Det nye navnet er PLS modellen.

Begrepet reguleringsstøtte ble først tatt i bruk av psykologene Dag Øystein Nordanger og Hanne Cecilie Braarud i deres artikkel i Psykologtidsskriftet fra 2014 (Braarud og Nordanger, 2014).

De skriver i hovedsak om reguleringsstøtte i relasjon til traumer, men regulering, samregulering og reguleringstøtte er grunnleggende viktige fenomener i måten vi mennesker fungerer, og relevant for alle mennesker, både barn og voksne, i alle roller. Og spesielt viktig for alle barn fra fødselen og i de første leveårene.

Mennesker påvirker og regulerer hverandre.

Utgangspunkt for disse begrepene er det grunnleggende fenomenet at vi mennesker i stor grad påvirker hverandre, både bevist og ubevist, gjennom alle typer av kommunikasjon, verbalt og non verbalt.

Vi blir påvirket av hverandre på en lang rekke dimensjoner, humør, følelser, tankemåter og beslutninger. En av de viktigste og mest grunnleggende av disse dimensjonene er hvordan vi påvirker hverandres opplevelse av om en situasjon er trygg eller ikke. Og vi vet i dag at denne gjensidige påvirkningen også er fysisk og påvirker biologien vår, spesielt relatert til stress.

Barn er spesielt sensitive for denne påvirkningen, og utviklingen av hjernen, både fysisk og funksjonelt, påvirkes i stor grad av barnets opplevelse av relasjonell trygghet, utrygghet og stress.

Regulering, en grunnleggende kapasitet.

Utgangspunktet er at vi biologisk sett, inkludert emosjonelt og følelsesmessig, har et behov for å være i relativ balanse, og å komme tilbake til balanse igjen når vi kommer ut av balanse (Damasio 1999).

Et enkelt eksempel er om et lite barn er sultent, så vil barnet kjenne sult, som er et signal om en fysiologisk ubalanse, og raskt gi lyd fra seg. En baby ved å skrike, eller et litt større barn rope «MAT». Som voksne har vi i større grad mulighet til å kjenne sult, og så vurdere om jeg skal spise nå eller litt senere, hva jeg skal spise og hvor, og ikke kun handle på den umiddelbare impulsen.

Vi kan med andre ord regulere den indre impulsen bedre. Barnet er helt avhengig av hjelp fra andre, mens vi som voksne kan klare langt flere ting selv, selv om vi selvfølgelig også i stor grad er avhengig av hverandre.

Et annet eksempel er om vi tenker oss to 10 år gamle skoleelever som jobber med den samme matteoppgaven, og ikke får den til. Den ene reagerer med å prøve igjen. Så prøve igjen, og en gang til, før han rekker opp hånden for å få hjelp. Om læreren ikke umiddelbart er tilgjengelig klarer han å vente, og jobber med neste oppgave i mellomtiden. Den andre eleven blir mer frustrert, ser etter læreren med en gang, og når læreren ikke er tilgjengelig med en gang gir han opp, krøller papiret sammen og kaster det på en medelev.

Utfordringen, mattestykket, er den samme for begge to, men fordi de har ulik kapasitet for selvregulering reagerer de helt ulikt. Den første gutten har flere strategier, og klarer å bruke de, og regulerer sin egen frustrasjon bedre. Den andre blir lettere dratt inn i sin egen frustrasjon, har færre strategier eller bruker ikke de strategiene han har.

Den siste gutten har langt større behov for reguleringsstøtte enn den første, og er mest sannsynlig også betydelig mer sensitiv for en uregulert kommunikasjonsstil fra de voksne.

Regulering er en fundamental og grunnleggende kapasitet, er tilstede til enhver tid i alle situasjoner, og påvirker så godt som alle sider ved oss selv og måten vi relaterer oss til hverandre på. Regulering dreier seg også i stor grad om hvordan vi forholder oss til relasjonelt stress og relasjonelle utfordringer. Vi har flere ulike grunnleggende strategier for regulering, både individuelt og relasjonelt.

Autoregulering, selvregulering, samregulering og reguleringsstøtte.

Sviktende autoregulering har også paralleller til dissosiative tilstander og vedvarende flykt/kamp/frys reaksjoner. Biologisk sett, i en frysreaksjon så sparer organismen på krefter, og en kan virke drømmende, fjern, unnvikende og lite relasjonell.

For spedbarn så er det primært denne reguleringsformen de har tilgang til, om barnet ikke blir møtt på en tilpasset samregulerende og reguleringsstøttende måte av omsorgsgiverne (Tatkin 2018).

Autoregulerende prosesser vil også kunne forventes å fungere bedre om barnet opplever trygghet gjennom støtte fra omsorgsgiver, og mindre godt om barnet opplever vedvarende utrygghet, enten pga mangel på støtte, eller invaderende eller skremmende oppførsel fra omgivelsene.

Selvregulering er en mer avansert form for egen regulering, og innebærer at kognitive kapasiteter anvendes for å løse indre og ytre utfordringer. Slik at balanse og trygghet reetableres gjennom reell problemløsning, på et personlig, relasjonelt og praktisk nivå.

Nyfødte har ikke evne til selvregulering. Hjernen og nervesystemet er ikke tilstrekkelig utviklet. Spedbarn er derfor helt avhengig av reguleringsstøtte fra andre. Evnen til selvregulering utvikles ikke før ca 10 – 12 måneders alder (Tatkin 2018). Typisk vil barnet gradvis utvikle flere og mer avanserte strategier for selvregulering over tid, og det er også noe vi kan fortsette med langt opp i voksen alder (Barkley 2012). Denne utviklingen er i stor grad avhengig av at barnet opplever god og tilpasset reguleringsstøtte i hverdagslige situasjoner.

