Kommunikasjon med barn og unge. Hvordan kan kommunikasjon fremme trygghet og tillit?

Skrevet av Hans Holter Solhjell for NDLA i regi av AMENDOR.
Redaktører: Gro Nedberg Grønli og Guri Bente Hårberg.

Hans Holter Solhjell er daglig leder i Famlab Norge og www.foreldrekompetanse.no.

1. Kommunikasjon som grunnlag for sunne relasjoner mellom mennesker
Et grunnelement i sunne relasjoner mellom mennesker er at vi kan være trygge på hverandre, og ha tillit til at vi blir behandlet på en respektfull måte. Dette innebærer blant annet at våre opplevelser, vårt perspektiv og følelser blir tatt på alvor, og at vi kan ha innflytelse på vår egen situasjon. Dette inkluderer også at vi kan føle oss som en del av felleskapet, at vi kan føle tilhørighet, samtidig som vi opplever at vi bestemmer over oss selv.

Når disse idealene skal ivaretas i praksis så blir måten vi kommuniserer på spesielt viktig. Dette gjelder i relasjoner med barn og unge, hvor vi som voksne og fagpersoner har et ansvar for å ivareta kvaliteten på relasjonene, og hvordan kommunikasjonen foregår. Dette innebærer at vi primært må ha et fokus på oss selv, og måten vi selv kommuniserer med barna på.

Kommunikasjon er viktig i alle sammenhenger hvor vi gjør noe sammen, av stort eller smått. Men måten vi går frem på blir spesielt viktig i situasjoner som er vanskelige, eller konfliktfylte. Slike situasjoner er for eksempel når vi må sette grenser, og si nei til noe barnet vil, eller stoppe noe barnet holder på med. Det samme gjelder situasjoner hvor vi vil ha barnet med på noe, eller at barnet skal gjøre noe, som barnet selv ikke har lyst til. Andre situasjoner kan være når vi må hjelpe barn som er i konflikt med hverandre, eller når et barn er lei seg eller sint av en eller annen grunn. Alt dette er situasjoner som er spesielt sårbare. Måten vi går frem på i disse situasjonene vil kunne bidra til at barnets opplevelse av trygghet og tillit til oss økes eller reduseres.

2. Faktorer som er viktige i kommunikasjon og samhandling
Det er da viktig at vi kan noe om kommunikasjon, ulike praktiske tilnærminger til kommunikasjon, og hva som påvirker kommunikasjon i praksis. Kommunikasjon dreier seg om måten vi forholder oss til hverandre ved hjelp av våre ulike måter å utrykke oss på. Dette er både verbalt språk, som er ordene vi bruker, og non verbalt språk, gjennom måten vi sier ting på ved hjelp av tonefall, ansiktsutrykk, kroppsspråk og så videre.

Den grunnleggende holdningen til barna vi er i kontakt med er også avgjørende viktig. Om vi gjennom måten vi opptrer på signaliserer mistillit og fordømmelse vil det sjelden virke konstruktivt i situasjonen. Det er her viktig å skille mellom de handlingene en person gjør, og personen selv. Om vi signaliserer en grunnleggende tro på barnet og dets gode vilje, men også at det er visse handlinger vi ikke kan akseptere kommer vi som regel mye lengre.

En annen avgjørende faktor er hvordan vi i vanskelige situasjoner forholder oss til de følelsemessige sidene ved det som skjer. Barn og unge vil kunne reagere sterkt følelsesmessig om de for eksempel ikke får lov til noe de har lyst til, eller må gjøre noe de ikke selv har lyst til. Dette kan være krevende for den voksne å forholde seg til. Om vi i disse situasjonene aksepterer barnets følelser og opplevelse av det som skjer vil vi ofte komme mye raskere ut av konflikten, og inn i et konstruktivt spor. Annerkjennende kommunikasjon er her viktig.

