Hvor går grensen for barns aggressive lek?
Sønnen vår er snart fire år. Han har mange Lego-figurer og Playmo, som han leker ivrig med. Gutten er ikke et «problembarn». Han er snill, grei, sosial og flink til å leke, er tilbakemeldingene fra barnehagen.
Da jeg kom innom barnehagen en dag, lekte han og en eldre gutt at de skjøt på de andre barna med «pistolene» sine (som var to pinner). Jeg syntes leken var litt grotesk og snakket med venner og naboer om opplevelsen. Meningene var delte: Fra «vi lekte jo indianer og cowboy da vi var små, dette er normalt» til «dette må du gripe fatt i, sånn kan man ikke leke».
Noen ganger leker sønnen vår at han skyter seg selv, og sier: «Nå blitt jeg død.» Andre ganger vil han at vi skal leke at vi skyter hverandre. Når han er sint på oss, hender det at han former fingrene til en pistol og sier «poff-poff». Dette har jeg forøvrig sett et av de andre barna i barnehagen gjøre når han er sint (et såkalt «problembarn»). Vi har valgt å overse det siste. Og når han spiller død, tenker vi at det er uskyldig. Han har jo ikke noe forhold til døden og ser aldri noe skremmende på TV. Vi er selektive når det gjelder barne-TV og ser aldri på nyhetene i hans nærvær. Slik er det også i de hjemmene hvor han er på besøk i.
Brutalt
Men en dag så vi oss nødt til å gripe inn i leken. Han lekte at en Lego-mann skar over halsen på en Playmo-mann med et Playmo-sverd. Mannen min og jeg så på hverandre. «Oi, stakkars mann!» sa jeg. Sønnen vår svarte: «Jamen, det er tyven.» Gutten ble da fortalt at vi ikke gjør sånn med tyver, men setter dem i fengsel. Han fant da frem et Lego-fengsel til Playmo-mannen og lekte videre. Neste dag holdt han Sabeltann-sverdet sitt noen centimeter over halsen til lillesøsteren på fem måneder og lekte at han skar over halsen hennes. «Jeg vil ikke at du leker sånn med babyen, » sa mannen min. «Nei, vel.» Så konsentrerte han seg om noe annet.
Noen dager før disse hendelsene hadde vi besøk av søsteren min, som har to gutter i alderen fire til syv år. Hun var bekymret på grunn av guttenes lek med to nabogutter av utenlandsk opprinnelse. De leker nemlig at de bombes til døde og kapper hodene av hverandre. Foreldrene ser angivelig på nyhetskanalen Al-Jazeera med barna til stede, som ofte viser terrorister som truer med å skjære halsen over på gisler de har tatt.
Hvordan skal vi forholde oss som foreldre til dette?
Søsteren min har prøvd å begrense leken med nabobarna og sette grenser for hva som er tillatt og ikke tillatt å leke. Men hvor går grensen for å forby lek? Det er vel flott at barna får tatt ut aggresjonen i lek? Og hvilke leker er trygge for barna? Tar barna skade av å ha lekepistol og lekesverd? Hva med Batman- og Spiderman-leker, som sønnen vår har begynt å interessere seg for? Vi vil jo nødig at han skal bli en voldsmann.
Rådvill mor.
SVAR:
Slik du og mannen din har forholdt dere til de mer voldsomme aspektene ved deres sønns lek til nå, er etter min mening forbilledlig. Dessuten viser eksemplene tydelig at han er i stand til å lære å tilpasse sin adferd når dere snakker ordentlig til ham. Gjennom tidene har voksne nesten konsekvent gjort det motsatte: Krenket barns grenser med kritikk, straff, bebreidelser og vold i et forsøk på å få barna til å respektere andre menneskers grenser.
Det betyr ikke at han er ferdig med å eksperimentere (forske!) med hva man kan bruke et plastsverd til, og det ble jo ikke oppfunnet i jernalderen til å skjære brød med.
Men så lenge han ikke blir styrt av angst, vil han gjøre det åpent og dermed være åpen for å bli korrigert.
Da min generasjon hadde små barn, var det mange foreldre og pedagogiske institusjoner som forbød krigsleketøy, fordi de ideologisk sett var pasifister. De brydde seg ikke om det faktum at aggresjon er en naturlig og nødvendig del av menneskets følelsesliv. Det lyktes heldigvis aldri, fordi barna fant andre måter å uttrykke det samme på. Et forbud er absurd. Man kunne like gjerne forby barn å uttrykke deres seksualitet, glede eller sorg. Kunsten å oppdra utøves ikke gjennom forbud, men ved hjelp av klok og troverdig veiledning i det minste så lenge det er snakk om menneskelige følelser og slik de kommer til uttrykk i den kulturen barna vokser opp i.
Du bestemmer
Din søsters dilemma er et godt eksempel på at den kulturen dagens barn vokser opp i, er en global kultur. Når og hvordan barn skal komme i kontakt med virkeligheten ute i verden, er delvis foreldrenes valg. Foreldre har til alle tider brukt sin makt til å sortere barnas venner, uten at det har skånet barna for det som var hensikten. Jeg ville nok ha gjort det annerledes, men det er et av de mange personlige valgene og dermed hverken riktig eller galt.
Jeg har møtt mange traumatiserte flyktningebarn. De etterligner i perioder det de har opplevd enten i lek eller når de tegner. De trenger langsiktig hjelp, som de dessverre sjelden får hverken av foreldrene eller samfunnet.
Det samme prinsippet gjelder egentlig for alle barns lek:
Den er blant annet til for at de kan gjennomleve, bearbeide og integrere tanker og opplevelser. Sønnen deres nærmer seg en fase der han, i likhet med de fleste andre barn, begynner å være opptatt av døden. Snart vil han begynne å tenke over at foreldrene hans faktisk kan dø, hva som da vil skje med ham og så videre. Siden han er så heldig å vokse opp med tenksomme og varsomme foreldre, vil han snakke åpent om det og stille sine spørsmål.
Jeg tror ikke at det eksisterer et godt svar på hva som er «riktig» leketøy. Guttene behøver ikke en lekepistol for å kunne skyte, slik du selv beskriver. Det finnes utmerket «pedagogisk leketøy», men det er vurdert etter i hvilken grad det stimulerer de riktige sansene på de forskjellige alderstrinnene. Det har ofte en langt høyere estetisk verdi enn alt det andre på markedet. Jeg mener at i dette tilfellet må foreldrene tenke seg om som i mange andre tilfeller og først og fremst være sikre på at de kan se seg selv i øynene med god samvittighet. Leketøy gjør ikke barn til voldsforbrytere. Det gjør andre mennesker.
SITAT
Kunsten å oppdra utøves ikke gjennom forbud.
- Mat og barn, en historie om et barns utvikling - July 2, 2015
- Bonusforeldre (utdrag) - July 2, 2015
- Tenåringsfamilien - June 4, 2015