Du finner boken i vår bokhandel.
Vi arrangerer jevnlig kurs med Ross Greene. Se denne siden for informasjon om kurs med Ross Greene.
Tar den måten vi disiplinerer barna i skolen på, egentlig hensyn til de faktiske faktorene som utløser barnas sosiale, emosjonelle og atferdsmessige utfordringer? Hvis ikke, hva bør vi gjøre i stedet?
Det vi har tenkt om utfordrende barn – at de er manipulerende, oppmerk- somhetssøkende, har tvangsatferd, er umotiverte og grensetestende, og at disse egenskapene er forårsaket av passive, ettergivende, inkonsekvente og utydelige foreldre som ikke setter grenser – er i de fleste tilfeller langt fra blink. Resultatet er at tiltakene som settes inn, også er langt fra blink.
Så hvis du tror at passive, ettergivende, inkonsekvente, utydelige foreldre er årsaken til at barnet oppfører seg uakseptabelt, da vil du komme til å legge mye krefter i å være rigid, fast, konsistent og tydelig, typisk gjennom bruk av konsekvenser (belønninger og straff ). Vi lever i en kultur hvor mange voksne bare tenker på ett ord, kun én måte å håndtere barn som ikke møter voksnes forventninger, på: konsekvenser.
Konsekvenser kan bety belønninger for passende oppførsel (på skolen kan det være spesielle privilegier eller klistremerker, smilefjes, billetter eller poeng som kan veksles inn i spesielle premier), eller straff (fjerning av privilegier, få ekstraoppgaver, timeout, gjensitting eller bli bedt om å gå på gangen) for upassende oppførsel. Konsekvenser er fantastiske når de virker. De er ikke fullt så fantastiske når de ikke virker. Og de virker ofte ikke på de barna som de brukes mest på.1
Grunnen er at konsekvenser faktisk bare hjelper oss å oppnå to mål: (1) å lære barna elementære kunnskaper om riktige og gale måter å oppføre seg på, og (2) gi barna oppmuntring til å oppføre seg på riktig måte. Men – og dette er viktig – flertallet av utfordrende barn vet allerede hvordan vi vil at de skal oppføre seg.
De vet at de burde gjøre det de blir fortalt. De vet at de ikke skal forstyrre klassekameratene sine eller løpe ut av skolen når de er lei seg eller flaue. Og de vet at de ikke skal slå noen, banne eller rope ut i klassen. Derfor trenger de ikke at vi legger masse krefter i å lære dem hvordan vi vil at de skal oppføre seg. Og mens dette kan synes vanskelig å tro, vil allerede de fleste utfordrende barn oppføre seg riktig. De trenger ikke at vi fortsetter å gi dem klistremerker, nekter dem friminutt eller utviser dem fra skolen; de er allerede motivert. De trenger noe annet fra oss.
Denne bokens premisser bygger på at barn med atferdsvansker mangler viktige tenkeferdigheter, en idé som støttes av de siste tretti års nevrovitenskapelige forskning på barn som er aggressive og har vansker med å komme overens med voksne, barn med ADHD, depresjon eller angstlidelser, ODD (Oppositional Defiant Disorder / trasslidelse), CD (Conduct Disorder / atferdsforstyrrelse) og språkrelaterte lidelser.
Tenkeferdighetene som er involvert, kommer ikke inn- under de typiske akademiske områdene som lesing, skriving eller regning, men snarere områder som går på å regulere følelser, å vurdere utfallet av sine handlinger før man handler, å forstå hvordan ens oppførsel påvirker andre, å ha ordforråd til å gi uttrykk for at noe er i veien, og å respondere på endringer i planer på en fleksibel måte. Med andre ord, disse barna har enutviklingsforsinkelse, en form for lærevanske. På samme måte som at barn som har forsinkede leseferdigheter, har vanskeligheter med å mestre ferdighetene som trengs for å bli dyktig på å lese, har barn med atferdsutfordringer vanskeligheter med å mestre ferdighetene som trengs for å håndtere livets sosiale, emosjonelle og atferdsmessige krav. (Videre i boken beskrives dette som Mangelfulle ferdigheter, i betydningen ferdigheter med etterslep eller en utviklingsforsinkelse relatert til tenkeferdigheter. Oversetter anm.)
Hvordan hjelper vi barn som har tradisjonelle utviklingsforsinkelser? Først vurderer vi hvilke faktorer som forstyrrer innlæring av nye ferdigheter, deretter gir vi dem trinnvis spesialtilpasset undervisning for å lære dem de ferdighetene de mangler, i et tempo de kan håndtere.
Når du behandler utfordrende barn som om de har en utviklingsforsinkelse, og viser den samme medlidenhet og tilnærming som du ville ha gjort med enhver annen lærevanske, vil de respondere mye bedre.
Ved å fortsette å behandle dem som om de er umotiverte, manipulerende, oppmerksomhetssøkende grensetestere … Ved å fortsette å stole tungt på konsekvenser for å møte de vanskene de har, vel, da gjør de ofte ikke særlige fremskritt. Dette fordi konsekvenser ikke lærer barn de tenkeferdighetene de mangler, og ikke løser de problemene som utløser deres utfordrende atferd.
Hvorfor har vi så nidkjært overøst disse utfordrende barna med konsekvenser? Fordi vi ikke har innsett at de har utviklingsforsinkelser.
Hvis konvensjonell skoledisiplin ikke virker på barn med sosiale, emosjonelle og atferdsmessige utfordringer, ville den eneste grunnen til å fortsette å bruke den være fordi den virker for de barna som ikke har disse utfordringene. Sannheten er at de elevene som oppfører seg bra, ikke gjør det på grunn av skoledisiplinen. De oppfører seg fordi de har ferdighetene de trenger til å hånd- tere livets utfordringer på en fleksibel måte. Derfor er det ingen grunn til å engste seg for nye tanker om hvordan vi kan gå frem for å møte behovene til de utfordrende barna.
Skoledisiplinen virker ikke for de barna som ikke gjør det bra, og trengs ikke for de barna som gjør det bra.
Å hjelpe barn med atferdsvansker er aldri lett og tar alltid mye tid. Men å håndtere det på måter som ikke virker, er alltid vanskeligere, og tar mer tid, enn å håndtere det på måter som virker. Selvsagt, mye avhenger av din definisjon av «virker». Altfor ofte måler vi suksess i form av hvordan det utfordrende barnet påvirker klassekameratene. Mens dette kan være et edelt mål, oppnår vi det ofte ved å ofre det utfordrende barnet. Hva om det var mulig å minimere påvirkningen det utfordrende barnet har på klassekameratene sine,samtidig som vi lærer ham de ferdighetene han mangler, hjelper ham å løse problemer, merkbart reduserer hans utfordrende atferd og forhindrer hans nådeløse retning mot fremmed- gjøring?
Vi mister mange barn og mange lærere fordi vi fortsatt ser på utfordrende barn på feil måte, og fordi vi håndterer dem på måter som ikke ivaretar deres virkelige vanskeligheter. Det er en øvelse i frustrasjon for alle som er involvert, og det er på tide å komme seg av tredemøllen.