Hei og takk for at du ville dele dine erfaringer med PLS veilederutdanningen med oss!

Kan du starte med å si noe om hvorfor du ville ta veilederutdanningen?

Ja, gjerne det. Selv om jeg har universitetsutdanning i pedagogikk og holder på med en mastergrad så savnet jeg verktøyene og den praktiske kompetansen til å anvende det jeg hadde lært teoretisk i praksis. Jeg har også barn med min samboer, og ønsket å kunne dele kunnskapen videre slik at vi som foreldre kunne opptre mer samstemte. Og spesielt at vi kunne håndtere utfordrende og stressende situasjoner bedre sammen.

Med bakgrunn i mine egne erfaringer i barndommen, og på tross av kunnskap om pedagogikk og psykologi ble opplevelsen av foreldrerollen utfordrende. Jeg opplevde at jeg fra utdanningen i pedagogikk hadde teoretisk kunnskap om hvordan jeg kunne løse en del episoder «teoretisk riktig», men utfordringen var likevel å klare å sette det ut i praksis. Noe av det jeg kunne opplevdes også unaturlig i situasjoner hvor temperaturen økte. Da opplevde jeg å komme til kort.

Et eksempel er typiske hverdagssituasjoner ved middagsbordet, hvor jeg og min samboer hadde en ulik tilnærming. Han kunne ta en kort variant av kommunikasjon for å få barnet vårt til å høre etter. Og da på en måte jeg følte at ikke var den fremgangsmåten jeg ville ha i møte med barnet vårt. Jeg synes da det var vanskelig å vite hvordan jeg kunne snakke med samboeren min om dette, og klare å forklare hva jeg selv tenkte var den fremgangsmåten jeg så for meg.

Så hvordan kan man gå frem uten å overstyre den andre forelderen når man er uenig i framgangsmåten? Og veilede og avklare forventinger vi bør ha til en toåring? Det var en utfordring jeg ville ta tak i. Min tanke var at det ikke skulle oppleves som konfronterende eller en «fasit», men mer som en verktøykasse vi kunne dele sammen.

Jeg har også en mor som er spesialpedagog og det var hun som tipset meg om denne utdannelsen. Hun hadde nemlig en kollega som har gjennomført kurset tidligere. Jeg ble umiddelbart veldig nysgjerrig på PLS modellen og rammeverket.

Du sa at opplevelser i din barndom formet din forståelse av foreldrerollen. Kan du si litt mer om det?  

Jeg har selv opplevd som barn å ikke bli anerkjent og forstått i møte med voksne, blant annet trenere og lærer. Jeg opplevde noen voksne som urettferdige og dominerende. Det førte til at jeg mistrivdes, mistet motivasjonen og interessen for blant annet idretten og enkelte fag på skolen. Det var deres perspektiv som var viktigst og jeg ble ikke ble hørt. Nå i voksen alder innser jeg at disse opplevelsene har preget meg som barn og bidro til at jeg ble veldig følelsesstyrt. Hadde jeg i møte med disse voksne blitt møtt med mer forståelse og anerkjennelse hadde mine valg og beslutninger hatt et annet utfall enn de fikk. Derfor har det vært viktig for meg i møte med barn og nå som mor å møte barnas perspektiv med forståelse og aksept.

I løpet av veilederutdanningen har jeg også innsett at slike episoder i barndommen har hatt en innvirkning på mine handlings- og reaksjonsmønstre og hvordan jeg er som voksen i dag. Med den kunnskapen jeg har lært underveis har jeg fått en ny forståelse og blitt mer bevisst på mine handlinger, hvordan jeg reagerer og agerer.

Hvordan opplever du nå forholdet mellom teori og praksis i relasjonen med barn?

