FB

43192349_m

Av Hedvig Montgomery, psykolog og Famlab seminarleder.

Fra ett til to hjem?

All kjærlighet kan ikke vare, og er heller ikke ment å vare. Mange barn vokser opp i to hjem, noen vokser opp med kontakt med bare den ene forelderen. Andre igjen, vet ikke hvem far eller mor er. Slik har det alltid vært, det er ikke noe nytt i at det finnes flere måter å lage en familie på. Det nye er at voksne raskere gir opp et familieprosjekt, fordi de ser på kjærlighetsprosjektet som viktigere. Det er dermed flere barn som vokser opp med foreldre som har gått fra hverandre. Det har skjedd en del positive endringer i takt med at det skjer flere skilsmisser – den største og den viktigste er at barn nå som regel har kontakt med begge sine foreldre etter en skilsmisse. Far blir ikke borte. Da jeg begynte i familievernet for 15 år siden, var det stadig regelen at far hadde lite kontakt med barna etter en skilsmisse. De ble ”torsdagsfedre på McDonalds” med liten mulighet til å være en viktig voksen i barnas liv. I og med at familiene er blitt mer likestilte, blir far også værende i barnas liv etter bruddet med deres mor. Forskning har vist at dette er viktig; barna trenger å kjenne begge sine foreldre. Så der det er mulig, lager det større trygghet for barnet. Da slipper de å lage seg fantasier om halvparten av sitt opphav.

Å være voksen er stadig oppgaven

Enten familien ser ut som på amerikansk film eller ikke, så er det viktigste fortsatt å ha en klar tanke om barnas oppdragelse og fremtid. Å evne som forelder å ha en plan og samtidig lage et lykkelig liv for alle i familien her og nå. Det høres ut som et umulig prosjekt, men er det ikke. Oppgaven blir dog større når det er to hjem å forholde seg til. Balanse, at alle får plass i familien og alle får et ord mer på laget, er vanskeligere og mer uoversiktlig i skilsmissefamilien. Barn trenger å se voksne som lever voksenliv, som ved sin væremåte lærer barna hva det vil si å være voksen. Barn trenger også voksne som snakker med dem og involverer dem i hverdagen. Jeg ser ofte at barna får bedre plass i familien etter skilsmissen; de blir viktigere. Noen ganger fordi en partner som kanskje har gjort vondt og hvor smerten har tatt mye plass er borte. Andre ganger fordi en krise kan få en til å virkelig se at hvor viktige barna er for en. Det blir bedre plass til alle, også barna. Å være nyseparert innebærer en mulighet til å legge kortene på nytt, lage en ny tilværelse og en ny balanse. Mange velger da å gi sine barn en større plass. Bruk denne muligheten til å tenke gjennom hva du vil som forelder. Hvilke verdier er viktige for meg? Hva vil jeg gi mine barn av kunnskap, holdninger og retning? Og hvordan skal jeg vise dem hva jeg mener? En re-orientering gir deg mulighet til å tenke gjennom foreldrerollen på nytt – bruk muligheten.

Hva når en ”mangler”

Noen ganger er du helt alene. Det kan være at den andre forelderen er død, at unnfangelsen skjedde uten at alle kjente hverandre så godt og at det ikke ble kontakt videre. Eller at barnet er lenge etterlengtet og laget ved en klinikk. Uansett er åpenhet om den andre forelderen viktig. Barnet må få vite det som er å vite om sin andre forelder. Praktiske små ting, som å lage et minnealbum om far eller mor som er død, eller lage en ”dette vet jeg”-bok om en forelder som ikke er tilstede i barnets liv, betyr mye. Lag også plass til barnet til å tegne og skrive inn sine tanker om den andre forelderen i takt med at barnet blir større – gi plass til at barnet fyller inn historien etter hvert. For barnet er også dine følelser som alene-forelder viktig. Hva følte du for den som er borte? Er du sint, føler du deg sviktet, er sorgen bunnløs? Du må være ærlig med dine egne følelser, det gir barnet plass til å være ærlig med sine. Samtidig må ikke dine følelser bli så sterke at de tar over. Er dine følelser intense, finn andre ventiler enn ved å dele med barnet. De trenger den filtrerte, fordøyde og forståtte varianten.

