Et kjærlighetsforhold mellom to voksne er på mange måter som vennskap eller langvarige samarbeidsrelasjoner: Velværet avhenger av det man av og til kaller kjemi mellom partene. Den store og avgjørende forskjellen er at kjærlighetsforholdet går raskt langt dypere enn i andre relasjoner.
Jeg bruker ordet dypere for å gjøre oppmerksom på at at både konstruktive og destruktive kvaliteter i samspillet setter oss i kontakt med grunnelementer i vår eksistens, og i personligheten vi har satt sammen i løpet av oppveksten. Ethvert kjærlighetsforhold til et annet menneske er med på å forme vår eksistens og vår personlighet hele livet.
Det begynner med foreldrene og søsknene våre, og fortsetter med partnere, barn og – i heldigste fall – barnebarn. Derfor er vi alltid medansvarlige for livskvaliteten til våre partnere. Ikke fordi det er moralsk påbudt, men ganske enkelt fordi det er en av konsekvensene av å elske og bli elsket. Vi får, alene i kraft av måten vi er i verden på, adgang til den andres mest sårbare innerste uansett hvor godt denne prøver å beskytte seg.
Det er vanskelig å se når samspillet er konstruktivt og når det er destruktivt, eksistensielt sett, når man er i et forhold. Av og til er det som er mest vondt for øyeblikket, det beste på lengre sikt. Det betyr derimot ikke at et forhold ikke kan være konstruktivt og himmelsk samtidig. For det kan det nemlig. Det inntreffer for eksempel når vi for første gang føler oss virkelig sett av et annet menneske, når vi smelter sammen i en tidløs harmoni, eller når vi merker at felles innsats leder til felles ønskede resultater. Problemet med disse øyeblikkene, disse timene eller dagene, er at ingen helt vet akkurat hva som skal til for å skape dem. Det finnes ingen oppskrift på hvordan man blir lykkelig det kan man ikke skrive artikler om. Om dette kan man kun skrive musikk og poesi.
Det vi derimot kan skrive om, er hvordan man best forbereder seg på de konflikter og problemer som ligger latent i ethvert kjærlighetsforhold. Ikke for å unngå smerte og ulykke, men for å komme klokere og mer moden ut i motsatt ende.
Noe av det som skjer under oppveksten, er at vi lærer bestemte måter å oppføre oss på. Både innvendig og utvendig. Noen av disse innlærte metodene er selvdestruktive. Det innebærer at vi gjør ting som ikke alltid er etter vår egen vilje og dette hindrer oss i å få livene våre til å blomstre. Enkelte ting er vi blitt pålagt eller tvinget til av foreldre og miljø; å være redd våre egen seksualitet, å bite i oss all smerte, å unngå konflikt i frykt for vold, å være ansvarlige for hele familien fordi de voksne ikke greide å være det osv. Andre forhold er selvpålagte, ettersom vi samarbeider og tilpasser oss så godt som mulig.
Poenget er at vi har lært at denne form for indre og ytre adferd er nødvendig for at vi skal få våre foreldres kjærliget og aksept. Derfor overfører vi det også til våre neste vår egen familie. Det er en måte å elske og føle oss verdifulle på.
Så skjer imidlertid det interessante og vanskelige at våre selvdestruktive tendenser viser seg å volde smerte for partnerne våre. Det kommer nesten alltid som en overraskelse på oss. Vi har glemt den prisen vi selv betalte som barn. Vi har glemt smerten, og betrakter vår egen adferd som en viktig del av vår personlighet. Det er den jo også, i den forstand at vi har vært sånn i mange år, og har mange gode grunner for å være nettopp slik.
Men det er ikke helt sant. Det var en type adferd som var viktig i én sammenheng, men som ikke nødvendigvis er det lenger. Våre egne jeg eller selv er ikke faste størrelser de endrer seg i takt med viktige relasjoner vi knytter. Ikke slik som en kamelon endrer farge etter omgivelsene, men forskjellige relasjoner og samspill fremkaller ulike kvaliteter i oss.
Dersom jeg f.eks er entypisk mann, vokst opp som gutter flest, spiller min evne til å arbeide og forsørge familien min en viktig rolle for min identitet og opplevelse av å være verdifull for familien og samfunnet. Etter en tid får derimot partneren min fornemmelsen av at jeg ikke prioriterer forholdet vårt og tiden med barna, og etterhvert anklager hun meg for dette. Jeg blir forvirret og ulykkelig. Dersom hun ikke kan forstå at alt jeg gjør, gjør jeg for familien og barna, hvordan kan hun da forstå hvem jeg egentlig er?
Partneren min er på sin side vokst opp med generasjoner av kvinnlige dyder i bagasjen, og har lært at samvær og nærhet med barna er det viktigste. Samtidig har hun høye forventniger til å få seg utdannelse og jobb for å være uavhengig av mannen og ha en selvstendig identitet. Hun føler derfor at hun arbeider dobbelt og at huner aleine i forholdet.
I en slik livsviktig konflikt er ingen skyldige, og det tjener ingen hensikt å sammenlikne to menneskers situasjon på denne måten. Det blir som å sammenlikne epler og pærer. Istedet må vi vekselvis reflektere over oss selv individuelt og alene og gå inn i mange nødvendige dialoger med oss selv for å se det fruktbare i å endre våre automatiske prioriteringer. Dette av hensyn både til oss selv og fellesskapet i nevnte rekkefølge. Det nytter lite å gå for raske, overfladiske kompomisser for å få fred.
Men hva om den ene av partene har vokst opp i en familie der man snakket om ting, og den andre i en stille og ensom familie? Den ene lever da med et ubevisst motto som sier elsker man, snakker man åpent om ting, mens den andres motto sier elsker man, får man behandle problemene sine selv, og ikke belaste den andre med alt mulig rart.
Svaret er det samme: Begge parter må komme til erkjennelse om at det man lærte under oppveksten, i sin egen familie, ikke er tilstrekkelig for å skape et kjærlig samspill med nåværende familie. Ingen er skyldige begge er ansvarlige. Personlig utvikling er en del av den prisen vi betaler for å leve i parforhold som bestreber seg på likeverdighet, og som ikke er basert på forhåndsdefinerte roller. Ingen overlever i et kjærlighetsforhold med en voksen partner og barn med samme personlighet som man hadde før man ble tyve. Man kan også si at nettopp dette er hovedgevinsten i kjærlighetens hinderløp.
- Mat og barn, en historie om et barns utvikling - July 2, 2015
- Bonusforeldre (utdrag) - July 2, 2015
- Tenåringsfamilien - June 4, 2015