Hvordan oppfører man seg overfor adoptivbarn?
Mannen min og jeg har nettopp adoptert en liten jente fra Kina og skal snart reise og hente henne. Da vil hun være 22 måneder. Hun var noen måneder gammel da hun ble funnet og har etter det bodd på et barnehjem.
Utfordringene for oss og henne er mange. Ansvaret for det nye barnet føles stort, og jeg tenker mye på hvordan vi kan få henne til å knytte seg til oss. Jeg har flere ganger studert en artikkel om «reaktive tilknytningsforstyrrelser» og vil gjerne vite hva du mener om metoden som beskrives. Barnet skal fratas all kontroll. Moren skal alltid ha blikkontakt med barnet når de kommuniserer. Dersom barnets blikk viker, skal moren si: «Jeg kan ikke snakke med deg hvis jeg ikke ser øynene dine.»
Metoden oppfordrer til overdreven bruk av positiv respons for «normal» oppførsel: Når barnet spontant viser positiv adferd, skal mor lovprise dette med et stort smil, gjerne spille litt skuespill rundt dette, klappe i hendene, slå seg på knærne og ta en runddans med barnet. Den overraskende og overrumplende oppmerksomheten fra mor ledsages av uttrykk som «jeg så at du klarte å ikke grise under middagen i dag, hurra».
Jeg føler et stort ubehag ved å skulle spille teater for et barn for å oppnå tilknytning. Jeg tror på ideen om autentisitet og ekthet, som jeg finner lite forenlig med denne metoden. Samtidig forstår jeg at struktur og rutiner er viktig for barnet, og at jeg som forelder må utvise stor grad av selvkontroll og tålmodighet.
Kunne du formidle noe om tilknytning og blikkkontakt og om konsekvens for barns «uakseptable» oppførsel i en forsinket tilknytningsprosess? For hva er uakseptabel oppførsel for et barn som har fått tildelt nye foreldre på den andre siden av kloden etter å ha akseptert og vent seg til et selvstendig liv på barnehjemmet? Stemmer det at barnet ikke har utviklet samvittighet eller skamfølelse, og skal kos og fysisk kontakt skje bare på foreldrenes premisser? Snart mamma
SVAR:
Før vi begynner med de barske kjensgjerningene, vil jeg gjerne ønske dere hjertelig til lykke med barnet!
De fleste utenlandske adoptivbarna er ofre for omsorgssvikt. Denne lille jenta ble forlatt av foreldrene og familien meget tidlig og har siden bodd på barnehjem, hvis kvalitet hverken dere eller jeg kjenner. Hun har i beste fall fått den nødvendige fysiske omsorgen og har kunnet være sammen med og leke med andre barn.
Barn som har vært utsatt for omsorgssvikt, reagerer meget forskjellig når de kommer til sin nye familie. Noen forstår umiddelbart at «her er det godt å være» og nærmest klynger seg til de nye omsorgspersonene de første månedene. De regrederer og blir som spebarn igjen. Det må de få lov til så lenge de har behov for det. Andre avviser nær kontakt og oppfører seg på samme måte som dem jeg beskriver som «autonome barn» i boken «Kunsten å si nei». Atter andre er til tider ekstremt aggressive overfor omgivelsene og andre ganger helt rolige.
Mye avhenger av kontakten med den biologiske moren de første ukene og i hvilket omfang barna kan ha vært utsatt for avstraffelse og vanstell på barnehjemmet. Jo dårligere de er blitt behandlet, desto mer primitivt vil de reagere. Det skyldes at hjernens synapser allerede har utviklet seg på feil måte og i en del tilfeller har opprettet forbindelse til hjernens mest primitive del kalt «reptilhjernen».
Bruk tid
Det krever stor tålmodighet, åpenhet, kjærlighet, varme og fremfor alt tid å endre denne utviklingen. Men det er langt ifra likt for alle adoptivbarn. Når man får sitt biologiske barn, har moren hatt ni måneder til å fornemme barnets «personlighet». Bruk derfor det første året til å lære henne å kjenne og ikke minst til å lære dere selv å kjenne som foreldre og primære omsorgsgivere, før dere setter i gang med mer målrettede «pedagogiske» prosesser. Ta fremfor alt ikke hennes vesen eller adferd personlig! Hun har sine gode grunner til å være som hun er.
Dersom hun virker harmonisk, åpen og ivrig etter å gå inn i et samspill, vil det likevel være klokt å vente minst ett år før dere sender henne i barnehage og enda lenger dersom dette ikke er tilfellet. Jo dårligere hennes erfaringer med institusjoner er, desto mer negativt vil hun reagere på selv den beste barnehage.
Metoden du henviser til, er etter min mening dypt uetisk. Følg din egen magefølelse. Dere må innstille dere på at dere får et barn som på et dypt eksistensielt plan har vært nødt til å ta ansvar for seg selv meget tidlig. Da er det meningsløst å ta det fra henne igjen. I løpet av årene dere har foran dere kan dere forhåpentlig tilby henne mye av interesse, omsorg, kjærlighet, hjelp og støtte. Men det må alltid være når hun er rede, ikke når omgivelsene forventer eller forlanger det. Altfor mange adopterte barn har måttet kjempe med opplevelsen av å være et «objekt» som bare er til for å tilfredsstille adoptivforeldrenes behov for å gi omsorg og kjærlighet, for derved å føle seg verdifulle og gode.
Vis empati
Nøler hun med øyekontakt, så la ikke det slukke lyset i øynene deres. Er hun stiv i kroppen, bevar mykheten i hendene. Er ansiktet hennes forvrengt av raseri, la mildhet og åpenhet prege deres eget. Respekter hennes grenser også når hun overtrer deres. Gråt med henne når dere blir fortvilet, og hold rundt hverandre når dere ikke vet hva mer dere skal gjøre. Forsøk igjen når den siste energien er brukt opp og jeg garanterer at hun vil svare med å bli det beste menneske hun kan bli.Adopterte barn er som alle andre barn og har forskjellige opplevelser i lasten, forskjellig temperament og akkurat de samme behov. Ofte trenger de bare mye mer av det over mye lengre tid. Barnet deres er nesten to år gammelt og har gjort seg tusenvis av erfaringer med verden, livet og andre mennesker. Slik kommer dere sent inn i livet hennes. Hun besitter allerede et enormt passivt språk og har trolig også et aktivt språk. Det tempoet hun klarer å lære norsk i, vil fortelle dere mye om hvor fleksibel hjernen og personligheten hennes er.
Til slutt en liten advarsel: Dere har ventet lenge på henne og er mer enn rede til å ta imot henne og gi henne det beste dere har. Hun har ikke ventet på dere. Dere har sett bilder av henne og har fantasier om hvem hun er. Hun møter dere helt uforberedt, men kanskje ikke helt uforbeholdent. I likhet med biologiske barn vil hun de første årene sette fingeren på deres ømmeste punkter, så forbered dere på å ta imot hennes gaver. Til sist er det deres evne og vilje til å ta imot som avgjør kvaliteten på hennes videre liv og deres innbyrdes relasjon.God fornøyelse!
- Mat og barn, en historie om et barns utvikling - July 2, 2015
- Bonusforeldre (utdrag) - July 2, 2015
- Tenåringsfamilien - June 4, 2015