Allerede etter første modul fikk jeg en tankevekker og ikke minst et nytt perspektiv på hvordan jeg kan løse utfordrende situasjoner, som for eksempel ved grensesetting. Og det tok ikke lang tid før jeg opplevde mer mestring og så hvor godt det fungerer i praksis når jeg forsto de praktiske ferdighetene bedre. Det er jo ikke nok å ønske å være perspektivtagende og forståelsesfull. Man må kunne det i praksis også, i mange ulike typer av situasjoner.

En situasjon som var et tydelig eksempel på dette for meg er en episode med sønnen min, som da var ca 2 år, hvor han hadde oppdaget et speil som hang på veggen. Han holdt i begge ender av speilet og banket det inn og ut fra veggen mens han gliste til sitt eget speil bilde. Tidligere ville jeg fort stoppet situasjonen ved å ta tak i hendene hans for å si at han ikke måtte gjøre det.  Typisk ble han da mer frustrert og sint, og vi ender opp med en negativ situasjon som oppleves mer frustrerende og slitsom for oss begge to.

Nå gikk jeg i stedet ned på huk og holdt fast i speilet og sa «Oi, det var en spennende lyd! Og hvem er han kule/fine gutten du ser der? Det er deg og dette er et speil. Og se, du kan vinke til deg selv». Da slapp han speilet mens han så litt undrende på meg når jeg vinket til speilet. Så situasjonen løste seg mye enklere enn når jeg raskt grep tak i han og forsøkte å stoppe han direkte, og nå heller forsøkte å sette grensen og samtidig møte han på hans perspektiv, engasjement og nysgjerrighet på speilet.

Nå føler jeg at jeg kan og mestrer de ulike fasene i PLS modellen og den forståelsesfokusert og perspektivtagende Kommunikasjonsformen godt. Tidligere, når jeg førsøkte å være anerkjennende kunne jeg for eksempel si; «Skjønner det, men vi må spise middag». Det inneholder jo ingenting en to-åring vil oppleve som perspektivtagende og forståelsesfullt.

I begynnelsen var det mer krevende og i mange situasjoner måtte jeg aktivt jobbe med å tenke hva hans perspektiv var i situasjonen og hvordan jeg kunne møte han bedre, også ut fra hans perspektiv. Det flyter nå lettere, etter å ha øvd mye på det. Jeg fikk også en tydelig forståelse av at det kreves at den voksne er bevisst de mønstre man har med seg fra sin barndom og er villig til å se på og endre de, og lære nye ferdigheter. Det har mye å si for hvordan man klarer å møte barn i en konfliktsituasjon.

Du snakket om at dere hadde store problemer ved legging, og at barnet deres kastet opp. Kan du fortelle noe om hvordan dere løste det? 

Ja. Vi hadde i en periode gjentagende situasjoner hvor sønnen vår kastet opp i sammenheng med legging på kvelden. Det skjedde ofte, selv om vi gjorde veldig mange «riktige» ting for å få leggingen til å fungere godt. Likevel så ble han veldig oppkavet, som også endte med at han stakk hendene i munnen og hadde brekninger.

Vi forberedte han godt, før lek skulle avsluttes, før vi skulle gå på badet og så videre. På forhånd hadde vi voksne gått gjennom oss imellom hva og hvordan vil skulle gjøre det, så vi skulle samarbeide godt. Når det da var tid for å avslutte leken forsøkte vi å holde en leken tone, for eksempel ved å parkere biler i garasjen, om han lekte med biler. Overgangene gikk bra selv om han hadde litt motstand, men vi opplevde mestring og situasjonen stabiliserte seg ved anerkjennende kommunikasjon.

Men selv om vi opplevde at prosessen gikk bra frem til han kom i seng så ble han likevel oppkavet mot slutten og episodene med brekninger og oppkast ble et økende problem. Flere dager i uken skjedde episodene med brekninger, til tross for alt det vi gjorde som normalt fungerte så bra. Likevel endte det med at gutten vår tydelig hisset seg opp, holdt pusten, og etter hvert framprovoserte hosting, tok hendene inn i munnen og dette resulterte i oppkast. Etter at han var ferdig med å kaste opp virket han tilsynelatende rolig og tilfreds.

