FB

På denne siden finner du et utdrag fra boken “Utenfor” av professor Ross Greene.

Du kan nå få et lengre utdrag fra boken som PDF fil, her.

Ross Greene er forfatter av de bestselgende bøkene “Eksplosive barn” og “Utenfor”. Han har utviklet den forskningsbaserte og evidensbaserte metoden “Problemløsning Gjennom Samarbeid”, på engelsk CPS, “Collaborative and Proactive Solutions”.

Ross holder kurs om CPS over hele verden, og har årlig kurs i regi av Famlab i Oslo.

Barn med sosiale, emosjonelle og atferdsmessige utfordringer mangler viktige tenkeferdigheter. 

Dette er en tanke det kan ta litt tid å venne seg til.

La oss begynne med å vurdere din filosofi om barn – hvordan barn er, hvorfor de gjør det de gjør, og hva de holder på med (hvis de egentlig holder på med noe).

Mange voksne har aldri tenkt særlig over sin filosofi om barn. Men hvis du forsøker å hjelpe barn med atferdsutfordringer, kommer du til å trenge en, fordi det er filosofien din som vil veilede dine holdninger og handlinger i ditt samvær med dem, spesielt når det blir tøft.

Filosofien som ligger til grunn for denne boken, er tittelen på dette kapittelet: «Barn gjør det bra hvis de kan».

Denne filosofien er kanskje ikke banebrytende, men når vi ser på den svært populære alternative filosofien – «barn gjør det bra hvis de vil» – er forskjellen tydelig. Disse to ulike filosofiene har dramatisk forskjellige konsekvenser for hva vi tenker om barn, og for hvordan vi skal gå frem når de ikke innfrir våre forventninger.

Disse to ulike filosofiene har dramatisk forskjellige konsekvenser for hva vi tenker om barn, og for hvordan vi skal gå frem når de ikke innfrir våre forventninger.

Når «barn gjør det bra hvis de vil»-filosofien brukes overfor et barn som ikke gjør det så bra, tenker vi at grunnen til at han ikke gjør det bra, er fordi han ikke vil.

Denne svært vanlige antakelsen er vanligvis feil, og får voksne til å tro at deres viktigste rolle i et utfordrende barns liv (og målet med tiltakene) er å få barnet til å ønske å gjøre det bra.

Dette oppnår man vanligvis ved å motivere barnet, ved å gi oppmuntringer til å gjøre det bra, ved å belønne ham når han oppfører seg på en akseptabel måte, og ved å straffe ham når han oppfører seg på en uakseptabel måte.

Som kontrast antar man med «barn gjør det bra hvis de kan»-filosofien at dersom barnet kunne gjøre det bra, ville han gjøre det bra. Hvis han ikke gjør det bra, må han mangle de ferdighetene han trenger for å respondere på livets utfordringer på en veltilpasset måte. Hva er den viktigste rollen en voksen kan spille i livet til et slikt barn?

Hva er den viktigste rollen en voksen kan spille i livet til et slikt barn?

For det første: Anta at han faktisk allerede er motivert, at han allerede skiller rett og galt, og allerede har blitt straffet nok.

Deretter må man finne ut hvilke tenkeferdigheter han mangler, slik at vi vet hvilke ferdig­heter vi skal lære ham.

Dette kan være et radikalt skifte i måten å tenke på for mange mennesker, og nye måter å tenke på kan forårsake en viss engstelse. Men ikke forlat skipet ennå.

 

Det er mye på spill her, ikke bare for barn med atferdsutfordringer, men også for klassekameratene deres, lærerne og foreldrene.

Målet med dette kapittelet er å gjøre deg fortrolig med de ferdighetene utfordrende barn mangler, og hvordan man identifiserer disse mangelfulle ferdighetene hos barna du forsøker å hjelpe.

