Foreldrene, særlig faren, ser fortsatt på sin 50 år gamle datter som et barn. Nå er de uforsonlige.
JEG ER EN KVINNE på 50 år som ikke har barn selv, men som leser spalten din hver uke med stor interesse. Mange av rådene du gir, er gode å ha, uansett hva slags livssituasjon man befinner seg i.
Jeg har et spørsmål til deg angående mitt vanskelige forhold til foreldrene mine på over 80 år. Tross alderen min er jeg fortsatt «bare» et barn i deres øyne. Jeg har gjort karrière i yrkeslivet, har alle de materielle godene jeg ønsker meg og en god og omtenksom samboer. Men det teller ikke for foreldrene mine. I det øyeblikket jeg treffer dem, er jeg bare en liten, usikker jente full av dårlig samvittighet.
Jeg omtaler mine foreldre som en enhet, ikke som mor og far, selv om det er far jeg har det vanskeligste forholdet til. Men jeg har aldri forholdt meg til moren min som mamma, da hun alltid har opptrådt som vår fars kone og stilt seg på hans side i forholdet til sine to døtre. Faren vår har behandlet henne som en skjør kvinne som krever omsorg og må skånes. Hvis søsteren min og jeg hadde vært «uskikkelige», fikk vi skjenn for å ha vært slemme mot mor. Barndommen min er preget av dårlig samvittighet overfor henne.
Faren min er i utgangspunktet ingen voldelig person. Men han har alltid ment at han var i sin fulle rett til å gi meg en ørefik når jeg «fortjente» det også etter at jeg ble voksen. Siste gang skjedde det i 2005. Siden har jeg ikke besøkt foreldrene mine. Vi har hatt litt kontakt på telefonen, men det har begrenset seg til jule-, påske- og bursdagshilsener. Hver samtale avsluttes med spørsmålet om når jeg kommer på besøk igjen, og jeg har prøvd å unngå å svare.
Etter hendelsen i 2005 betrodde jeg meg til en venninne, som sa til meg: «Du behøver ikke å like dine foreldre.» Selv om det høres forferdelig ut, føltes det som om noe av den dårlige samvittigheten jeg hadde båret på i årevis, lettet.
Foreldrene mine er gamle, og jeg føler at jeg burde forsone meg med dem før de går bort. Jeg klarer likevel ikke å samle meg om å besøke dem er redd for å bli overfalt av den dårlige samvittigheten igjen. Og jeg gruer meg til den tunge, ubehagelige stemningen som har preget alle tidligere besøk.
Jeg har et godt og nært forhold til min to år eldre søster, som bor i nærheten av foreldrene våre. Selv om de også krangler, har de et godt forhold til hverandre. Søsteren min er heller aldri blitt lagt hånd på av faren vår. Hun har forsøkt å megle mellom oss og har alltid stilt seg på min side. Men det har ikke hjulpet. Tross det gode forholdet deres er nok hun også «bare» en datter.
Har du noen gode råd å gi meg?
SVAR:
Faren din høres ut som en mann som bare kan eksistere hvis han har familien sin under seg. Alt annet vil være ødeleggende for selvbildet hans og kanskje hans offentlige image som «pater familias». Hvis denne antagelsen stemmer, innebærer det blant annet at han ikke er interessert i nyanserte relasjoner til barna sine eller er åpen for å utvikle disse. Etter min erfaring blir disse fedrene (og mødrene) stivere og mer firkantede med alderen, fordi de simpelthen blir mer og mer ensomme og forfrosne.
For å endre forholdet til en slik far må man derfor ha mye varme å tilby. I ditt tilfelle innebærer det også viljen til å underkaste deg din fars verdensbilde som en del av et familiært skuespill om ikke annet. Spørsmålet er vel om du er i stand til noen av delene?
Bare vonde følelser.
Det fremgår ikke helt tydelig av brevet ditt om du fortsatt føler en slags kjærlighet til foreldrene dine? Det var en lettelse for deg å høre at man ikke er forpliktet til å «like sine foreldre». Så kanskje er barnets kjærlighet borte, og det eneste som er tilbake er ydmykelse, skyldfølelse og sinne. Slik opplever en del voksne relasjonen til én av eller begge foreldrene. Men temaet er fortsatt tabu, og derfor nøler de fleste med å uttrykke seg klart og entydig utenfor den snevre krets eller det psykoterapeutiske rommet.
En forsoning vil uten tvil innebære en viss lettelse for deg, særlig hvis det også er mulig for deg å tilgi. En del tyder på at faren din ikke vil kunne forstå betydningen av en slik prosess. Han vil nok mene at det er du som trenger hans tilgivelse. Eksistensielt sett er dette ekstra vanskelig fordi forsoningen og din tilgivelse delvis ville løst deg fra 50 års skyld. Denne skyldfølelsen gjør ikke bare møtene med foreldrene dine ubehagelige, men begrenser også livet ditt på mange andre måter.
Legg det bak deg.
All din skyldfølelse er påført deg av en far som ikke forsto hvilket ansvar han hadde for sine barns utvikling. Den har ingenting å gjøre med hva du faktisk har gjort deg skyldig i. Du var aldri skyldig du var et offer. Nøkternt sett kan du riste av deg skylden i dag. Putt den i en boks og begrav den i skogen for alltid. Gjør det i dag, i morgen eller neste år og nyt så resten av et velfortjent voksenliv som foreldreløs.
Denne symbolske handlingen er et velkjent terapeutisk triks, som for det meste medfører stor lettelse og en opp-levelse av å ha fått masse ny energi. Det er sjelden at skyldfølelsen forsvinner helt. Den ble banket inn i din kropp og sjel i en alder da selvbildet ditt og din begynnende selvfølelse var på sitt mest sårbare og vil sikkert følge deg som en skygge resten av livet. Det er bare du selv som kan avgjøre om det er du som eier den eller den som eier deg.
Hvis det er skyldfølelsen som eier deg også når du ikke besøker foreldrene dine betyr det en alvorlig forringelse av livskvaliteten din. Da synes jeg at du skal søke kvalifisert hjelp. Slik livet har artet seg for deg, skylder du ikke foreldrene dine noe. De ga deg livet, men berøvet deg for din vitalitet. Den ene med fysisk og psykisk vold og den andre med sin passivitet. Du er gjeldfri nå!
- Mat og barn, en historie om et barns utvikling - July 2, 2015
- Bonusforeldre (utdrag) - July 2, 2015
- Tenåringsfamilien - June 4, 2015