Hei og takk for at du vil dele dine erfaringer med oss!

Kan du starte med å si litt om hva som gjorde at du ble interessert i veilederutdannelsen og PLS modellen?

Det var først og fremst min egen familiesituasjon. Vi har to barn som har hatt store utfordringer i barnehage og skole i mange år. Men jeg har også fra tidligere stor interesse for barn og barns utvikling og læring, relasjoner og kommunikasjon. Og et sterkt ønske om å lære mer for å kunne hjelpe flere barn. Jeg har i snart 25 år jobbet med foreldreløse barn og ulike barnehjem og andre institusjoner i Russland. Og de siste årene har det i stor grad dreiet seg om barn med ulike diagnoser og store, udekkete behov. Jeg har alltid vært veldig engasjert i barn og særlig barn som ikke har det bra.

Etter å ha lest alt om utdannelsen og pratet med Hans Holter Solhjell skjønte jeg at denne utdannelsen gir mye praktisk kunnskap og innsikt som man ikke får så mange andre steder. Det er dessverre mye overfladisk der ute og mange metoder som tilbys foreldre, som ikke alltid er så gode, eller vi foreldre hopper litt hit og dit fra den ene metoden til den andre, uten å ha lært noen av de ordentlig.

Hvordan opplevde du at utdanningen passet til ditt behov?

Jeg ønsket en videre utdannelse for å jobbe mer målrettet med barn og foreldre. I utgangspunktet er jeg utdannet siviløkonom, med mellomfag i russisk. Jeg har jobbet som prosjektleder i ulike bedrifter i mange år. Jeg har også jobbet i ulike hjelpeprosjekter i utlandet. Og så har jeg i mange år studert NLP og coaching, og jeg er sertifisert som coach. For noen år siden tok jeg EFST, emosjonsfokusert foreldreveiledning. Og kjente at dette vil jeg jobbe mer med og lære mer om!

Utdannelsen har inneholdt alt jeg hadde håpet den ville. Online versjonen av utdanningen passet også svært godt med vår familiesituasjon. Vi har hatt store vanskeligheter med barnehagevegring og skolevegring, og vi har hatt et år med hjemmeundervisning. Og kort tid etter at jeg begynte på utdannelsen fikk vi konstatert at et av barna våre har en svært sjelden diagnose.

Jeg har, siden jeg fikk mitt siste barn, lest meg opp på barns utvikling, relasjoner med barn, følelser og foreldrekompetanse. Og jeg hadde behov for noe som sydde alt dette sammen, på en konkret og praktisk måte, med fokus på ferdigheter jeg selv kunne utvikle. Og ikke minst noen som pushet meg til å øve på disse.

Våre barn faller langt utenfor det jeg kaller «boksen» eller systemet som samfunnet vil at barn helst skal passe inn i. Og utdannelsen har gjort at vi som familie står tryggere utenfor denne boksen. Og den har gjort meg trygg på at det jeg gjør hjelper barna mine å utvikle seg til trygge, robuste, mennesker med omtanke for seg selv og andre.

Hva tenker du er de viktigste tingene du har lært gjennom utdanningen, og som du synes var spesielt nyttig for deg?

PLS modellene for reguleringsstøtte og perspektivtaging gir en praktisk struktur jeg kan henge mye av det jeg allerede kan på- slik at det blir mer verdifullt og nyttig. Modellene hjelper meg også å være bevisst hvordan jeg kommuniserer og responderer.

Det er bra at vi får store plakater som vi kan henge opp. De gir et veldig godt oversiktsbilde for både å huske og å bruke det jeg har lært. Jeg har dem hengende på kjøkkenet/stuen, og de blir dermed en del av hverdagen vår.

For meg som har en god del teori med meg var det veldig nyttig at kurset er så praktisk rettet. Det har gjort at jeg har blitt pushet til å praktisere og øve på tilnærminger og ferdigheter. Spesielt nyttig har det vært å «tvinge» seg til å gå gjennom noe som har vært utfordrende, detalj for detalj og analysere hva jeg gjorde/ikke gjorde/kunne ha gjort. Med det mål å bli bedre neste gang.

Mange av oss går rundt med mye teori og kunnskap, uten at det gir noe særlig utslag i praksis. Den broen mellom teori og praksis er viktig- og krevende å bygge. Og det er det som for meg gjør denne utdannelsen så unik. Her bygges denne broen solid- om man er villig til å gjøre jobben da. Det er krevende og vanskelig i begynnelsen, men verdt innsatsen, for hverdagen blir mye enklere når man blir vant til denne måten å tenke og agere på.

Videre så vil jeg trekke frem Perspektivspiralen som er et veldig godt verktøy for selvrefleksjon, å ha fokus på hvordan vår adferd påvirker barnet,- og se det- for så å endre egen adferd. Nå når jeg har holdt på med dette over et år ser jeg så store resultater. Men det er viktig å tenke på- at endring tar tid, både for oss og barna.

