Hva gjør man med en fireåring som nekter å lære seg bordskikk?
Mange sliter, i en travel hverdag, med å skape en god og hyggelig stemning rundt middagsbordet. Foreldrene vil gjerne at barna skal lære bordskikk og sitte pent ved bordet og spise, men opplever isteden at situasjonen utvikler seg til et drama. Sønnen eller datteren vil ikke høre på forklaringer om hvorfor det er nødvendig å spise pent. På tross av at foreldrene mener de setter klare rammer, og er tydelige på hvilke forventninger de har, vil barnet hverken sitte ordentlig på stolen eller spise normalt.
Det kan da være fristende å gripe til «time-out-metoden» som blant annet demonstreres i TV-programmer som «Nanny». Den går ut på at foreldrene setter barnet inn på rommet og lukker døren. Etter noen minutter går de inn og henter henne. Resultatet er gjerne at barnet i begynnelsen gråter mye. Gjentas metoden ofte, reagerer barnet vanligvis med taushet og er sur når foreldrene kommer. Sønnen eller datteren spiser maten på en måte som er mer i tråd med det foreldrene ønsker, men han eller hun gjør det motvillig og stemningen er ikke sånn som foreldrene ønsker.
La meg først begrunne hvorfor jeg mener det foreldrene i dette eksempelet gjør er galt, og deretter foreslå et alternativ. La oss likevel først ta en tur opp i helikopter og se situasjonen litt ovenfra:
Vi ser to ansvarlige, intelligente og erfarne voksne i en håpløs maktkamp med en bitteliten fireåring. Det er helt proporsjonsløst! Oppdragelse som maktkamp er alltid en dårlig idé, fordi alle tre partene taper: foreldrene, barnet og ikke minst kvaliteten på deres innbyrdes forhold uansett hvem som til slutt vinner selve kampen.
Barns adferd er alltid også et produkt av forholdet deres til foreldrene. De fødes med forskjellig temperament som ofte ligner en av foreldrenes og forskjellig potensial.
Hvordan de utvikler dette, avhenger først og fremst av foreldrenes lederskap.
Derfor er det helt uansvarlig å gi barnet skylden for disse konfliktene. Det er jo det som skjer når fire-åringen blir sendt i isolasjon. Budskapet er tydelig: Vi er ikke tilfreds med situasjonen, og det er din skyld. Når foreldre er frustrerte over relasjonen sin til et barn, er det aldri barnets skyld. Det er de voksnes ansvar å forandre situasjonen. Når barnet får skylden, krenker vi barnets personlige integritet og nedsetter dets livsdugelighet.
Skyld og skam er de to mest selvdestruktive følelsene vi kjenner.
Jeg mener ikke at foreldrene er «uansvarlige» langt ifra! Det er jo for eksempel meget ansvarlig å ville lære barnet å oppføre seg sivilisert ved middagsbordet. Men stemningen i en familie også mellom far og mor avhenger bare sjelden av hva vi gjør, men ofte av hvordan vi gjør det.
Det er denne viktige dimensjon TV-programmer som f.eks. «Nanny» ignorerer. De bygger isteden opp en falsk virkelighet hvor alt tilsynelatende handler om oppdragelse riktig, gal eller ingen oppdragelse i det hele tatt.
Fireåringen gjør med sin (dårlige) oppførsel oppmerksom på at det er noe galt med foreldrenes forhold til henne hun trives ikke optimalt. Det er foreldrenes oppgave å reflektere over hva det kan skyldes. Det betyr ikke at de har vært «dårlige» foreldre, bare at de har handlet «dumt» på noen punkter, og det er det absolutt ikke noe galt i når de bare tar ansvaret for det og endrer adferden. Alle foreldre gjør tabber med jevne mellomrom, og vi bygger vår kompetanse som foreldre ved å lære av våre feil.
Mange familier har for dårlig tid, og er for travelt opptatt med å få alt til å fungere friksjonsløst, slik at barna etterhvert begynner å føle seg mer som en belastning enn som et menneske og en del av fellesskapet. Vi ser ofte denne form for ensomhet hos moderne barn, og før eller siden rammer den også kjærlighetsforholdet til de voksne. Man mister opplevelsen av å ha verdi for hverandres liv når all energi rettes mot arbeidet og familiens drift. Da forsøker kanskje barna å fortelle foreldrene: «Nå må dere stoppe! Hva om vi bare kunne ha det hyggelig sammen!»
På TV-skjermen ser det ofte ut som om f.eks. «time-out-metoden» virker. Og det gjør den ofte også, en kort tid. Hvis de voksne er virkelig iherdige og konsekvente, kan den til og med virke ganske lenge. Det virker nemlig alltid når de sterkeste krenker de svakeste, men det er en høy pris å betale senere. Barna må kjempe en ofte livslang kamp mot skyld og skam og negativt selvbilde, og forholdet til foreldrene blir dårlig. Denne form for krenkelse har ikke noe med oppdragelse å gjøre. Det er dressur, og sårene på barnets sjel blir ikke leget av at det i andre situasjoner får ros.
Det kan være en god idé å ta en «time-out» av og til, men ta den sammen. Når konflikten er kjørt fast i et destruktivt spor i maktkamp kan man ta barnet med inn i et annet rom, sette seg ned og tenke over tingene sammen. Når de voksne klarer å tie stille en liten stund, er det ofte barna som først kommer på konstruktive forslag til løsninger.
Til slutt en god tommelfingerregel: Hvis du overveier å bruke en eller annen «metode» overfor barnet ditt, så overvei først om du ville gjøre noe tilsvarende med kjæresten din. Hvis svaret er nei, er det sannsynligvis også en dårlig idé å utsette barnet for den.
SITAT
«Time-out-metoden» har ikke noe med oppdragelse å gjøre, det er dressur.
________________________________________
- Mat og barn, en historie om et barns utvikling - July 2, 2015
- Bonusforeldre (utdrag) - July 2, 2015
- Tenåringsfamilien - June 4, 2015