Pendling mellom to hjem

For de fleste barn innebærer en skilsmisse at de er hos mor og far etter tur – de blir pendlere. Barnet må helt reelt bo to steder. Enten barnet deler sin tid 50/50 mellom foreldrene eller det er en 70/30- deling, så trengs det to rom, to senger, to sett regntøy, to sett leker – ja, to sett av nesten alt. Mange foreldre spør om 50/50-deling er det beste, siden det virker mest ”rettferdig”. Hvilke løsninger som er best, vet vi ganske lite om. Det varierer rett og slett fra familie til familie. Så lenge barnet får en nær og ekte omgang med begge foreldrene, så betyr prosenter hit eller dit i samværsstørrelse lite. En rettferdig løsning er dessuten umulig, for det er ikke rettferdig at barnet må splitte sin tid og sin oppmerksomhet. En ulempe med 50/50-løsningen er at noen barn føler seg uten base, uten et sted de virkelig hører til. Andre barn tilpasser seg greit en slik delt tilværelse. Hva som skal til for at barnet skal kjenne seg trygt, hvor nær hverandre foreldrene bor og konfliktnivået mellom foreldrene er styrende når vi diskuterer samværsprosenter i megling. Svaret er at det ikke finnes en enkel eller rettferdig løsning, men det finnes mange gode løsninger. Ikke slutt å lete, før løsningen er god. Barna skal involveres i diskusjoner om hvor de skal bo i takt med at de blir eldre og mer modne, sier loven. Men de skal aldri være med på å ta disse beslutningene. Når barna opplever at det er de som velger, så får de en makt de ikke er i stand til å håndtere. Det kjennes ensomt og tungt for barnet – selv om de voksne slipper en tung byrde selv. Så snakk med de eldre barna, fra ca 7 år og oppover, men de voksne skal både ta beslutningen og ta ansvaret for beslutningen. Barna skal involveres i diskusjoner om hvor de skal bo i takt med at de blir eldre og mer modne, sier loven. Men de skal aldri være med på å ta disse beslutningene. Når barna opplever at det er de som velger, så får de en makt de ikke er i stand til å håndtere. Det kjennes ensomt og tungt for barnet – selv om de voksne slipper en tung byrde selv. Så snakk med de eldre barna, fra ca 7 år og oppover, men de voksne skal både ta beslutningen og ta ansvaret for beslutningen.

Demp konfliktene

Det som derimot betyr noe, er at konfliktnivået ikke er høyt og at det ikke involverer barnet. Dette legger et enormt ansvar på foreldrene i en skilsmissesituasjon. Barnet kan tåle konflikt i en kort periode, men ikke over tid. Sårhet, opplevelsen av å ha blitt sviktet, sorgen over tapet av en kjæreste – alt dette må foreldrene ta ut på annen måte enn gjennom konflikt med hverandre. Det høres lett ut, men er svært vanskelig. Søk hjelp hos venner og fagfolk, for barna er det helt avgjørende at dette ikke styrer kontakten med den andre forelderen. Vær klar over at konflikt og sårede følelser er normalen, hvis ikke hadde dere ikke gått fra hverandre. Hadde den andre forelderen vært i nærheten av perfekt, så hadde dere fortsatt vært sammen. Desto viktigere at du som voksen håndtere dine følelser uten å ta den krigen som så opplagt ligger der. Bruk familiekontoret eller få noen dere begge stoler på til å megle.

Hva da om det blir konflikt?