3. Anerkjennende kommunikasjon
Anerkjennende kommunikasjon innebærer at vi på ulike måter viser barnet at vi forstår og aksepterer barnets opplevelse av det som skjer, og barnets følelsemessige reaksjon. Det innebærer ikke at man aksepterer alle handlinger, som for eksempel å slå, sparke, ta ting fra andre eller lignende. Om et barn for eksempel blir sint eller lei seg fordi det må avslutte en lek barnet holder på med, så vil barnet kanskje bli skuffet, og sint fordi hun ikke kan bestemme selv. Hvis vi da for eksempel sier til barnet at “ja, det skjønner jeg godt at du ikke likte. Du hadde lyst til å leke mer, og så ble du sint når du ikke kunne bestemme det selv” så vil barnet oftest føle seg mer møtt, og bli mer innstilt på å samarbeide med oss videre, enn om vi for eksempel sier “nå må du høre på meg” eller “det er ikke noe å bli lei seg for”. Dette vil oftere føre til at konflikten forsterkes. Barnet får ikke gjøre som det vil, men får heller ikke lov til å ha en mening om og egen opplevelse av det som skjer. Dette forsterker barnets negative opplevelse.

I tillegg er det også viktig at vi viser barnet at vi forsøker å forstå. Det kan vi gjøre for eksempel ved å la de ha reel innflytelse i mange ulike situasjoner, selv om de ikke kan få det akkurat som de vil. Vi må bruke tid på å høre på deres opplevelse når de ikke kan få det som de vil, og vi må vise de at vi forstår og aksepterer deres følelser i forhold til dette.

Det er viktig å huske på at annerkjennende kommunikasjon ikke bare dreier seg om en måte å snakke på, men om en grunnleggende holdning til relasjoner hvor vi forsøker å ta menneskers individuelle opplevelser, tanker og følelser på alvor og ivareta de grunnleggende behovene til alle parter i relasjonen.

4. Jeg og du budskap
Det er også en viktig forskjell mellom det som kalles jeg budskap, og du budskap. Om et barn for eksempel har tatt noe jeg har sagt det ikke skal ta, så kan jeg for eksempel si “jeg liker ikke at du ikke hører på meg. Jeg sa du skulle la den ligge på bordet. Jeg er redd for at den skal gå i stykker, og jeg trenger den for å gjøre ferdig…..”. Dette er et jeg budskap, hvor jeg snakker om meg selv, og min opplevelse i situasjonen, hva jeg selv har gjort og mine egne behov. Når jeg snakker om barnet, så bruker jeg kun beskrivelser av konkrete handlinger, som “du hørte ikke på meg” og, “jeg sa du skulle la den ligge på bordet”. Et du budskap her kunne for eksempel vært “du er helt umulig, du hører aldri på meg”. Du budskap er typisk kjennetegnet ved at vi sier noe negativt og dømmer den andre. I hovedsak så er jeg budskap bedre enn du budskap. Du budskap skaper ofte avstand, og en følelse av å bli verbalt angrepet, mens jeg budskap oftere sier noe om ens egne behov, og reaksjon samtidig som vi kan påpeke konkrete handlinger vi har behov for at den andre gjør, eller ikke gjør, som for eksempel å la en ting bli liggende på bordet.

Dette innebærer også at vi må skille mellom barnet, og visse ting barnet gjør. Om barnet for eksempel slår, eller tar noe fra et annet barn, så er et viktig at vi snakker om det barnet har gjort, ved for eksempel å si at det ikke er lov slå, og at det gjør vondt. Det vi bør unngå å gjøre er å dømme barnet som sådan, ved for eksempel å si at nå var du slem, eller du er slem, umulig, vanskelig eller lignende. Denne type negative “du budskap” om barnet bidrar til å svekke relasjonen mellom oss og barnet, og gjøre at vi har mindre mulighet til å bidre til å endre den problematiske adferden. Det kan også svekke barnets tro på seg selv, og dets vilje til å samarbeide med oss.

