Langsiktige positive økonomiske og livskvalitetseffekter av investering i relasjonskvalitet

Hva er de langsiktige virkningene av investering i relasjonskvalitet i familier, barnehager og skoler fra et økonomisk perspektiv?

Normalt så snakker og skriver jeg om relasjoner med barn, kommunikasjon, konfliktløsning, traumer, stress, hjernens utvikling og betydningen av utviklingsstøtte for god utvikling av selvregulering, livskvalitet, læringsevne og helse både på kort og lang sikt.

Og vi har sett blant annet i ACE (Adverse Childhood Experience) hvor traumer og manglende utviklingsstøtte i barndommen har langsiktige negative virkninger på både psykisk og fysisk helse, livskvalitet, utdannelse, jobb, relasjoner mm.

Et annet interessant og viktig perspektiv på det samme temaet er det økonomiske. Hvilken betydning har kvaliteten på relasjoner og tilbudet til familier de første årene,  i barnehager og skoler for barnets og også samfunnets økonomi på lang sikt?

Professor James Heckman er samfunnsøkonom og Nobelprisvinner i økonomi. Han har vært opptatt av hvordan et lands ressurser kan fordeles på best mulig måte. Og er spesielt opptatt av menneskelige ressurser, betydningen av at vi fungerer godt og er produktive, og hvordan dette påvirker samfunnets økonomi.

Et positivt budskap med fokus på betydningen av relasjoner.

Økonomi kan kanskje for noen høres kaldt og uinteressant ut. Men budskapet til Professor James Heckman og forskningen hans er veldig positivt og optimistisk, og dokumenterer på en positiv måte, ikke bare negativ slik som ACE studien og lignende, og med tallfesting av målbare økonomiske effekter, betydningen av kvaliteten på relasjoner og det tilbudet vi som samfunn gir til barn og familier. Den viser også betydningen av tilbudet vårt til de som trenger det meste, både for barna og familiene selv, men også for oss alle, som samfunn.

I et velferdsperspektiv innebærer dette å legge til rette for gode levekår for familier, god helse, skoler og utdanning, lav kriminalitet og et fungerende arbeidsliv hvor målsettingen er at folk i størst mulig grad kan forsørge seg selv. Dette bidrar til landets videre utvikling og produksjon.

På et individuelt plan er han opptatt av at barn og ungdommer får en god oppvekst slik at de kan utvikle seg både kognitivt og sosialt/emosjonelt, fullføre utdanning så de får en jobb de kan leve av og kunne etablere en familie.

Alternativet kan være å falle ut fra skolen, tenåringsgraviditet, og bli stående helt eller delvis utenfor arbeidslivet, bli kriminell og/eller ende opp med et liv med rus og ustabilitet med stort tap av livskvalitet for den det gjelder, og dennes familie.

I et ressursperspektiv koster dette samfunnet enorme summer, altså en negativ produktivitet.

Store positive økonomiske virkninger både for samfunnet og barnet.

Heckman har forsket på samfunnsøkonomiske effekter av tiltak og programmer, som investeringer i barnehage og skole med god kvalitet, på ulike tidspunkter i barns og ungdommers liv.

Forskningen har vist at det er tiltak som gjøres for den yngste aldersgruppen, fra 0-5 år, som har størst effekt på senere livskvalitet og som også samfunnet får mest igjen for.

Dette har han visualisert i en veldig interessant illustrasjon, kalt Heckmankurven. Bildet visualiserer det økonomiske utbyttet og verdien Heckman mener at tiltak på ulike tidspunkter i et barns liv gir. Jeg har her laget en versjon av bildet tilpasset Norske forhold.

Som vi ser så finner han at det er de tidlige tiltakene, støtte til helse mm før fødsel og barnehage med god kvalitet, som gir mest igjen. Samtidig som det også er viktig og gir utbytte også med investeringer i kvalitet på skole mm. på et senere tidspunkt.

Langtidsstudier

Heckman har basert sin forskning på tidlig intervensjon hovedsakelig på to tiltak som ble gjort allerede på 1970 tallet og senere på 1990 tallet. Fordelen med å analysere tiltak av så gammel dato er at man kan følge deltakerne til de er voksne og over i neste generasjon for å se hvordan livene deres har utviklet seg og hvordan effekter av programmene har en livssykluseffekt og kan overføres til neste generasjon.

Disse livssyklus effektene ble analysert basert på to identiske programmer gjennomført i North Carolina, USA i 1970 årene. Programmene var «The Carolina Abecedarian Project (ABC) og Carolina Approach to Responsive Education (CARE).

Barna ble tilfeldig valgt til gruppen som mottok tiltakene og til kontrollgruppen. Barna i kontrollgruppen fikk plass i vanlige barnehager, men med generelt lavere kvalitet eller hos hjemmebaserte dagmammaer.

Barna som ble del av programmene gjorde det langt bedre senere i livet enn barna i kontrollgruppene. En av grunnene var programmets fokus på helse og ernæring.

Spesiell stor betydning for den sosio-emosjonelle helsen.

Heckman og forskerne fant at det spesielt var på det sosio-emosjonelle plan at barna utviklet seg. Den mer genetiske IQ viste en utvikling på kort sikt, men utviklingen avtok på lang sikt.