Her vet vi at skjult konflikt er bedre enn åpen konflikt. Så fortsatt skal barna holdes helt utenfor. Noen ganger må også en rettssak til for å komme til en form for enighet. Rettsapparatet er ikke en spesielt egnet arena for denne typen saker, kompetansen om barn og barns beste er ikke alltid like høy hos dommeren og mange tilfeldigheter spiller inn også her. Det finnes stort sett ingen perfekt løsning etter en så omfattende uenighet og en rettsløsning tenderer mot å være nest-best. Men den gir i hvert fall et svar det er mulig å forholde seg til. Så la dommeren dømme og saken gå sin gang, men skjerm barnet i størst mulig grad. Fortell om saken til dem uten å sverte eller prosedere, hvor vanskelig det enn er. Det er ikke vanskelig å få barn på sin side, men det er ikke rettferdig gjort overfor barna.

Ny kjærlighet

Hva så med nye kjærester? For noen skjer det raskt, for andre tar det lengre tid før det er plass og mulighet for en ny forelskelse. Viktigst her er å huske at også barnet har et selvstendig forhold til din nye kjæreste – barnet kan bli like forelsket som deg, eller kan tvert i mot mislike din nye hjertevenn. Barn har egne følelser. Det betyr at du må introdusere en kjæreste sannferdig, ikke prøv å lure barnet med at det er ”en god venn” – alle barn gjennomskuer slikt.

Men du må også respektere barnets følelser i forhold til den nye. Er han ok eller ikke? Ikke for at barnet skal bestemme, det er en voksenoppgave, men for at barnet skal få lov til å utvikle en egen relasjon til din nye kjæreste. Åpenhet og respekt for barns følelser er viktig også i en slik situasjon. Det å finne sin rolle som ny kjæreste inn i en liten, etablert familie, tar tid. Selv om en voksen ”mangler” og plassen er ledig, så skal du ikke gå inn og fylle denne rollen som ny kjæreste. Å opparbeide seg tillit hos et barn tar lang, lang tid. Ut i fra mine terapier, vil jeg si at det ser ut til at det tar ca tre år fra en ny voksen kommer inn i familien, til han eller hun har en ekte plass i barnas øyne. Tre år! I løpet av disse årene har ikke den nye voksen noen autoritet eller oppdragerrolle. Den nye kjæresten kan gjøre hyggelige ting sammen med barna, kan delta i familiens dagligliv – men kan ikke ta konflikter i forhold til barna eller oppdra barna. Å oppdra barn krever tillit, og den tilliten må fortjenes. Noen kommer aldri frem til denne tilliten, så årene må også brukes godt.

Det betyr at en klar oppgavedeling er helt nødvendig. Den av dere som har barna fra før, må i realiteten være aleneforelder i noen år til. Men det er selvsagt litt mindre ensomt og litt hyggeligere med en ny kjæreste på plass. En ung jente forteller om hvordan hun først fikk treffe en av pappas «venner», hun skjønte raskt at det var noe annet og var glad på fars vegne. Men den nye kjæresten var ikke like glad for å få en fiks ferdig ungdomsom hun var for at far hadde fått kjæreste. Den nye kjæresten begynte raskt å irettesette jenta, at hun ikke var oppdratt nok. Indirekte snakket hun nedsettende om hennes mor, som i hennes øyne hadde feilet med oppdragelsen.

Det er ikke vanskelig å forstå den nye, det er vanskelig å overta andres barn og det er krevende å så direkte forholde seg til en eks- kjæreste. Jentas reaksjon var å trekke seg inn i seg selv, føle seg mislykket og også begynne å skulke skolen. Hun mistet troen på seg selv og på at kjærlighet kunne være fint. Ikke kunne hun snakke med mor, for da forrådte hun far. Og ikke kunne hun snakke med far, for han forsvarte sin nye kjæreste. Hun følte seg veldig, veldig ensom.