5. Kroppsspråk og tonefall
Når vi sier noe til et barn så vil måten vi sier det på fortelle barnet mye mer enn kun innholdet i det vi sier. Ordene jeg velger å bruke, tonefallet mitt, og kroppsspråket mitt vil også si noe om holdningen min til barnet, om relasjonen mellom oss, og også om hva jeg tenker og føler om situasjonen. Om jeg for eksempel hører noen barn i rommet ved siden av krangle om noe, og en av de begynner å gråte eller skrike så kan jeg gå inn til dem. Måten jeg går inn i rommet på, og de førstene ordene jeg sier og måten jeg sier de på vil bety mye for hvordan jeg blir oppfattet av barna, og for hva som vil skje videre. Om jeg for eksempel kommer inn med rask gange rett mot et av barna, og sier med streng stemme “nå må du slutte å lage problemer” så vil jeg lett fremprovosere en negativ reaksjon, og skape både aggresjon og usikkerhet hos barna. Jeg har ikke sett hva som skjedde, og alikevel kommer jeg inn, peker på en jeg kanskje tror har gjort noe, og bruker en kjeftete tone. Dette kan lett skape utrygghet og frykt, og jeg ødelegger muligheten til å komme i en dialog med barna og skape en situasjon hvor vi kan lære noe. Tvert i mot så viser jeg frem en måte å opptre på som barna lett kan ta med seg videre til andre situasjoner, og opptre på samme måte selv i forhold til andre barn, eller voksne. Barna vil heller ikke kunne stole på at de blir tatt på alvor i senere situasjoner, og vil kunne danne et negativt inntrykk av oss som voksne, og av voksenrollen generelt om flere voksne opptrer på denne måten.

En annen måte å gå frem på i samme situasjon er at jeg går frem til barna på en roligere måte, og setter meg ned foran dem og for eksempel sier “nå hørte jeg at det var en som gråt, eller ble sint, og jeg lurer på hva som skjedde. Kan dere fortelle meg det?”. Selv om jeg nå oftest får flere ulike svar på hva som skjedde fra barna, så er jeg nå nærmere å være i en dialog, og jeg får mer informasjon fra barna enn jeg vil få i det første eksempelet. Jeg signaliserer ved tonefallet og kroppspråket mitt at jeg er her får å hjelpe, og ikke får å dømme noen, eller kjefte. Om jeg ikke har sett hva som skjedde i utgangspunktet, så kan jeg her for eksempel si at “ok, jeg hører at dere sier ulike ting om hva som skjedde. Jeg så ikke hva som skjedde, men det er noen regler som gjelder for alle. Det er ikke lov å ta ting fra andre, og det er ikke lov å slå. Det gjelder for deg, og deg, og for meg. Om vi vil ha noe den andre har, så må vi spørre om lov, og vente på tur”.

Vi har da hørt på alle parter, og vi har repetert noen enkle basisregler, som ofte skaper konflikter når de ikke blir fulgt. Om dette skjer stadig vekk for eksempel mellom to eller flere barn, så kan vi følge tettere med på disse, og være mer til stede i nærhet av deres lek, for å bedre kunne veilede og hjelpe de. Om vi da også jobber med å etablere en positiv relasjon til barna, hvor vi tydelig viser at vi er der for å hjelpe, og ikke for å kjefte eller dømme noen, så er vi i en bedre posisjon til å hjelpe de med å lære nye og bedre måter å samhandle og løse konflikter på.

6. Tydelig kommunikasjon i akutte situasjoner
Noen ganger må vi alikevel bruke et sterkere og tydeligere tonefall og kroppsspråk. Om vi observerer en akutt farlig situasjon, som vi vil skal stoppe med en gang, så kan vi si høyt “NEI” eller “STOPP”, og eventuelt gjenta dette og bruke et strengt kroppspråk og gå et skritt eller to mot barna. Noen eksempler på dette kan være om et barn er i ferd med å løpe ut i veien. Vi kan da også fysisk stoppe barnet om det ikke hjelper å si stopp. Det samme gjelder for eksempel om et barn er i ferd med å hive en isklump eller noe annet farlig mot et annet barn. Hovedmålet her er å stoppe det som skjer. Når vi har oppnådd det, og handlingen vi ønsker å stoppe er stoppet, så kan raskt nedjustere tonefallet og kroppsspråket vårt.

