Mor er travel karrièrekvinne med dårlig samvittighet fordi hun ikke gir like mye tid til mannen som til datteren. Han blir sjalu, hva gjør hun?
«Pappa-sjalusi» er meget vanlig i dagens familieliv.
Slik har det faktisk vært i mer enn hundre år, men for bare en generasjon siden var forventningene til parforholdet annerledes når man først hadde fått barn, og kvinners forventninger til seg selv var helt annerledes. Man kan si at par i dag havner i det som alltid har vært mennenes situasjon, men det er ikke helt sant. Den gang forventet man ikke at menn var en integrert del av familiens omsorgssystem og daglige drift. De var forsørgere. Dagens likestilte medsøstre vil greie alt, og fremtiden vil vise om det overhodet er mulig.
Det betyr ikke at dilemmaet er uløselig. Det er faktisk ganske enkelt. Når man føler seg i klemme, må man prioritere! Man må treffe de nødvendige valg for å bevare sin selvrespekt og sine relasjoner. Når man er en familie, og attpåtil en lykkelig en, er det ganske enkelt å peke på den klokeste prioriteringen: Det beste man kan gjøre for barnet, er å ta ordentlig vare på parforholdet. Barn ønsker seg mest av alt foreldre som har det godt sammen. Ikke akkurat når barnets egne lyster og behov trenger seg på, men på lang sikt. Barn vet nøyaktig hva de har lyst til, men aner ikke hva de har behov for. Derfor trenger de foreldre som kjenner forskjellen, og som kan fatte de nødvendige beslutninger.
Mannen er neppe sjalu slik han ville være det på en annen mann f.eks., men det er ingen tvil om at han savner sin kone og gjerne vil ha mer tid sammen med henne. Vi menn har ofte vanskelig for å oppdage dette i oss selv, og enda vanskeligere for å formulere det enkelt og personlig. Vi sier ikke hva vi savner eller gjerne vil ha, men blir frustrert av det vi ikke får.
Jeg har mottatt et brev fra en yrkeskvinne som har havnet i nettopp dette dilemmaet, hun føler at hun ikke har tid nok til sin mann. La meg først si noe til henne, og deretter noe til hennes mann.
Sitt sammen
Når du kommer hjem og får en strålende velkomst av datteren din, tar du imot kyss og klemmer og hører på henne noen få minutter. Deretter sier du til henne:
«Nå må vi unnvære hverandre litt, for jeg vil gjerne si hei til far også.» Så går du inn i stuen, gir mannen din et kyss og setter deg sammen med ham, slapper av og sier ingenting.
Når dere to har fått kontakt og har konstatert at dere stadig elsker hverandre, kan dere inkludere datteren deres. Hun har i mellomtiden trolig enten lent seg tett inntil ryggen din eller sittet og nytt synet og følelsen av sine foreldres kjærlighet. Hun har det som plommen i egget og mangler ikke noe som helst.
Det er mulig at det vil gå noen dager før hun venner seg til at hun ikke har din udelte oppmerksomhet lenger. Skulle hun bli frustrert og insistere på å ha deg for seg selv, må du bare vende henne ryggen og fortsette inn i stuen til mannen din. Hennes frustrasjon blir borte i løpet av noen få dager når hun merker at det hun får isteden er mye bedre.
Hvis du ikke klarer å gjøre dette på egen hånd, vil jeg gjerne si dette til mannen din:
Din kone må ha hjelp nå! Når hun ikke kan selv, må du gå ut i entreen eller kjøkkenet, gi henne en klem og si til datteren deres: «Jeg skal bare ha litt tid sammen med mor, så skal vi nok ta oss av deg etterpå.» Uansett hennes reaksjon tar du med din kone bort til nærmeste lenestol eller sofa, tar henne på fanget og holder rundt henne til hun blir myk i kroppen og overgir seg. Kvinner kan nesten alt, helt av seg selv, men morsinstinktet er så dominerende at de iblant må ha hjelp til å huske at de også er kvinner og partnere.
Det er en av mannens og farens viktigste funksjoner i familien å sørge for at kvinnen ikke drukner i morsrollen, og at han selv ikke drukner i farsrollen. I likhet med datteren deres må du kanskje tåle å bli avvist noen ganger, men det vil du nok overleve hvis du ikke faller hen i selvopptatthet den minst forførende tilstand vi kjenner. God fornøyelse!
Noen par forsøker å løse dette dilemmaet ved å ha en fast månedlig avtale om å gå ut sammen. Det er under alle omstendigheter en god idé, men det viktigste er å øve på denne prioriteringen av parforholdet når man er sammen med barnet. Det skal simpelthen være plass til de voksnes behov i en familie; hvis ikke, skrumper den inn til å bli en serviceinstitusjon for barna. Parforholdet deres, med alt hva det innebærer av ømhet, nærhet og erotisk lek, er deres første barn. Dette barnet krever den samme omsorgsfulle oppmerksomhet som det barnet du har født.
SITAT
Det beste man kan gjøre for barnet, er å ta ordentlig vare på parforholdet
- Mat og barn, en historie om et barns utvikling - July 2, 2015
- Bonusforeldre (utdrag) - July 2, 2015
- Tenåringsfamilien - June 4, 2015