Det største problemet med nye kjærester, ser vi fortsatt med ste-mødre. Mange kvinner har en tendens til å gå for raskt inn og ta ”mamma- rollen” i familien. Vi blir dessuten ofte mer sjalu på våre kjæresters gamle liv, og kan oppleve barn fra tidligere forhold som en trussel mot vår kjærlighet. Så kvinner trenger å ta en ekstra tenkepause og trenger også å gå ekstra sakte frem. Det er krevende, men å stole på at kjæresterollen er noe annet enn foreldrerollen og at mødrene til barna ikke er aktuelle som partnere igjen, ja det må man nok tenke for å klare denne øvelsen. «Sårhet, opplevelsen av å ha blitt sviktet, sorgen over tapet av en kjæreste – alt dette må foreldrene ta ut på annen måte enn gjennom konflikt med hverandre»

bookstore_banner

Balanse i den nye familien

I alle familier må det være plass for alles interesser og tanker, enten familien er stor eller liten. Har du ny kjæreste, ikke glem alenetid med barna – de er vant til å ha deg for seg selv. Gi også plass for alenetid for den nye partneren og barna, litt etter litt. De trenger også å få en selvstendig relasjon hvor de finner sine møtepunkter. Er du alene med barn, er det lett å la alt gå på barnas premisser, fordi det lager minst konflikt.

Men konfliktene er nødvendige for barnas utvikling, de trenger å forhandle og krangle med voksne i ny og ne. Og du som voksen trenger å la dine behov komme til syne i ny og ne – så ikke la balansen bli for skjev. Selv om det for eksempel er lett å bare spise det barna liker når dere er to rundt middagsbordet, pasta og pølse blir feil for dere begge når det serveres hver dag. På samme måte, pass på tid alene for de voksne.

Å få ny kjæreste gjør at du må bli kjent med ham eller henne, bare dere to. Skaff barnevakt, bruk tiden når barnet er hos den andre forelderen – og ikke flytt sammen før dere har etablert en stabil voksenrelasjon hvor dere kjenner hverandre slik dere er og oppfører dere uten barn i rommet. Noen ganger er det to søskenflokker som skal spleises. Da kreves det ekstra oppmerksomhet for at balansen ikke skal bli skjev. Siden søskenflokkene kommer fra hver sine familiekulturer fra før, kanskje den ene delen har mange aktiviteter og er gode i idrett, mens den andre delen er mer ettertenksomme og liker dataspill. Å lage en balanse her er ikke så lett, det krever at det både respekteres hva de er vant til og at nye, felles aktiviteter introduseres.

Det etterlengtede fellesbarnet.

Riktig komplisert blir det når felles barn kommer inn – noen ganger er det lykken, det som virkelig beseiler oss som familie. Og barn er ganske ofte konservative, de ønsker å være en familie. Andre ganger opplever de at både deres egen forelder og ste-forelderen retter all sin oppmerksomhet mot det nye barnet og at de selv blir ”feilvare” og til overs. En gutt på 14 gikk fra å være en hyggelig og oppmerksom gutt på skolen, til å havne i konflikt med alle – både voksne og elever.

”Bare vanlige tenåringsfakter”, tenkte lærerne, og gutten ble stadig mer utagerende. Han prøvde ulike rusmidler og barnevernet ble involvert. Hans historie var både enkel og rettfrem, og veldig sår. I løpet av siste året hadde både mor og far fått nye barn med hver sine nye partnere. Han, som alltid hadde vært enebarn og fått mye oppmerksomhet, følte seg til overs. De nye partnerne, som han hadde likt og kommet godt overens med, følte han nå valgte sitt eget barn fremfor ham.

Vanskelige tanker for en ung gutt, og helt umulige å snakke om for ham. En voksen måtte ta ansvaret. Så se de eldre barna når det kommer halvsøsken. Sørg for at de fortsatt får alenetid med sin forelder og at den nye kjæresten ikke glemmer sitt bonusbarn. Balansen er igjen nøkkelen for å unngå at et barn kjenner seg utenfor. For de aller fleste eldre søsken er det nye fellesbarnet det som virkelig bekrefter familien og den tryggheten som er skapt, bare de får bli hørt og møtt i den travle tiden som den første småbarnstiden er.