Dette er eksempler på situasjoner hvor vi som voksne må sette grenser, og gi tydelig og klar beskjed om hva som ikke skal gjøres. Men vi må ikke nødvendigvis være så kontante som i disse eksemplene når vi setter grenser. I mange situasjoner er det unødvending, og det holder lenge med å si for eksempel “vær så snill å legg fra deg boken på bordet” med en vennlig stemme, og gjerne også med en forklaring, “jeg skal bruke den i samlingsstunden”. Om barnet ikke gjør som vi sier, så kan vi gjenta det vi har sagt, gjerne litt tydeligere i tonen og med tydeligere kroppsspråk, for eksempel ved å si “hei, jeg ba deg om legge boken på bordet. Vær så snill å gjøre det”. Om vi stadig må gjenta ting, og bli streng i tonen, så kan det være lurt å snakke med barnet/barna om dette, og si at vi helst ønsker at de hører på oss når vi snakker med en hyggelig stemme, slik at vi slipper å gå rundt å si ting på en streng måte, og forklare “at det ikke er noe hyggelig for oss, og at jeg ikke tror det er hyggelig for deg heller”. Og så øve på dette.

En annen type situasjon er hvor et eller flere barn overhodet ikke er vant med at voksne setter grenser og at de voksne har det overordnede ansvaret og lederskapet. Disse barna vil ofte ikke høre på voksne eller andre overhodet, om de over lang tid har fått lov til å overta styringen hjemme og kanskje også andre steder. Her er det viktig at de voksne tar styringen tydelig tilbake, som er noe man gjør ved hjelp av denne type tydelig kommunikasjon. Men det er da også her viktig å ha med seg den annerkjennende kommunikasjonen, og bruke jeg budskap. Det hjelper ikke å opptre på en negativ eller dømmende måte overfor barnet. Dette er ofte en prosess som vil ta ganske lang tid, da barna trenger å lære en rekke ulike ferdigheter i forhold til relasjoner og kommunikasjon, og avlære mye negativ adferd. Det gjelder i mange tilfeller også for de voksne som omgås barnet til daglig.

7. Vanskelige samtaler
Ofte vil barna få en reaksjon, bli sinte, eller gråte, om vi må være veldig strenge og kontante. Vi kan da ta hensyn til dette og møte de med annerkjennende kommunikasjon ved for eksempel å si “Du, jeg skjønner at du ikke likte at jeg måtte være streng. Jeg liker det ikke selv heller. Det er ikke noe hyggelig”. Når barnet har klart å roe seg litt kan vi også forklare hvorfor vi var nødt til å være streng akkurat i den situasjonen. Vi kan bruke mer tid på å høre barnets perspektiv, la barnet forklare hva det hadde tenkt å gjøre, kanskje hvorfor han var sint og for eksempel ville hive noe .

Her kan vi også si at vi skjønner at barnet var sint, og at det er lov å være sint, men at det ikke er lov å hive ting på andre. Om vi er sinte må vi finne andre måter å gjøre ting på, for eksempel å gå bort, eller gå til en voksen, si høyt stopp om noen gjør noe man ikke liker, eller andre ting vi ser at barnet kan gjøre i stedet for å kaste noe, slå, ta ting fra andre eller lignende. Kunsten er da å bruke en del tid sammen med dette barnet, forstå det bedre, og gradvis hjelpe det å finne bedre måter å håndtere vanskelige situasjoner på. Vi kan også spørre barnet selv hva det tror at kan være bra å gjøre i stedetfor å slå, eller kaste ting.

