Raseri har mange årsaker, én av dem kan være ensomhet.
Vi er en familie på fire. De to barna en gutt og en jente på henholdsvis 12 og 10 år er adoptert. Vi er med tiden blitt viklet inn i et problem som vi ikke lenger greier å takle. Sønnen vår har alltid hatt mye temperament, men vi har lært ham å styre det helt siden han gikk i barnehagen. Han er søt, empatisk, intelligent og trives godt på skolen. Han har stor interesse for data og tegning, driver med sport om vinteren og har gode venner. De voldsomme raseriutbruddene hans forekommer nå forholdsvis sjelden. Men vi opplever ham som ukontrollerbar og ikke til å være i nærheten av når det skjer. Han tar fullstendig av.
Små bagateller kan forårsake raseri. Søsteren hans får for eksempel ikke låne et viskelær av ham, selv om hun ber pent. Dersom hun i neste omgang ikke vil låne broren en blyant, blir han så sint at han ikke kan styre seg. Vi greier ikke å snakke ham til fornuft. Det svartner mer eller mindre for ham, og det er like før han blir voldelig.
Vi er begge utdannede pedagoger og ikke helt «grønne», men vi er nervøse på grunn av det ukontrollerbare sinnet.
Svar:
Jeg har en del erfaring med barn som reagerer på den måten og ofte er de adoptivbarn. Forklaringen min og deres egen når de er blitt eldre er at de har så lite selvfølelse og er så på grensen til å være ensomme at selv bagateller kan rykke teppet vekk under bena på dem. Slik mister de overblikket fullstendig. Siden lav selvfølelse og ensomhet arter seg forskjellig, vil jeg begynne med å ta for meg det siste.
Den formen for ensomhet som vi litt høytidelig kaller «eksistensiell ensomhet», handler ikke om hvor mange venner man har eller om man føler seg elsket av sine (adoptiv)foreldre. Den følger av erkjennelsen av at vi som mennesker er unike. Ingen mennesker er akkurat som meg. Derfor er det heller ingen som dypest sett kan forstå hvem jeg er, og hvordan jeg har det. Jeg er altså alene. Og fordi ingen kjenner meg slik jeg selv gjør, må jeg ta ansvaret for meg selv.
Barn er normalt forskånet for denne ensomheten til de når pubertetsalderen. Men for en del adoptivbarn synes den ofte å oppstå som en akutt erkjennelse samtidig med adopsjonen. Noe tyder på at det blant annet henger sammen med tiden før adopsjonen. Var han for eksempel hos moren eller på et barnehjem? Dersom han var et hittebarn, har han aldri opplevd annet enn ensomhet. Mens bare få uker hos moren ville ha gitt ham et følelsesmessig sammenligningsgrunnlag.
I vår del av verden forsøker de fleste å unngå kontakt med sin eksistensielle ensomhet. Det betyr at disse barna ofte møter voksne som ikke kan sette seg inn i deres ensomhet og kanskje også er redde for å se deres egen ensomhet i øynene. Dette underbygger selvfølgelig opplevelsen av at ingen forstår ham ordentlig og at han må klare seg selv. Derfor «finner han seg ikke i» at noen bestemmer over ham eller forsøker å manipulere ham.
Kontakthunger
Andre adopterte barn reagerer motsatt. De suger seg nesten fast i foreldrene og er i perioder nesten umettelige i deres babyaktige sult etter kontakt for enhver pris. Jeg kan ikke forklare forskjellen, bare konstatere at den finnes.
Den lave selvfølelsen synes å skyldes en reell opplevelse av å være blitt avvist det vil si ikke verd å elske, som gir opplevelsen av ikke å ha verdi for noen. Følelsen av å ha blitt avvist kan sitte som et sår i sjelen hele livet, mens tålmodige foreldres hjelp i løpet av oppveksten kan styrke følelsen av å være elsket. Endringen skjer for alvor først når adopterte selv får barn og opplever at de lykkes som foreldre.
Det virker ofte som om de møysommelig har laget et eller flere mentale systemer som en slags erstatning for sikkerheten en bedre utviklet selvfølelse kunne ha gitt dem. «Rettferdighet» spiller ofte en stor rolle, hvilket jo ikke er så underlig siden livet begynte på en urettferdig måte for dem.
Den gode nyheten er at de fleste lærer å styre seg med alderen. I mellomtiden vet jeg bare om én måte å møte sønnen deres på. Enten dere holder rundt ham eller holder dere på trygg avstand, unngå bebreidelser så langt det er mulig. Snakk med ham i «fredstid» om den rasende og ulykkelige lille gutten som han har i magen til begge parter begynner å lære ham å kjenne og blir fortrolige med ham. Det er viktig at disse samtalene bærer preg av nysgjerrighet og engasjement og ikke får karakter av pedagogisk strategi, som går ut på å drive «den lille» ut av familien. Det er jo nettopp den delen av ham som føler seg mest avvist av sine biologiske foreldre. Og hvis han stadig opplever at ingen andre heller vil ha noe med ham å gjøre, kommer den sosiale ensomheten oppå den eksistensielle.
Tre barn!
La ham tvert imot bli en naturlig del av både gutten selv og familien, siden han nå likevel bor der og aldri flytter. Det kan bety at dere begge må «styre» deres pedagogiske talenter, og i stedet se det som en langvarig oppgave som går ut på at dere i virkeligheten har tre barn. Den «lille» er bare mer utrygg, ulykkelig og desperat enn de to andre. Det kan ofte hjelpe at dere sammen med sønnen deres gir ham et navn (gjerne et alminnelig navn fra hjemlandet). Det siste er særlig relevant dersom han av og til for eksempel sier: «Det er liksom ikke jeg som gjør det.» Eller er meget skamfull etter et anfall, og dermed tar avstand fra den delen av seg selv. Jo mer fremmed den blir for ham, jo mindre kontroll kan han utvikle.
Sønnen deres deler på denne måten skjebne med alle andre barn som har opplevd stor smerte. Det eksistensielle må falle på plass før det sosiale kan ferdigutvikles. Ingen kan gjøre det for ham, og profesjonell behandling hjelper bare unntaksvis. Han trenger deres ubetingede aksept og støtte i mange år fremover. Dere har klart det flott til nå. Og dersom dere kan holde ut de neste totre årene, er det gode sjanser for at tenårene ikke blir et helvete for alle parter. Dere må nok likevel innstille dere på at han vil trekke seg litt unna dere når den tid kommer. Likeledes må dere sannsynligvis tåle anklager som: «Dere har aldri forstått meg. Det er uansett ingen som forstår meg.» Med litt hell knytter han seg til andre adoptivbarn, som han deler eksistensvilkår med og som blir hans primære «familie» i noen år.
Når det gjør vondt, så husk at dere fikk det barnet dere ønsket dere og muligheten til å gi ham det beste dere hadde. Begge deler ble tatt fra ham.
- Mat og barn, en historie om et barns utvikling - July 2, 2015
- Bonusforeldre (utdrag) - July 2, 2015
- Tenåringsfamilien - June 4, 2015