En av utfordringene vi ser for barn som bor i 50/50-delte hjem, er at de voksne bare vil gjøre det hyggelig for dem. De kommer til en forelder som har lengtet en hel uke og dermed legger sitt eget liv på is den uken barna er der. De jobber og går ut når barna er hos den andre forelderen og ofrer seg helt for foreldrerollen den uken barnet er hos dem. Resultatet er at barnet ikke får noe normalt liv. Det er alltid en voksen som trenger dem og er der for dem, det blir for lite plass til å være alene, krangle, bryne seg og å se hvordan et voksenliv egentlig er.

Så paradoksalt nok fører denne gode intensjonen til at barna føler seg som gjest i to hjem og som fremmed begge steder. Pass på at barna får se voksenlivet slik det er og tatt konflikter med dere voksne som passer den utviklingsfasen de er i. Målet er aldri at alt skal være friksjonsfritt, målet er at barnet skal bli selvstendig og trygt.

Nærhet betyr så mye

Det er lett å fokusere på det som mangler. En mor eller far som lever alene med barn, er en liten familie – ikke en defekt familie eller en familie med mangler. Fordelene ved å være alene med barn, er at barna ofte kommer nærmere sin forelder. Man snakker rett og slett mer sammen. Å lage en god familiesituasjon handler om nærhet og balanse – og begge delene kan man gjøre like godt i en liten familie som en stor. De nærmeste relasjonene ser jeg ofte mellom alenemødre eller –fedre og deres barn. De har vært hverandres viktigste relasjon, og det har det kommet mye godt ut av. Det er alltid plass til en kjæreste, der hvor relasjonen mellom foreldre og barn er god.

Så gjør det beste ut av din familie – det handler stadig om å være en god voksen og å kunne noe om barnets utvikling, slik at du også følger barnet. Det er barnets liv like mye som ditt, du er bare den viktigste i barnets liv gjennom rammene du legger. Å legge kloke rammer er foreldrenes hovedoppgave. De nærmeste relasjonene ser jeg ofte mellom alenemødre eller –fedre og deres barn. De har vært hverandres viktigste relasjon, og det har det kommet mye godt ut av.

 

6 råd til den nye familien:

  1. Lavest mulig konfliktnivå med den andre forelderen. Svelg kameler og legg til rette for praktiske løsninger. Bruk venner og terapeuter til å håndtere de sårede følesene.
  2. Nye kjærester må bygge tillit før de kan ta en oppdragerrolle. Gi plass for at ny kjæreste og barna får bli kjent med hverandre, også på to-mannshånd. Men la det gå mange år før du slutter å se på deg selv som alene-mamma eller alene-pappa.
  3. Som ny partner – nyt at din oppgave er å lage en god relasjon full av latter og overskudd. Du slipper å kjefte og smelle, det er egentlig en gave. Blir du oppgitt over barnet eller din nye partners oppdragerstil, snakk med din nye partner om det.
  4. Ikke gjør samværet til bare hyggelig – barn trenger å leve liv med alle følelser og å lære seg å krangle og forhandle.
  5. Barn trenger et godt bilde av begge sine foreldre, helt uavhengig av situasjon rundt unnfangelse og brudd. Ha respekt for dette helt grunnleggende behovet hos barnet.
  6. Nyt den lille familien der er og anerkjenn at barna gjør en jobb ved å tilpasse seg to hjem.

 

Veien til lykke går gjennom aksept og åpenhet.

Hedvig Montgomery

Hedvig Montgomery

Hedvig er psykolog, utdannet ved Universitetet i Oslo våren 1997. Hun var med på å starte firmaet Psykologbistand, det første firmaet til å tilby organiserte terapitjenester til norsk næringsliv.
Hedvig Montgomery

Få en 10% rabattkode

når du registrerer deg på vårt nyhetsbrev.

Fyll inn epost og fornavn under.

Du kan når som helst enkelt avregistrere deg fra nyhetsbrevet.

You have Successfully Subscribed!