Det var utrolig fortvilende at det likevel endte med at han ble så oppkavet, helt til et nivå hvor han kastet opp. Det vi tidligere hadde mestret endte nå opp med å eskalere og på et tidspunkt følte vi oss litt rådløse. Og vi merket at vi var på vei inn i et mønster hvor vi i forkant av legging var redde og nervøse for at det skulle ende opp med en ny oppkastepisode. Spesielt på dager hvor vi selv hadde mindre overskudd eller for eksempel var sammen med storfamilien hvor vi følte begrensning i å kunne ta valg og beslutninger vi selv mente var best, uten å få en reaksjon fra andre.

I modul 4 av utdanningen så lærte vi mer om traumer og jeg ble jeg bevisst på hva som kunne skape traumer og hvordan de kunne komme til syne i hverdagen. Da slo det meg at dette kunne kanskje være tilfelle for vår sønn. Han ble født prematur og hadde også hatt gjentagende ørebetennelser. Han hadde nylig gjennomgått narkose i forbindelse med å operere inn dren i øret. Jeg delte da om utfordringen vi hadde med legging og oppkast og fikk flere gode råd fra kursleder.

Rådene gikk spesielt på å forstå de kroppslige reaksjonene man kan ha etter traumer, og hvordan kroppen prøver å balansere seg igjen i etterkant av å ha vært høyt aktivert, fått aktivert ulike kroppslige beskyttelsesmekanismer, som frys og avvergereaksjoner mm. Dette kan også skje etter smerteopplevelser, medisinske inngrep, operasjoner, narkose mm. Og at, gråt, skjelving, hosting og brekninger kan være naturlige kroppslige prosesser hvor kroppen rebalanserer seg og regulerer ned restene av den intense kroppslige og emosjonelle aktiveringen som kan oppstå i forbindelse med større påkjenninger.

Det er da bedre å la disse kroppslige prosessene skje, og skape trygghet og ro rundt de, og ikke prøve å stoppe de. Typisk vil disse reaksjonene oppstå og komme til overflaten når barnet føler seg trygg, og er i ferd med å slappe av og roe seg. De kan også dukke opp i forbindelse med andre situasjoner hvor barnet er emosjonelt aktivert pga andre ting, også positive ting. Når barnet får mulighet til å fullføre gråten og andre bevegelser kroppen gjør, på en trygg måte, så vil man ofte se at barnet blir veldig harmonisk etterpå. Det er synlig i ansiktet, i pusten, i aktivitet mm. Det var det vi også kunne se på vår sønn, i etterkant av at han hadde kastet opp.

Jeg ser i ettertid at vi tilsynelatende gjorde mye riktig i de krevende situasjonene vi stod i, men jeg ser at vår egen frykt og fortvilelse tok fort overhånd når det eskalerte og hans kroppslige reaksjoner dukket opp. Vi forsøkte å hindre sønnen vår å ta hendene i munnen og dempe gråt i form av desperat trøst. Dette økte intensiteten og forsterket handlingen enda mer. Motsatt av de vi ville oppnå. Likevel opplevde jeg at vi begge klarte å «hente oss inn igjen» når han først hadde kastet opp. Vi var der sammen med han, forholdt oss rolig, støttet han underveis, anerkjente, trøstet, snakket og satt ord på hva som hadde skjedd.

Etter å ha gjennomført modul fire ble jeg og partneren min enige om å prøve disse nye ideene. Vi bestemte at den av oss som er i situasjonen skulle støtte handlingene hans, og la være å ta hendene ut av munnen og heller prøve å anerkjenne samt sette ord på hva som skjer. Eksempel på dette kan være å si «Det går bra, av og til er det skikkelig godt å bare gråte. Hvis du føler at du må kaste opp, så har jeg en bøtte her».