Hvis du vet hvilke tenkeferdigheter et barn mangler, vil du ha et mye bedre utgangspunkt for å undervise dem i disse ferdighetene. Du vil også være i en bedre posisjon til å forutse de situasjonene der utfordrende atferd mest sannsynlig vil oppstå.

Hvis du ikke vet hvilke ferdigheter barnet mangler, vil de sannsynligvis ikke bli lært, det vil bli mye vanskeligere å forutse de verste øyeblikkene, og barnets utfordringer vil vedvare (eller bli verre), og han vil bare føle seg mer og mer frustrert, håpløs og utenfor, akkurat som de fleste av oss ville dersom vi hadde et problem ingen virket i stand til å forstå, og om vi ble behandlet på en måte som gjorde problemet verre.

Når er det mest sannsynlig at utfordrende atferd oppstår? Når forventningene som stilles til barnet, er høyere enn barnets kapasitet til å respondere på en aksepta­bel måte.

Når er det mest sannsynlig at utfordrende atferd oppstår? Når forventningene som stilles til barnet, er høyere enn barnets kapasitet til å respondere på en aksepta­bel måte. Det er selvsagt i slike tilfeller vi alle fremviser mistilpasset atferd.

Problemet for barn med atferdsutfordringer (og de rundt dem) er at de responderer på en mye mer mistilpasset måte enn oss andre, og mye oftere.

Det er nemlig slik at det er et helt spekter av ting barn gjør når livets krav overstiger kapasiteten de har til å respondere på en veltilpasset måte.

Noen gråter, skuler, surmuler, klager eller trekker seg tilbake. Dette er i den milde enden av spekteret.

Når vi beveger oss mot den mer vanskelige enden av spekteret, finner vi skriking, banning, spytting, slag, spark, ødeleggelse av eiendeler, løgn og skulking.

Og i den ekstreme enden av spekteret finner vi selvfremkalte brekninger, selvskading, drikking, narkotikabruk, knivstikking og skyting.

Men alle disse atferdsmåtene oppstår under de samme omstendighetene: Når kravene som stilles til barnet, overgår barnets kapasitet til å respondere veltilpasset.

Hvorfor ligger noen barns reaksjoner i den milde enden av spekteret, mens andres er mer alvorlige?

Noen barn har ferdighetene til å «ta seg sammen» når de presses til sine grenser, mens andre ikke har dem.

Med dette nye perspektivet på utfordrende barn blir mye av det vi vanligvis sier om dem, ikke like meningsfullt lenger. Se på dette:

  • «Han vil bare ha oppmerksomhet.» Vi vil alle ha oppmerksomhet, så denne forklaringen hjelper oss ikke noe særlig til å forstå hvorfor et barn strever med å gjøre det bra. Og hvis et barn søker oppmerksomhet på en uakseptabel måte, tyder ikke det da på at han mangler ferdighetene til å søke opp- merksomhet på en akseptabel måte?
  • «Han vil bare ha det på sin måte.» Vi vil alle ha det på vår måte, så denne forklaringen hjelper oss ikke til å forstå et barns utfordringer. Å få det som man vil, på en akseptabel måte, krever ferdigheter som utfordrende barn ofte mangler.

  • «Han manipulerer oss.»Dette er en svært populær, og misforstått karakteristikk av barn med atferdsutfordringer. Bevisst manipulering krever en rekke ferdigheter – evne til å tenke seg om, planlegge, impulskontroll og organise- ring – evner som utfordrende barn ofte mangler. Med andre ord, de barna som oftest beskrives som manipulerende, er de barna som i minst grad er i stand til å gjennomføre det.

  • «Han er ikke motivert.» Dette er en annen svært populær karakteristikk som kan spores tilbake til «barn gjør det bra hvis de vil»-mentaliteten, og som kan lede oss til å sette inn tiltak rettet mot å gi barnet oppmuntring til å gjøre det bra. Men hvorfor ville et barn ikke ønske å gjøre det bra? Hvorfor ville han velge å ikke gjøre det bra, hvis han har ferdighetene til å gjøre det som er bra? Er ikke det å gjøre det bra alltid å foretrekke?
  • «Han gjør dårlige valg.» Er du sikker på at han har ferdighetene og repertoaret som trengs for konsekvent å gjøre gode valg?