Den sosio-emosjonelle utviklingen viste seg imidlertid å være svært viktig på mange plan; barnet fikk større trygghet, det ble lettere å sitte stille slik at de oppfattet lærdom bedre, de fungerte bedre sammen med andre barn slik at konfliktnivået ble redusert osv.

Langsiktige virkninger, over generasjoner.

Det Heckman kaller gevinsten av bedre sosio-emosjonelle ferdigheter er spesielt de langsiktige effektene av programmene, og at den sosio-emosjonelle bedringen er kumulativ og går over generasjoner. Det betyr at bedre fungerende barn også vil ha et bedre liv som voksen og videre som foreldre for sine barn, som igjen vil ha et bedre liv.

En investering med høy økonomisk avkastning.

Kostnadene for denne typen høy-kvalitetsprogrammer er naturlig nok høye. Imidlertid viser forskningen at i et livssyklusperspektiv og når fordelene gjøres om til økonomiske effekter, så vil en slik høy kvalitetsinvestering ha en avkastning på 13%. per år (Kilde heckmanequation.org)

Det betyr at for hver krone investert i tidlig intervensjon for spesielt utsatte barn vil det kaste av seg 13 øre eller 13% til samfunnet. Det er en meget god avkastning tatt i betraktning at investeringer gjort i kapitalmarkedene ofte gir en langt lavere avkastning.

Forskningen basert på disse programmene er betydningsfull på et generelt grunnlag både fordi nyere tiltak og programmer inneholder flere av kvalitetselementene fra disse to opprinnelige programmene og fordi ulik forskning viser at de negative sidene av dårlige oppvekstvillkår kan generaliseres på tvers av etniske grupper.

Mye forskning blir gjennomført i etterkant av ulike programmer, men de gjøres ofte på kort sikt, dvs. de kortsiktige resultatene. Dermed oppnår man ikke å se de verdifulle og mangfoldige resultatene som fremkommer på lang sikt.

Dette understreker viktigheten av å se på livssyklusresultater og kostnader/økonomisk utbytte for samfunnet som helhet, som omfatter mål på både utdanning fra barn til voksen og foreldre, helsestatus, livskvalitet, kriminalitet, yrkestilknytning og inntekt.

Kan dette overføres til Norske forhold?

Heckmans forskning er også interessant fra et Norsk perspektiv, da vi også her har barn i spesielt utsatte livssituasjoner, med spesielle behov. Og god kvalitet i relasjoner, sosio-emosjonelt og utviklingsstøtte er det all grunn til å anta at er viktig for alle barn, og også alle voksne, ikke bare barn med spesielle behov og barn i utsatte livssituasjoner.

I tillegg vet vi at det også her i Norge er stor variasjon i kvalitet mellom barnehager.

Såvidt jeg vet så har det ikke blitt utført forskning her hjemme med det samme langsiktige perspektivet. Men vi har også her forskning som viser noen av de samme effektene i kortere perspektiv. Og det er all grunn til å anta at god utviklingsstøtte og investeringer i dette til Norske barn og familier vil ha positive effekter også her, selv om utgangspunktet selvfølgelig er mye bedre enn for de barna og familiene som ble studert i studiene på de Amerikanske programmene.

Norsk forskning

Et eksempel på slik forskning fra «Trygg i Trondheim» prosjektet i regi av NTNU (referanse 1,

https://srcd.onlinelibrary.wiley.com/doi/abs/10.1111/cdev.12350 ,  referanse 2 https://academic.oup.com/ije/article/47/5/1401/5094968)

Denne forskningen viser blant annet at barn som har gått i barnehager med høy kvalitet på det sosio-emosjonelle miljøet, og god voksen-barn kontakt klarer seg bedre i forbindelse med skolestart enn de barna som ikke har gått i barnehager med like god kvalitet. Og det er spesielt de barna som allerede i barnehagealder som får størst utfordringer når kvaliteten på barnehagen er lavere.

Det er her påvist en generell forskjell mellom basebarnehager, som blant annet er preget av mindre kontakt mellom barn og voksne enn i vanlige avdelingsbarnehager, som gir mulighet for bedre kontakt mellom de voksne og barna.

Dette gir utslag i hvordan barn klarer seg de første årene på skolen. Det viser seg at barna som har gått i basebarnehager har økt forekomst av utfordringer relatert til adferd, konflikter og selvregulering når de begynner på skolen og får en mindre god relasjon med de voksne på skolen enn de som har gått i vanlige avdelingsbarnehager.

Kvaliteten på relasjoner og støtten til utvikling av selvregulering og adferd er faktorer Heckmans forskning viser at har konsekvenser også på lang sikt, både for den enkelte såvel som samfunnsøkonomisk.

Og om ser dette samlet, så viser den Norske forskningen at måten vi organiserer barnehager på kan få store virkninger på relativt kort sikt, dvs. fra barnehage til overgang til skole, og med resultatene fra Heckmans forskning kan vi også anta at dette også har potensielt langvarige ringvirkninger for de ulike barnegruppene.

Basebarnehager kan, på tross av tilsynelatende gode pedagogiske begrunnelser for en slik organisering, også sees som en måte å spare penger på.

I den grad man ser for seg å spare penger på organisering av barnehager på denne måten, og andre typer av sparetiltak som går ut over kvaliteten i barnehager, så kan vi kanskje si at det er en dårlig investering både på kort og lang sikt.