Nå skal det sies at utdannelse også inneholder en hel del teori, og like nyttig som disse modellen synes jeg endel av forelesningsstoffet og eksemplene var, for eksempel håndtering av søskenkonflikter. Det har jeg selv, og flere jeg har veiledet hatt veldig stort utbytte av.

Og jeg husker at jeg at jeg fikk en aha- opplevelse da vi snakket om det å dele, og at vi voksne ofte tvinger barn til å dele, uten at barnet forstår hva det er å dele, og ikke forstår at det innebærer å få tingen tilbake. Her ligger nok en kilde til mye misforståelser og frustrasjon som lett kan unngås ved at de voksne forklarer. Så enkelt egentlig, og så viktig!

Jeg har også hatt veldig stor nytte av å gå gjennom og reflektere over vanskelige situasjoner. Det blir en slags «selv-veiledning». Og da er det svært verdifullt å kunne dele eksempler fra egen hverdag i samlingene, få innspill og veiledning på dem, og få gi innspill og veiledning til andre.
Kursheftet var veldig bra. Det er fint å kunne slå opp i og repetere, og lett å ha med seg overalt.
Og så har jeg lært en god struktur for å kunne veilede andre, og det har vært veldig lærerikt og givende. Det er ofte sårt og vanskelig å søke hjelp, og jeg opplever at det jeg har lært gjør at jeg kan møte andre foreldre med stor respekt og ydmykhet for hvor vanskelig livet med barn kan være.

Gjennom denne utdannelsen har jeg også fått delta på kurs med Ross Greene, og fått lære hans modell: Problemløsning Gjennom Samarbeid. Disse verktøyene gir en veldig god struktur for dialog med barn (og voksne) om problemløsning, og jeg bruker også mye derfra i hverdagen.

Kan du gi noen eksempler på hvordan du har brukt PLS i praksis?

Jeg brukte mye anerkjennende kommunikasjon fra før, men perspektivspiralen løftet dette noen hakk opp. Jeg har lært meg å sette ord på barnets reaksjoner på det jeg gjør, altså på min fremgangsmåte, og det gjør at konflikter sjelden eskalerer. Jeg lærer også mye om hvor jeg selv feiler, hva jeg bør la være å gjøre og hva jeg kan gjøre annerledes.

Gjennom å bruke PLS modellen, har jeg blitt mye bedre til å forberede meg selv og barnet på det som skal skje. Dette har vi også hatt stor nytte av i møte med helsevesenet. Gjennom god forberedelse og at jeg er trygg så har nok barnet mitt kommet gjennom mange vanskelige undersøkelser og møter med helsevesenet uten å få med seg traumer og redsel for leger og sykehus, som dessverre altfor mange barn bærer med seg.

I fastlåste, vanskelige situasjoner har jeg klart å hjelpe barn gjennom vanskelige følelser, og opplevd at neste gang det blir vanskelig så løser det seg enklere. Jeg har lært og de har lært.

Jeg elsker mindsettet at hver vanskelig situasjon er en mulighet for læring. Slik at man kan gjøre noe annerledes neste gang, og komme ut av gjentagende mønstre. Det har jeg brukt mye selv, med egne barn, og merker at vi lærer, og etterhvert gjør ting annerledes.

Jeg bruker nå PLS veiledning sammen med coaching. Dette har jeg merket er en veldig god kombinasjon.

Som foreldrekontakt for foreningen «Lykkelige barn», snakker jeg ukentlig med foreldre som ofte står i vanskelige situasjoner. Her opplever jeg at kunnskapen fra denne utdannelsen har vært svært nyttig.

Kan du beskrive en eller flere konkrete situasjoner hvor du brukte modellene, kunnskapen og forståelsen fra utdanningen?

Da jeg begynte på utdannelsen begynte også mitt eldste barn på skolen. Det ble et traumatisk møte med skolen Han ble utsatt for mye kjeft og konsekvenser og straffet for oppførselen sin, som bare var hans måte å kommunisere at han ikke hadde det bra på. Han ble veldig redd skole og voksne. Han hadde vondt i magen og begynte å blø neseblod, hadde mareritt, og selvfølelsen ble enda dårligere enn den hadde vært. Tilslutt måtte vi ta ham ut av skolen og starte hjemmeundervisning. Jeg fikk da mulighet til å bruke modellene til å snakke om vanskelige situasjoner, og hjelpe ham gjennom en veldig tung tid. Det hjalp oss som familie. Og modellene ga ham en fin måte å vise hvordan han har det på, uten å bruke så mye ord.

Etter et år med hjemmeundervisning har han nå begynt på en ny skole der han blir møtt på en fantastisk måte. Fokus har vært på trygghet og å bygge relasjoner til først noen få trygge voksne, og så flere voksne og barn. På denne skolen ser de muligheter og løsninger på en måte jeg ikke har opplevd på noen andre skoler. Og så lytter de til oss foreldre. Jeg har brukt mye av det jeg har lært i utdannelsen i dialog med skolen, og inn i den felles planen vi har utarbeidet for trygghet og relasjonsbygging. Jeg opplever også at jeg står mye tryggere når jeg har denne utdannelsen og kompetansen med meg, og at det gjør dialogen og samarbeidet med skolen enda bedre.