  • «Foreldrene hans er udugelige når det gjelder disiplin.» Dette er også en populær måte å tenke på, men tar ikke med i betraktningen det faktum at de fleste utfordrende barn har veloppdragne søsken. Å skylde på foreldrene hjelper ikke noen på skolen til å håndtere dette barnet effektivt seks timer om dagen, fem dager i uken, ni måneder i året, mens han er i skolebygningen.

  • «Han har en dårlig innstilling.» Han begynte sannsynligvis ikke med en. «Dårlig innstilling» har en tendens til å være et biprodukt av utallige år med å bli misforstått og overstraffet av voksne som ikke har innsett at barnet mangler avgjørende tenkeferdigheter. Men barn er formbare; de endrer kurs hvis vi begynner å gjøre de rette tingene.
  • «Han har en psykisk lidelse.» Mens han vel kan møte diagnosekriteriene for psykiatrisk sykdom, og til og med kan være tjent med psykiatrisk medisinering, fører ikke denne beskrivelsen noen steder. En psykiater ved navn Thomas Szasz forsto for femti år siden at «psykisk syk» var en begrensende (og potensielt upresis og misvisende) måte å beskrive mennesker med sosiale, emosjonelle eller atferdsmessige utfordringer på. Han tok til orde for å reformulere disse utfordringene som «problemer med å leve», en mer passende og produktiv måte å se ting på.
  • «Broren hans var akkurat lik ham.» Aha, så det er genetisk! Akk, vi kan ikke gjøre noe med genene, og det er trolig at broren hans manglet noen viktige tenkeferdigheter, han også.

 

Mens mange av disse forklaringene er ekstremt populære, er de fleste simpelthen klisjeer som leder omsorgspersoner inn i en blindvei når det gjelder hvordan de skal gripe inn. Med det samme du blir fortrolig med ideen om at utfordrende barn mangler viktige tenkeferdigheter, gir ikke disse forklaringene mye mening lenger. Faktisk har slike forklaringer en tendens til å forårsake at voksne ser på barn med atferdsutfordringer som «fienden» og skyver dem bort.

 

Faktisk har slike forklaringer en tendens til å forårsake at voksne ser på barn med atferdsutfordringer som «fienden» og skyver dem bort.

Den følgende listen er mye mer nyttig.

Det er listen over mange ferdigheter som vi ofte ser er mangelfulle hos utfordrende barn:

 

  • vansker med å håndtere forandringer, å bytte fra ett tankesett til et annet (kognitive skift)
  • vansker med å opparbeide seg energi til å stå i / fortsette med oppgaver som er utfordrende, anstrengende eller kjedelige
  • vansker med å gjøre ting i logisk eller foreskrevet rekkefølge
  • svak tidssans
  • vansker med å reflektere over flere tanker eller ideer samtidig
  • vansker med å opprettholde konsentrasjon for målrettet problemløsning
  • vansker med å vurdere sannsynlige utfall av eller konsekvenser av handlinger (impulsiv)
  • vansker med å vurdere et spekter av løsninger på et problem
  • vansker med å uttrykke bekymringer, behov eller tanker med ord
  • vansker med å forstå hva som blir sagt
  • vansker med å håndtere emosjonell respons på frustrasjon slik at han/hun kan tenke rasjonelt (affektregulering)
  • kronisk irritabilitet og/eller angst som merkbart hindrer kapasiteten til problemløsning
  • vansker med å se «gråsoner» – konkret, bokstavelig sort–hvitt-tenkning
  • vansker med å avvike fra regler, rutiner, opprinnelig plan
  • vansker med å håndtere uforutsigbarhet, tvetydighet, usikkerhet, nyheter
  • vansker med å skifte fra opprinnelig idé eller løsning
  • vansker med å tilpasse seg endringer i planen eller nye regler; muligens repeterende eller tvangspreget atferd
  • vansker med å ta situasjonsbetingede faktorer som ville kreve å justere handlingsplanen, med i betraktningen
  • ufleksible,upresise tolkninger/kognitive forstyrrelser eller vurderingsskjevheter/biaser (f.eks. «Alle er ute etter meg», «Ingen liker meg», «Du skylder alltid på meg», «Det er ikke rettferdig», «Jeg er dum», «Ting vil aldri ordne seg for meg»)
  • vansker med å delta i og/eller tolke sosiale signaler presis; svak oppfattelsesevne av sosiale nyanser
  • vansker med å starte en samtale, gå inn i en gruppe, knytte seg til mennesker; mangler andre sosiale basisferdigheter
  • vansker med å søke oppmerksomhet på passende måte
  • vansker med å forstå hvordan ens atferd påvirker andre mennesker; ofte overrasket over andre menneskers respons på hans/hennes atferd
  • vansker med å ha empati med andre eller verdsette andre menneskers perspektiv eller synspunkt
  • vansker med å se hvordan man fremstår for eller blir oppfattet av andre

