Famlab.no

Bedagelig barn

Jesper Juul


Barnebarnet holder et helt annet tempo enn sine jevnaldrende. Er det grunn til bekymring?

FOR HALVANNEN MÅNED siden flyttet datteren vår med sin sønn på ti år fra nabobyen og dit vi besteforeldre bor. Gutten ble født altfor tidlig, men har mot alle odds utviklet seg fint. Han trenger litt hjelp til leksene og kommer derfor hjem til oss etter skolen. Skolearbeidet går bra, men han trenger litt tid og er tålmodig og grei.

Han kan slå følge med andre klassekamerater hjem fra skolen, men somler ofte slik at de andre ikke gidder å vente på ham. Han er sistemann ut av klasserommet. Turen hjem tar rundt en halv time, mens han bruker én til halvannen time. Han ser nemlig ut til å kose seg på hjemturen og saumfarer grøftekantene. Glad og fornøyd kommer han hjem med pinner og steiner og viser stolt frem «fangsten». Noen ganger blir jeg bekymret og går for å se etter ham. Da hører jeg glad nynning. «Hei mormor, se hva jeg har funnet!» utbryter han.

Det er kanskje meg det er noe i veien med, som blir urolig når jeg ser de andre barna gå forbi uten at han dukker opp. Jeg blir også stresset over at det blir mindre tid til å gjøre lekser før middag. Nå er vi inne på tanken om å premiere ham – med for eksempel et kinobesøk med mamma – dersom han klarer å gå litt fortere og være hjemme på et gitt tidspunkt. Først syntes han ikke om ideen. Nå virker den forlokkende. Men han er litt usikker på om han vil klare det.

Likevel, etter å ha gått en tur sammen med ham og to andre barnebarn, lurer jeg selv på om det er en god idé. Mens de andre barna går rett frem, synger og koser han seg i grøftekanten og viser oss alt han kan lage av det han finner – steinalderøks, redskaper og så videre. Jeg vil gjerne ha ham tidligere hjem fra skolen. Men når han rusler alene på skoleveien, kan det være at han har sitt deilige friminutt der han mediterer og utvikler seg? Det slår meg at gutten kanskje selv bør få velge hva han vil?

Mormor

SVAR:

Tenk å ha overlevd en altfor tidlig fødsel, å ha utviklet seg omtrent som andre barn og attpåtil ha en så kjærlig og reflekterende mormor! Jeg synes at du skal gjemme brevet ditt og vise ham det når han blir konfirmert. Samtidig kan du holde en liten tale for ham der du forteller om hvordan han på dette tidspunktet beriket livet ditt og din måte å tenke på.

Svaret mitt er selvfølgelig at gutten skal være akkurat som han er og følge sitt eget tempo når det er mulig. Det er det nemlig sjelden, og fra nå av blir det bare vanskeligere. Og når du blir frustrert på grunn av hans asynkrone tempo, gled deg over at han etterhånden er et av meget få barn som klarer både å innfri de voksnes, barnehagens og skolens forventninger og krav – og bevilge seg de nødvendige pausene, der livets rytme igjen blir organisk.

I vårt stressede samfunn er det mange voksne som må gå på dyre kurs og ansette personlige coachere for å lære seg det som denne gutten kan. Det må de voksne omkring ham ganske enkelt innstille seg på og lære av. Helt fra begynnelsen av var gutten en helt spesiell gave til sine voksne – og det er han fortsatt. Sett pris på det han gir, for også voksne utvikler seg i kraft av lyst, forskning og frustrasjon.

Stadig krav
De følgende generelle betraktningene mine vil jeg be deg om ikke å ta personlig:

Den lille gutten håndterer sitt liv på en måte som minner oss om at vi etter hvert har utviklet et samfunn og et syn på barn som er fryktelig snevert og som i stor grad både begrenser barns naturlige utvikling og stresser dem unødvendig. Våre ideer om hva et «velfungerende» barn er, er blitt altfor snevre og fører til at vi ekskluderer og problematiserer stadig flere. Samtidig går vi mer enn noensinne inn for å «sette grenser» for barna! De må tilpasse seg barnehagens kollektivistiske krav og regler. Mange må kjempe hardt for å bevare sin individualitet. Deretter følger mange år på en folkeskole som er best egnet for overtilpassede middelklassepiker. Hele veien skal barna stå modell for skiftende krav, mål og forventninger fra voksne.

Da jeg vokste opp, hadde barna allerede fra femårsalderen tre til fire timer sammen to og to eller i mindre grupper uten voksne til stede. Disse timene lærte oss det viktigste om livet og samspillet med andre mennesker, og dette frirommet gjorde det mulig for oss å samarbeide med de voksnes verden. Fremfor alt lærte vi det fagfolk nå kaller «sosial kompetanse» – et komplekst sett av mange forskjellige erfaringer og egenskaper – som man nå forestiller seg at barn kan lære ved å bli belært av voksne. Det kan de i sjelden grad, og da bare på kort sikt. For sosial kompetanse utvikler seg i en langvarig, opplevelsesorientert forskningsprosess, der det enkelte individ er fri til å gå inn og ut av relasjoner til andre, og der de voksnes eksempler spiller en langt større rolle enn deres ord og belæring.

Dans på roser
Av mange årsaker får vi nok aldri vår barndoms mulighet igjen. Nettopp derfor bør vi etter min mening være ekstra oppmerksom på at vi ikke i all vår velvilje og pedagogiske selvtilstrekkelighet utvikler maler som er for strømlinjeformede for mange barn. De såkalt velfungerende barn og unge har i dag et luksusliv uten historisk sidestykke. De har reflekterende, fleksible og empatiske foreldre, og verden står åpen for dem og deres drømmer.De andre barna, som det blir flere og flere av, må kjempe så hardt for å tilpasse seg malen at de i løpet av de første 10–12 årene utvikler alvorlige «gnagsår» som er vanskelig å lege. Vi snakker stadig mer om hvor mye de koster samfunnet, men nesten ikke noe om hvilken høy pris de har måttet betale for å være som de er.

De som er «annerledes», har nesten mistet sin verdi for fellesskapet – og foreldres og pedagogers forventninger og krav har aldri vært større.

Overraskende. I de senere årene har jeg hatt anledning til å treffe en del voksne på rundt 50 år som har hatt ADHD som barn, men som aldri ble diagnostisert. (Diagnosens historie går helt tilbake til ca. 1876.) De kan fortelle om mange smertefulle opplevelser i forholdet til foreldre og skole. Men det er tankevekkende at de ofte som voksne klarer seg betydelig bedre både personlig og sosialt enn de 25-åringene som har fått intensiv pedagogisk og psykiatrisk behandling for å kunne passe inn i mønsteret.

Derfor setter jeg overmåte pris på denne mormoren. Hun overveier forholdet mellom sine egne krav, forventninger og frustrasjon og barnebarnets personlighet og tillater seg tvilens luksus. Jeg skulle ønske at mange flere voksne gjorde seg lignende tanker – og at tvilen måtte komme barna til gode.

Latest posts by Jesper Juul (see all)
Exit mobile version