Når et barn opplever å ha det vanskelig av ulike grunner, kanskje det har skjedd noe i familien, eller det opplever å bli holdt utenfor lek med de andre barna, blir ertet eller mobbet, så er det også lettere å hjelpe barnet om vi bruker tid til å høre på hva barnet har å si, og annerkjenne barnets opplevelse av sin situasjon. Om vi raskt går i gang med å gi råd, eller fortelle barnet hva hun bør gjøre uten å ha brukt tid først på å forstå hva barnet faktisk opplever og vise at vi tar dette alvorlig vil de ofte oppleve at det vi har å si ikke har noe med de å gjøre. De vil heller ikke få brukt sine egne evner til problemløsning om vi med en gang gir de et råd eller en “løsning”.

8. Barn og ungdom i ulike aldersgrupper og miljøer
De prinsippene som er beskrevet over gjelder i forhold til alle mennesker, men måten vi snakker på, ordene vi velger å bruke og så videre vil måtte variere avhenging av hvem vi snakker med, alder, bakgrunn ol. og også hvem vi selv er. Det gjelder å finne en måte å kommunisere på som når frem til den vi snakker med, og som også oppleves riktig for oss selv. Men vi kan også alle jobbe med å utvide vårt eget reportoar av utrykksmåter, og lære oss å forstå og forholde oss til mennesker med ulik alder, efaringsbakgrunn, utrykksformer og så videre.

Det er stor forskjell på barn i en barnehage, elever i barneskolen, og en gruppe 16 åringer, som kanskje har begynt å utvikle tilhørighet til ulike subkulturer, begynt å feste, noen har tatoveringer, piercinger, mens andre trener mye, er veldig opptatt av skole og karakterer. Kulturell og religiøs bakgrunn vil for noen også begynne å bli viktigere, og andre kan være veldig opptatt av politikk mm. Det er da viktig å kunne møte alle med åpenhet, bruke tid på å forstå den enkelte og hva de er opptatt av, og ikke være dømmende i forhold til andre på bakgrunn av ulike oppfattninger om disse tingene. Det vil raskt bryte ned tillit og bidra til avstand og konflikter. Men det er også mulig å være tydelig på ens egne verdier, og opprettholde en del grunnleggende regler for eksempel på en skole eller i et klasserom. Kunsten ligger i å gjøre dette på en måte som både respekterer ulikheter, og gir rom for elevenes synspunkter og perspektiver.

9. Kommunikasjon med foreldre og kollegaer
På samme måte som barn så har også voksne behov for å oppleve at vi blir tatt på alvor, og tatt hensyn til. Å ha en positiv grunnholdning, og være bevist vår kommunikasjonsform er derfor også viktig i relasjon til de vi jobber med, og med foreldrene til barna.

I forhold til kollegaer så er vi avhengig av å kunne samarbeide, koordinere aktiviteter, å kunne ta opp ting i forhold til den daglige driften, spesielle ting som skjer, barn som har spesielle utfordringer ol. Det sosiale felleskapet mellom kollegaer er også viktig i forhold til å trives på arbeidsplassen. Måten vi gjør dette på, og også måten vi lytter til det andre tar opp og gjør er da avgjørende også for de ansattes trivsel på arbeidsplassen. Samtidig så er også tydelig ledelse viktig også for voksnes trivsel.

Kontakten med foreldrene er også viktig, både for barna og for foreldrene selv. For å kunne skape en best mulig hverdag for barna så er det viktig at de ansatte og foreldrene har en god dialog seg imellom, og at viktig informasjon om barnas behov, situasjon, og hverdag blir formidlet mellom de ansatte og foreldrene. Det er også viktig for foreldrene å vite noe om hvordan deres barn har det i løpet av dagen og hva som skjer av ulike små og store hendelser. Spesielt om det er noe problematisk som skjer, så er det viktig for foreldrene å vite at de ansatte klarer å håndtere dette på en konstruktiv og hjelpsom måte, og kan fortelle om dette til foreldrene på en slik måte at de får tillit til at barna får den hjelpen de trenger.
Evne til lytte, å ta andres opplevelse på alvor, og være tydelig i vår egen kommunikasjon er viktig i alle relasjoner.