FB

Skrevet av: Anne Hilde Bermingrud

Samspill, konflikter-og- ”trass”

Tidligere, da dagens foreldregenerasjon vokste opp, var den allmenne oppfatning blant foreldre at mennesker er født “egosentriske” og må lære å samarbeide med omgivelsene. Når barna kommer i “trassalderen” er det viktig at de “settes på plass” så de lærer at de ikke kan styre og kontrollere omgivelsene og bli “egoistiske”.

Takket være forskning på spedbarn, samspill og tilknytning, vet vi i dag at dette ikke stemmer. Mennesker er tvert i mot født sosiale og leter fra dag én etter noen å samarbeide med, speile og etterligne. Vi leter etter anerkjennelse og til å føle oss som en del av et fellesskap. Å være barn og forsøke å finne plass for seg selv i det store fellesskapet er avgjørende for hvordan man ser på seg selv som menneske resten av livet. Får man plass? Blir man avvist? Hvordan blir man møtt? Hvordan foreldrene kommuniserer og viser vei i denne fasen, fungerer som rollemodell for hvordan man selv møter omverdenen de neste årene.

Hvis vi som foreldre har som utgangspunkt at samspillet mellom oss og barn er en maktkamp om hvem som skal eller ikke skal bestemme, blir det nettopp det. Det er nemlig vi foreldre og voksne som setter standarden for hvordan samspillet skal være. Jo mer dominerende og bestemt jeg er, jo mer dominerende og bestemt svarer barnet. Alternativt oppdager de at å protestere eller i det minste melde sine behov og ønsker ikke er noe poeng, de møter avvisning og blir overkjørt uansett. Om barnet går ut i verden med en grunnleggende og sunn tro på seg selv, avhenger dermed av personlighet og temperament både hos foreldre og barn og hvordan vi er og møter barnet når det oppstår konflikter.

Når man vet at barn forsøker å samarbeide, og bruker oss som forbilder – blir det kanskje ikke fullt så viktig for oss mammaer å kjøre en hver kamp til det siste. Kanskje er ikke små protester begynnende trass som må kveles med en gang. Kanskje er de i utgangspunktet bare sunne forsøk på å ta litt plass her i verden? Møtes de med avvisning og nekt, kommer kanskje protestene i stadig økende grad. Man får en spiral av nekting og protester som møtes med enda mer vranghet og stahet hos foreldrene. Hvem som skal bryte denne sirkelen bør ikke overraskende være oss foreldre.

bookstore_banner

Ved å la toåringen få noen få, små seire og opplevelsen av å bli hørt og tatt på alvor, blir ikke konsekvensen en “uoppdragen unge som lærer at han alltid får det som han vil”, men et barn som erfarer at det går an å gi seg, at livet ikke er en maktkamp og at man viser respekt for hverandre ved å ta plass og samtidig gi plass for andre. I samspillet med andre barn, er det viktig at man ikke har gått foran med et eksempel på hvordan man skal bestemme over hverandre og vinne en hver kamp – eller enda verre: la seg overkjøre uten å ha fått muligheten til å protestere. Hvordan barnet blir møtt av foreldre og andre voksne er forbilde for hvordan en selv løser konflikter og tar eller gir plass for andre i sosiale relasjoner og samspill med andre barn.

Det finnes mange situasjoner gjennom dagen hvor man som forelder føler det ikke er tid til å være tålmodig, handle korrekt eller la toåringen få sine nødvendige protester. Stort sett tåler barn utmerket at vi voksne ikke til en hver tid handler ”pedagogisk korrekt”. Noen ganger må man stresse, og det har barn stort sett forståelse for. Likevel må man noen ganger også stoppe opp og ta seg den tiden det tar å la barnet streve med egen ullbukse, ombestemme seg og velge den rosa luen eller andre små behov og ønsker de melder i en hektisk hverdag. Ved å ta seg tid til små ”seire” nå og da, vil samarbeidet gå greiere på sikt, og ikke motsatt som mange ser ut til å frykte.

Foreldre spør ofte etter konkrete eksempler på hvordan dagligdagse konfliktsituasjoner løses. De neste artiklene vil gi eksempler fra morgen, middag og kveld som alle handler om at foreldre som selv er tydelige, viser vei stort sett vil oppleve barn som samarbeider. Ikke hver eneste gang foreldrene krever det, men i de aller fleste tilfeller og uten større protester så lenge de få protester som kommer blir mottatt uten at foreldre blir hysteriske.
Toåringen vet nemlig veldig godt hva mamma og pappa vil så lenge de er tydelige på det. Noen ganger er det bare morsomt å oppleve at man er en egen person og at det er greit. Hvis man er trygg på foreldrene og foreldrene er tydelige på hva de selv vil, vil to- og treåringer lande trygt og godt på andre siden av ”trassalderen”. Kanskje har foreldrene og barnet lært litt om seg selv og hverandre underveis også. Og kanskje er det mer spennende enn å kjøre på nøyaktig samme dressuroppdragelse som vi selv ble utsatt for.

Få en 10% rabattkode

når du registrerer deg på vårt nyhetsbrev.

Fyll inn epost og fornavn under.

Du kan når som helst enkelt avregistrere deg fra nyhetsbrevet.

You have Successfully Subscribed!