I februar 2014 arrangerte Famlab Norge et svært vellykket seminar med Ross Greene, forfatter av bøkene «Eksplosive barn» og «Utenfor» (engelsk: Lost at school) i Oslo. Greene er professor ved Department of Psychiatry ved Harvard Medical School. Gjennom 30 år med forskning og praktisk arbeide med utfordrende barn og ungdom har han utviklet og raffinert en spesiell måte å forstå disse barna og deres negative atferd på. Han skisserer en praktisk og allsidig arbeidsmåte som tar sikte på å redusere det ødeleggende negative samspillet mellom det ikke-fleksible og eksplosive barnet/ungdommen og dets omgivelser. Hans metode er beskrevet både i bøker og i vitenskapelige artikler. Hans praktiske modeller og måte å arbeide på er godt fundert både i akademisk forskning og teori, og er også et tydelig alternativ til noen av de rådende trendene i dag, som ofte baserer seg på ulike typer belønningssystemer og andre måter å styre barns adferd på.

– Tuija, hvordan opplevde du kurset med Ross Greene?

Ross Greene forklarte på en svært oppklarende måte hvilke forestillinger vi voksne har om barn med utfordrende atferd. Det er bra å bli bevisst på teoriene og forestillingene som styrer voksen oppførsel og hvorfor det kan slå feil ut i møtet med barn. Samtidig er hans forklaringsmodell svært lovende, da det skaper en inngangsport til å jobbe med barn uavhengig av de øvrige omstendigheter rundt barnet, som jo kan være vanskelig å forandre på. Det er fint å ha en metode som fungerer uavhengig av hvilken type vansker et barn har. Mange metoder er svært snevre eller henvender seg til spesifikke vansker, men dette er noe du kan gjøre i møte med alle barn. Kursinnholdet er lett å ta til seg, men metoden krever øvelse for at den skal utføres godt i praksis.

– Vil du fortelle om satsingen dere har i Haninge kommune?

I 2014 jobber jeg med et prosjekt for å implementere dette i alle kommunale skoler. En del av oppdraget er å innarbeide arbeidsmetoden i det daglige arbeidet med elevhelse, sammen med de øvrige strukturer og prosedyrer som er i hver skole, slik at det blir beholdt også etter at prosjektet avsluttes. Vi tror at hver skole må utvikle dette i et tempo som passer for dem. Ved hver skole får noen personer opplæring og veiledning i metoden, som de så skal spre videre i organisasjonen. For å forankre arbeidet ytterligere i hver skoles ledelse skal alle rektorer delta på et todagers kurs med Ross Greene i august. Det er veldig gøy og utfordrende å jobbe på denne måten, og å observere hva som skjer med både elever og deres foreldre når de begynner å bruke PGS. Det første som skjer er, etter min erfaring, at relasjonene blir bedre. Jeg tror det er veldig beroligende for foreldre til barn som havner i trøbbel på skolen, at noen fra skolen sier at «jeg tror virkelig at barnet ditt gjør så godt det kan». Så kan man videre fokusere samtalen på hva som står i veien for at elevene skal lykkes.

– Hvordan skiller denne tilnærmingen seg fra tradisjonelle metoder og modeller i arbeid med barn med atferdsvansker?

Modellen er forskjellig fra andre metoder ved at den ikke er beregnet for en bestemt type eller bestemt grad av problemer. Den er dermed ikke basert på noen psykiatrisk diagnose eller lignende. Man antar i stedet at hvis et barn har et problem, så har barnet et problem, og problemer kan løses, både de små og store. Metoden baserer seg ikke på belønning eller straff, men den grunnleggende ideen om at barnet allerede er motivert for å oppføre seg bra, og når de ikke gjør det er det fordi de ikke har kompetanse til å gjøre det akkurat da. Vi trenger ikke å øke motivasjonen, men enten endre kravene eller finne strategier som gjør barnet i stand til å møte dem.

– Hvordan er det å implementere denne kunnskapen i praksis?

Denne metoden er ganske lett å begynne å jobbe med – det handler bare om å komme i gang. Det som er utfordrende er å finne tider hvor man kan snakke med elevene, og spesielt er det viktig at den som er ansvarlig for barnet når problemene vanligvis oppstår enten styrer eller observerer PGS-samtalen. Får man til det er fordel at man ganske raskt kan gi eleven en opplevelse av at samtaler med voksne ikke trenger å handle om å forholde seg til formaninger og kritikk, men at det faktisk kan være veldig godt. Det er også veldig morsomt når virkningen av de løsningene man er blitt enige om begynner å vise seg!

– Hvilke utfordringer og positive erfaringer kan man forvente når man begynner med PGS? Hva krever det av de voksne?

Jeg vil absolutt anbefale alle som arbeider med barn å delta på dette kurset, og implementere kunnskapen i sitt eget arbeid. Det som er utfordrende i starten av arbeidet med PGS er å formulere de uløste problemene som skal tas opp med barnet på en slik måte at de er tilstrekkelig konkrete, spesifikke og inneholder beskrivelser av det som er oppleves som problematferd. Det gjelder å finne de riktige spørsmålene, og fortsette å spørre til du forstår hva barnets problem er i spesifikke situasjoner. Det er krevende å bli god i metoden, fordi det forutsetter at den voksne tør å prøve og feile, og få hjelp fra andre til å mestre metoden.Men det vi erfarer er at relasjonen med eleven umiddelbart forbedrer seg. Det oppleves også svært positivt når man for første gang finner løsninger som begynner å fungere for eleven i hverdagen.
Vi ønsker Lehtinen og de andre i Haninge kommune lykke til videre med dette viktige arbeidet!
I oktober 2015 kommer Ross Greene tilbake til Norge hvor han, i samarbeid med Famlab, holder kurset “Problemløsning Gjennom Samarbeid. Modul 1”dr-ross_optimized i Oslo. Du finner mer informasjon om dette her.

I tillegg arrangerer vi også Modul 2, en fordypning i metoden Problemløsning Gjennom Samarbeid, i Oslo. Kursene vil være nyttig for alle som arbeider i utdanningsinstitusjoner, skoler, barnehager, spesialundervisning, med veiledning av foreldre, i sosialtjenesten, barne- og ungdomspsykiatrien og andre virksomheter innen området, i tillegg til foreldre og pårørende.