Vi erfarte at denne måten å møte sønnen vår på hadde positiv virkning på han og episodene med oppkast tok slutt. Det er fantastisk å oppleve å mestre denne utfordringen og spesielt i et slik tilfelle vi følte var ekstra krevende og fortvilende, og hvor vi følte at vi begynte å gå inn i en negativ spiral. For oss som foreldre er det en utrolig mestringsfølelse i å se en så positiv og tydelig endring på barnet så kjapt ved riktig bruk av PLS modellen.

Det var flott å høre! Du nevnte at et mål for deg var at du og samboeren din skulle samarbeide bedre i foreldrerollen. Hva har erfaringen deres vært på det området?

Ja, det målet har vi fått en veldig god opplevelse med. Eksempelet jeg ga om leggetiden viser jo det. Jeg og samboeren min er nå mye tryggere på hverandre i foreldrerollen, mer samstemte og kan støtte oss til hverandre mer. Vi utfyller hverandre bedre og kan støtte hverandre mer. Når en av oss er mer stressa og har begeret helt fylt opp så kan den andre enklere steppe inn og støtte eller overta situasjonen. Det er mye lettere å få til når vi har en felles forståelse av fremgangsmåten og erfaringsbasert tillitt til den andre forelderen. Det er også en god følelse for oss begge at nå er kommunikasjonen oss imellom ikke preget av konflikt oss imellom, men mer samtale og refleksjon rundt de ulike situasjonene og foreldrerollen.

PLS gjør det også enklere å kommunisere oss imellom, pga de visuelle modellene. At jeg har hatt konkrete og visuelle modeller jeg kan vise samboeren min har fungert veldig bra for oss. Da kan jeg forklare og vise konkret hvor i «situasjonsbildet» barnet vårt er ut ifra modellen og han kan da sette seg bedre inn i barnets følelsesliv og perspektiv. Han syntes disse modellen har vært lettere å forstå når det er visuelt, enn å lese masse tekst.

Er det flere erfaringer du vil nevne?

Jeg har lært urolig mye og ikke minst utviklet meg underveis, både i hvordan jeg selv går inn i situasjoner, men også hvordan jeg møter barnet. Tidligere opplevde jeg visse situasjoner som mer utfordrende. Jeg opplever nå at jeg har verktøy og kompetanse til å mestre krevende og intense situasjoner, og lettere kan se og inkludere barnets følelser og perspektiv.  Jeg har også blitt bedre til å forberede meg selv i forkant, er mer fleksibel og mer mottakelig på barnets reaksjoner. Det er også lettere for meg å bevare roen når det eskalerer eller det oppstår uventede situasjoner. I tillegg har jeg blitt mer bevist på meg selv og er tydeligere på mine egne perspektiv og grenser. Og ikke minst mitt utrykk i form av toneleie og kroppsspråk.

I storfamilien har en del tatt til seg mye av dette også, ut ifra det jeg har presentert fra det jeg lærer i veilederutdanningen. Men enkelte andre har en mer dominerende og autoritær fremgangsmåte som er motsatt av det jeg tenker er hensiktsmessig. Det har vært utfordrende for meg tidligere å holde på det jeg selv tenker er best i møte med de som er mer autoritære og dominerende. Jeg føler det nå er lettere for meg å ta hensyn til barnets perspektiv også i møte med disse andre voksne som tenker og opptrer på en annen måte. Og kan lettere sette grenser for andre voksne og si tydeligere hva jeg mener er det beste for barnet i situasjonen. Så kan barnet også lære at mennesker har ulike møter å kommunisere på som igjen er positivt for barnet i møte med verden.

Min søster har også vært interessert i det jeg lærer og har tatt i bruk PLS modellene og framgangsmåtene sammen med sin familie. Så det at jeg har hatt veilederutdanningen har støttet både meg i foreldrerollen sammen med samboeren min og barnet vårt har fått foreldre som møter på det han trenger. Samt at det har spred seg rundt om i storfamilie. Så jeg er veldig takknemlig for denne utdanningen. Den har også bidratt til at jeg vil lære mer om dette temaet!