGS-modellen. Selv om mange jenter har utfordrende atferd på skolen, har jeg for enkelhets skyld valgt å hovedsaklig referere til utfordrende barn i denne boken som hankjønn. Mens denne boken er om barn med sosiale, emosjonelle og atferdsmessige utfordringer, bruker jeg termen barn med atferdsutfordringer og utfordrende barn for å dekke alle de tre områdene. Jeg har også referert til andre forfattere på forskjellige steder gjennom boken. Disse referansene er listet opp i en separat del i slutten av boken.

Denne boken er ikke om det akademiske. Det finnes utallige satsninger på utdanningsområdet som forsikrer at barn får det de trenger akademisk. Denne boken er om de barna som på uforklarlig vis har blitt utelatt i andre satsninger.

Denne boken verken angriper eller beskylder lærere for noe. Ei heller angriper eller legger den skylden på utfordrende barn eller deres foreldre. Denne boken handler om behovet for å gjøre dramatiske endringer i et system som ikke fungerer verken for lærere, foreldre eller utfordrende barn, og om hvordan man kan gå frem for å gjøre disse endringene.

Tre massive endringer er nødvendige:

  • en dramatisk forbedring i å forstå de faktorer som utløser utfordrende atferd hos barn;
  • skape forebyggende mekanismer for å hjelpe disse barna, i stedet for simpelthen å møte barna med reaksjoner; og
  • skape prosesser som gjør at man kan jobbe med problemer i samarbeid.

Ulike mennesker vil ta ulike ting med seg fra denne boken. For noen vil det være ganske nytt at utfordrende atferd kan spores tilbake til mangelfulle kognitive ferdigheter. For andre kan det at konsekvenser har begrensninger, være en øyeåpner. For andre igjen vil de spesifikke bestanddelene i Problemløsning Gjennom Samarbeid være fascinerende, og hvordan disse skiller seg fra (og ofte er mer produktive enn) andre måter å snakke med og bry seg om utfordrende barn på. Og for atter andre – kanskje de som har blitt noe slitne eller kyniske – kan denne boken kanskje tilby et friskt perspektiv og nytt håp.Som alltid, for å få mest mulig utbytte av det du nå skal lese, trenger du ikke andre forkunnskaper enn et åpent sinn og evnen til å se for deg muligheter.

Ross W. Greene Boston, Massachusetts

Ross Greene

Professor Ross Greene er forfatter av bøkene "Eksplosive barn" og "Utenfor", har skapt PGS metoden, "Problemløsing Gjennom Samarbeid", og holder kurs for Famlab i Norge.

utenfor
Vil du ha et utdrag fra boken "Utenfor" av Ross Greene?
Legg inn ditt navn og epostadresse under og motta et utdrag fra boken.

Klikk over for å få ditt utdrag fra boken Outside of Ross Greene.

You have Successfully Subscribed!