Vi har PLS modellen på veggen og i begynnelsen var det nyttig at han kunne fortelle hvor han har vært på skalaen de timene han hadde vært på skolen. Nå trengs ikke det så mye lengre, men den blir hengende på veggen, og vi har en felles referanseramme som vi kan snakke rundt.
Kommunikasjon og dialog med barn som har det vanskelig kan være vanskelig å få til. Men med perspektivspiralen og mye anerkjennende kommunikasjon får jeg mye viktig informasjon fra barna, som vi kan bruke til å hjelpe dem videre gjennom det som er vanskelig. Ofte tror vi at vi vet, men så viser det seg at det er noe helt annet enn det vi tror som er problemet.

Det andre barnet mitt har en svært sjelden diagnose som gir sammensatte utfordringer. Diagnosen ble satt den høsten jeg begynte på utdannelsen. Og selv om vi må lære mye nytt for å hjelpe henne, som kommer langt utenfor «normalen», så er det nyttig å ha modellene og strategiene fra PLS med seg i bunn. Hun er ofte sliten og trenger veldig mye ekstra omsorg. Det kan derfor bli mange vanskelige situasjoner der det gjelder å rette søkelyset på seg selv og hva jeg kan gjøre for at hverdagens gjøremål skal gå så bra som mulig. Utdannelsen har også gjort meg mye tryggere i å si ifra og gi råd og veiledning til barnehagen om hvordan de kan møte barn med ekstra behov.

Hvordan opplever du at du som voksen har forandret deg i situasjoner som eskalerer?

Først og fremst så eskalerer det mindre enn før. Men jeg merker også at vi som familie har blitt mer robuste og tåler bedre når det eskalerer. Det handler nok om at vi bruker mer anerkjennende kommunikasjon, perspektivtaging, og at barna føler seg mer forstått, sett, og blir dermed roligere. Jeg har også lært bort det jeg lærer i utdanningen til mannen min, som møter barna mye på samme måte som jeg nå.
Jeg jobber med å bli enda mer tålmodig og enda flinkere til å sette ord på det som skjer inni meg også. Jeg har i mange situasjoner brukt eksaleringsstigen. Når jeg setter ord på det som skjer lærer jeg også barna mine å sette ord på det som skjer i dem, og formidle til de rundt seg når de trenger det. Ja, jeg merker at barna begynner å sette ord på det når de blir sint, lei seg osv. Det er kjempefint! Vi kan være sinte, men når vi setter ord på det så varer det så mye kortere, og det blir ofte fine samtaler ut av det.
Men jeg jobber stadig med meg selv, også med aksept for at noen ganger er lunten kortere enn andre ganger.

Har du hatt utbytte av utdanningen og PLS tankegangen i andre sammenhenger enn i relasjoner med barn?

Denne tankegangen og måten å jobbe på er ikke ny for meg. Som coach har jeg lært mye om kommunikasjon som jeg kjenner igjen her. For meg var det fascinerende å kjenne igjen mye av det jeg har lært og jobber med, og få noen rammeverk og kunnskap som gjorde at jeg kunne sette dette bedre inn i relasjonen med barn. Som barneyogalærer jobber jeg med barn og møter mye følelser, på godt og vondt. Og jeg opplever at utdannelsen har gjort meg til en enda bedre og tryggere barneyogalærer, og at jeg også har noe jeg kan tilby videre når barn har det veldig vanskelig, utover det helt grunnleggende og uendelig viktige som ligger i å møte og hjelpe å ufarliggjøre de vonde følelsene.

Hvilke utfordringer har du møtt underveis i prosessen?

Det mest utfordrende for meg har kanskje vært å møte meg selv, og rette søkelyset mot meg og ikke barnet. Jeg var absolutt klar over at det i stor grad handler om våre egne mønstre og det vi selv bærer med oss av erfaringer på godt og vondt. Men jeg opplevde å få konkrete verktøy og utvikle praktiske ferdigheter. Og det har jeg savnet.

Er det noe mer du vil fortelle om?

Jeg skulle så gjerne ønske at flere som jobber med barn hadde denne kunnskapen og ikke minst de praktiske ferdighetene vi lærer. Jeg er overbevist om at det hadde gjort hverdagen til de barna som har det vanskelig på skole og i barnehage mye bedre. Og som mor til barn som har hatt det veldig vanskelig, har jeg fått oppleve hvor stor effekt denne tilnærmingen og kunnskapen har i praksis. Et av barna mine har opplevd at alle voksne rundt ga opp, først i barnehagen, deretter i skolen. Han var «for vanskelig», for utagerende, «slem». Hadde jeg også gitt opp ville han aldri fått utvikle seg til den glade, tillitsfulle gutten han er i dag.

Dersom de voksne i skole og barnehage hadde hatt denne kompetansen ville barna mine- og svært mange andre barn- vært spart for mye vond bagasje. Og jeg kan ikke forstå hvorfor dette ikke er kunnskap og kompetanse som alle som skal jobbe med barn får med seg i ryggsekken sin.