Andreregulering innebærer som nevnt over at vi regulerer hverandre, og bidrar til hverandres indre balanse eller ubalanse. Samregulering har vært en mye brukt betegnelse på dette og ble det opprinnelige navnet på PLS modellen.

Slik jeg ser det så gir Dag Øystein Nordangers og Hanne Cecilie Braaruds begrep reguleringsstøtte et viktig bidrag her, da det i større grad og på en mer presis måte beskriver de situasjonene hvor den ene parten hjelper og støtter den andres regulering.

Samregulering innenfor toleransevinduet, i lek og utforskningssituasjoner.

Allan Schore peker også på at evnen til selvregulering ikke bare er viktig med tanke på demping av negative tilstander, som har vært gitt mye oppmerksomhet, men også være viktig i forhold til økning og reduksjon av positive emosjoner. Dette vil være viktig f.eks. under lek og nysgjerrighet under utforskning av seg selv, sitt sosiale og fysiske miljø. Denne formen for positive emosjoner som støtter opp under lek og utforskningsadferd vil være vesentlige for utvikling av stadig mer kompleks selvorganisering og evne til problemløsning (Schore 2001a).

Reguleringsstøtte når barnet blir redd, lei seg, sint mm.

Denne hjelpen fra voksne til selvregulering i situasjoner hvor barnet ikke klarer å regulere seg selv, eller har godt av ekstra hjelp til dette, er det mer presist å kalle reguleringsstøtte.

Reguleringsstøtte i konfliktsituasjoner.

Denne typen av situasjoner er de mest kompliserte og vanskelige situasjonene å møte på en god reguleringsstøttende måte. Og det er disse situasjonene PLS modellen er laget for. Formålet med modellen er å hjelpe voksne både å få gjennomført de daglige gjøremålene, løse konfliktsituasjoner og samtidig å gi bedre reguleringsstøtte til barn.

Siden PLS modellen er laget med tanke på situasjoner hvor barn trenger mer reguleringsstøtte, og spesielt laget for de mer krevende av disse situasjonene, konfliktsituasjoner, så er det naturlig å bytte navn fra PLS samreguleringsmodellen til PLS modellen.

Reguleringstøtte når barn har opplevd traumer, har tilknyttningsutfordringer og andre reguleringsutfordringer.

Som nevnt over så trenger alle barn reguleringstøtte i den første fasen i livet, og spesielt de første årene. Det første året har barnet liten eller ingen evne til egen selvregulering, men også de neste 3-5 årene så er barnet avhengig av relativt mye reguleringsstøtte. Dette er viktig for at barnet skal kunne utvikle sin egen evne til selvregulering og samregulering på en optimal måte. Også videre i oppveksten så vil barn ha behov for reguleringsstøtte, for en optimal utvikling videre i livet. Dette gjelder også for voksne.

Men for noen barn, ungdommer, og også voksne, så er behovet for reguleringsstøtte betydelig større, av flere årsaker. Traumer, hendelser som skaper sterk frykt og trigger fight/flight og frysreaksjoner hos barnet, er en årsak.

Jo tidligere i livet et barn opplever traumer, jo større negativ effekt har det. Også tilknytningsforstyrrelser hos barnet gir større behov for reguleringsstøtte. En rekke diagnoser relatert til adferd, konsentrasjon mm, som ADHD mm. gir også selvreguleringsutfordringer.

Psykologene Dag Øystein Nordanger og Hanne Cecilie Braarud utviklet begrepet reguleringsstøtte i relasjon til arbeidet med traumer, tilknytning og utviklingstraumer mm. Dette er også tittelen på boken deres, «Utviklingstraumer». Du kan se denne boken her.

Dag Øystein Nordanger og Anne Kristin Bergem har også laget en video hvor de forklarer regulering og reguleringstøtte, og noen forenklede modeller av hvordan hjernen fungerer her.

De sier i videoen at de fremdeles ikke vet helt hvordan dette skal gjøres i praksis. PLS modellen er utviklet som en praktisk modell over de siste 15 årene, basert på de samme teoriene og forskningen. Jeg skrev selv min hovedoppgave i pedagogikk, «Det homedynamiske selvet» levert i 2004, om disse teoriene og forskningen.

Mitt hovedfokus har vært på å utvikle praktiske modeller som gir konkrete og presise svar på de praktiske spørsmålene, hvordan dette kan gjøres i de vanskelige situasjonene i hverdagen. I tillegg sier modellen hvordan dette arbeidet kan foregå over tid, for å skape positive læringsspiraler, og støtte en gradvis økning av barns egen kapasitet for selvregulering.

Kapasitet for selvregulering utvikler seg gjennom livet.

Barns utvikling av reguleringsevne påvirkes også i stor grad de erfaringene barnet gjør, og da spesielt de relasjonelle erfaringene. Det vil si at måten vi voksne, som foreldre, i barnehager og skoler møter barn på er spesielt viktig, både for barnets vedvarende opplevelse av trygghet, men også for utviklingen av barns egen reguleringskapasitet (Schore 2001, Nordanger og Braarud, 2014)

Et viktig poeng er også at utvikling av reguleringskapasitet er en langvarig og nesten livslang prosess, da evnen til å håndtere stress, konflikter og komplekse situasjoner er noe vi kan fortsette å utvikle opp i høy alder. Et viktig poeng med PLS modellen er å hjelpe voksne med denne selvutviklingen, og økt kapasitet for egen regulering, samregulering og reguleringsstøtte i konfliktsituasjoner.