Hva gjør du når barnet ikke ser på den biologiske faren som pappa?
JEG TRAFF MANNEN min mens jeg gikk gravid med min vakre jente, som nå er tre og et halvt år. Hennes biologiske far var en venn av meg. Vi vurderte ikke på noe tidspunkt å bo sammen. Han bor dessuten på en annen kant av landet. Mannen min fulgte utviklingen gjennom svangerskapet og var med under fødselen. Han tok rollen som flott og engasjert pappa med den største selvfølgelighet. Frem til i fjor høst var han den eneste pappa datteren min har kjent.
Vi har ment at hun har rett til å etablere et forhold til sin biologiske far, som vi hele veien har hatt en åpen dialog med. Vi ventet til i fjor høst med å introdusere dem for hverandre, fordi vi mente at det var det riktige tidspunktet i livet hennes og at det var viktig å bygge sin identitet på denne informasjonen. Vi ser for oss at de møtes fire–fem ganger i året, uten overnatting, slik at de får etablert kontakt. Den geografiske avstanden er en begrensende faktor.
Far er onkel. Hun hadde en positiv opplevelse av møtet med sin biologiske far. Vi fortalte hva han het og at det var han som hadde hjulpet mamma med å få henne inn i magen min slik at hun kunne bli født. Det er også dette hun selv har referert til siden. Men når vi har nevnt at han også er faren hennes, svarer hun kontant: «Nei, jeg har bare én pappa!» og kaller sin biologiske far for onkel. Jeg har forsøkt å forklare at han ikke er hennes onkel, men da blir hun opprørt. Derfor har jeg latt det ligge. Jeg tenker at dette må gå sin gang og at vi ikke må gjøre det vanskeligere enn nødvendig for henne.
Likevel blir jeg usikker. Hun er en utadvendt og glad unge. Personlig tror jeg at hun bare har synes det var morsomt å bli kjent med en ny og trivelig person, som vi kunne finne på noe spennende sammen med når vi var i byen. Bør vi si noe mer til henne enn at han hjalp mamma med å lage henne? Hun er jo ikke gammel nok til å skjønne historien om blomstene og biene. Jeg vil at hun skal føle seg som et kjærlighetsbarn, for hun har alltid vært mer enn ønsket i våre liv.
Hva mener du om måten vi har opptrådt på til nå — og hva vil du råde oss til å gjøre fremover? Vi vil så gjerne gjøre det riktige for vår lille engel, men det er ikke alltid like lett å vite hva som er best.
Svar: Jeg har stor forståelse for deres dilemma og ønsket om at datteren deres skal vite at hun har en biologisk far som er en annen enn ham hun til nå har lært å kjenne som sin far. Men min umiddelbare reaksjon er at dere har vært for tidlig ute med å presentere de to for hverandre. Siden det ikke skjedde helt i begynnelsen, ville nok mitt råd ha vært å vente til hun selv hadde spurt.
Generelt er jeg sympatisk innstilt til ideen om at barn har krav på å ha kontakt med begge biologiske foreldre, selv om det bestemt finnes unntak. Jeg har sett for mange barn bli knust i samværet med en forelder som enten ikke var i stand til å ta det nødvendige ansvar, eller som bare krevde samvær for å hevne seg på sin forhenværende partner. Derfor håper jeg at de eksperter som skal råde embetsmenn og politikere neste gang gjeldende praksis skal opp til revisjon, vil formulere seg mer nyansert.
Ikke det samme. Det er etter min mening to hovedpersoner i denne saken — datteren din og hennes biologiske far. Hun vet naturlig nok ikke hva hun skal stille opp med i relasjonen til en mann hun ikke har mulighet til å oppnå en tilknytning til av samme karakter og kvalitet som den hun tydeligvis har til både deg og mannen din. Derfor er det av stor betydning hvilken rolle hennes biologiske far forestiller seg at han skal eller vil ha i livet hennes. Han kan jo ikke bare være der fordi dere mener at datteren deres har rett til det.
Det må være hennes suverene valg hvem datteren deres vil ha som pappa og hvem hun vil ha som onkel, mener jeg. De voksne har plassert henne i et eksistensielt dilemma. Hun har derfor et klart moralsk krav på å finne sin plass på sin egen måte og i sitt eget tempo. Husk i den forbindelse at det kommer et langt liv etter barndommen!
Jeg har møtt mange barn som på et tidspunkt har bestemt seg for å kalle sin stefar for «far» — også om de har regelmessig kontakt med sin biologiske far. Noen har valgt å omtale begge som «far», mens andre har gått over til å kalle sin biologiske far ved fornavn. En slik beslutning er et ridderslag til stefaren, som omgivelsene må ta alvorlig.
Det barnet vil. Datteren din opplever åpenbart din mann som sin «riktige» pappa. Det privilegiet håper jeg at han tar inn over seg og nyter i fulle drag! Hennes biologiske far kan håpe på å utvikle et vennskap med henne i løpet av årene som kommer, som de begge forhåpentlig kan ha glede av. Det er imidlertid en reell mulighet for at hun velger ham bort i løpet av de nærmeste årene — for kanskje å velge ham tilbake når hun blir eldre. Det må de voksne respektere.
Din og din manns viktigste funksjon fremover er å ha sansene åpne for hvordan hun trives med det valget dere har truffet på hennes vegne og støtte henne i kursen hun velger. Videre må du i særdeleshet overveie hva du skal svare når hun begynner å stille intelligente spørsmål om hvorfor du traff de valgene du gjorde.
Så vidt jeg kan se, er det ingen grunn til å være bekymret eller urolig for datteren deres. Hennes biologiske far er en perifer person i hennes virkelige liv. Og det lover bra så langt.
- Mat og barn, en historie om et barns utvikling - July 2, 2015
- Bonusforeldre (utdrag) - July 2, 2015
- Tenåringsfamilien - June 4, 2015