Du la kanskje merke til at denne listen ikke inneholder noen diagnoser? Det er fordi diagnoser ikke gir oss noen informasjon om de kognitive ferdighetene et barn kan mangle.

Med andre ord, «bipolar lidelse» gir ingen informasjon om de spesifikke ferdighetene barnet mangler. Det gjør heller ikke «føtalt alkoholsyndrom» eller «blyforgiftet» eller «hjerneskadet» eller «Aspergers syndrom» eller «ADHD» eller «trasslidelse» eller «asosial» eller «sosiopat».

Altfor ofte henger voksne seg opp i jakten på den riktige diagnosen, og antar at en diagnose vil hjelpe dem til å få vite hva de skal gjøre fremover.

I virkeligheten er ikke diagnoser spesielt nyttige for å forstå barn med atferdsutfordringer eller for å hjelpe voksne til å få vite hva de skal gjøre.

I tillegg viser barn generelt sett ikke frem utfordrende atferd i et vakuum. Det trengs to for å danse tango: et barn som mangler ferdigheter, og omgivelsene (lærere, foreldre, jevnaldrende) som forlanger disse ferdighetene.

Varige, effektive tiltak må fokusere både på barnet (som har ferdigheter å lære og problemer å løse) og på mennesker i barnets omgivelser (som trenger å forstå den sanne naturen bak barnets vansker, for å kunne lære barnet å løse problemer og hjelpe dem med å praktisere ferdig- hetene de trenger).

Diagnoser gjenspeiler ikke disse realitetene, de bare sykeliggjør barnet.

Mens diagnoser har en tendens til å få voksne til å ta barnets vansker mer alvorlig, trenger ikke barnet en diagnose eller en spesialundervisningsbetegnelse for å ha et problem. Han trenger bare et problem for å ha et problem. 

Selvsagt, hvis skolesystemet krever at et barn må ha en diagnose, for at det skal få tilgang til visse ytelser, så setter de fleste innenfor helsevesenet dette med glede. Det er bare det at vi ikke bør operere under antakelsen om at en diagnose gir oss særlig mye nyttig informasjon.

Et barn skulle ikke behøve en diagnose for å få tilgang på hjelp.

Mens diagnoser har en tendens til å få voksne til å ta barnets vansker mer alvorlig, trenger ikke barnet en diagnose eller en spesialundervisningsbetegnelse for å ha et problem. Han trenger bare et problem for å ha et problem.

Et barn skulle ikke behøve en diagnose for å få tilgang på hjelp.

Få en 10% rabattkode

når du registrerer deg på vårt nyhetsbrev.

Fyll inn epost og fornavn under.

Du kan når som helst enkelt avregistrere deg fra nyhetsbrevet.

You have Successfully Subscribed!