Med dette brev får to tenåringsforeldre det jeg vil beskrive som årets julegave, som jeg håper at når fram før jul. Det er ikke ofte verken foreldre eller andre voksne får et så direkte innblikk i en ung sjel:
INNLEGG
“Jeg leste artikkelen din i Dagbladet 12. november, og lurer på om det er for seint for foreldrene mine å bruke den metoden overfor meg og mine brødre? Jeg er en 17 år gammel jente med brødre på 15 og 9 år. Jeg har hatt på følelsen at jeg ikke kan være helt meg selv rundt foreldrene mine, spesielt nå i det siste, av frykt for å bli kritisert eller irettesatt på grunn av hvem jeg er som person. Jeg lukker meg inn på rommet mitt og foretrekker dataen framfor foreldrene mine sitt selskap. Særlig faren min sitt. Jeg får inntrykk av at alt jeg gjør er galt, og selv når vi lekesloss er jeg redd for å gjøre noe galt eller si noe galt. Jeg bryr meg selvsagt om dem, men jeg føler at vi har glidd fra hverandre.
Jeg er redd for å åpne meg for foreldrene mine, fordi jeg vil ikke at de skal misforstå eller kritisere meg. Jeg vil bare vite at de elsker meg, men jeg vet ikke om det er sant. Jeg vet at de er glad i meg og at de bryr seg om meg, men jeg skulle ønske at de tenkte litt mer på hvordan jeg føler det, at de i det minste prøver litt hardere med å forstå meg. Jeg har blitt mobbet en god stund, i 10 år siden jeg begynte på barneskolen, og har en del problemer med å åpne meg. Jeg klarer ikke å stole 100% på en person, selv ikke mine egne foreldre. Jeg er redd for å bli en evig einstøing, å aldri være i stand til å elske en person med hele mitt hjerte, å aldri kunne stole på noen. Det vil jeg ikke.
Noen ganger snakker jeg åpent med moren min, men jeg føler at hun ikke setter pris på det, at hun har et ideal i hodet sitt hun vil jeg skal bli som. Hun sammenlikner meg hele tida med seg selv, men jeg er ikke henne. Jeg er ikke like sterk, smart, selvstendig, sosial, snill og talentfull som hun er. Jeg vil hun skal like alt med meg, både mine positive og negative sider. Jeg vil også få et bedre forhold til faren min, men han er alltid på jobb, selv i ferien er han på telefonmøter. Når jeg snakker seriøst med ham bare tuller han det vekk og tar meg ikke seriøst. Atmosfæren i huset er alltid bedre når han ikke er der, og det sårer meg. Det er som om han blir en stadig mindre del av familien, og han skjuler alltid følelsene. Det er som om han bare har tre ansikt, Jobbansiktet; som er det mest vanlige, tulleansiktet; som dukker opp noen få ganger når han er i tullehumør, og sintansiktet; som dukker opp hver gang han blir sint, som skjer oftere en jeg foretrekker.
Jeg vil ikke at han skal stenge inne følelsene sine, men heller at han snakker til meg og brødrene mine når vi har gjort noe galt, istedenfor å kjefte på oss. Jeg skulle ønske han ville åpne seg mer for oss og vise litt mer følelser, og ikke bare sinne og apati. Jeg vil så gjerne bli mer kjent med foreldrene mine, at vi kan snakke sammen, virkelig snakke sammen, uten å havne i konflikter. Jeg vil at de skal høre på meg og virkelig lytte, ikke bare høre det på overflaten men også det som ligger gjemt under den. Er det for seint å forandre seg? Tror du de noen gang kommer til å forstå meg? Hva kan jeg, eller ev. de gjøre for å forbedre forholdet oss imellom?
Hilsen en frustrert ungdom.”
JESPER JUUL SVARER:
Takk for ditt brev og for tilliten! Som jeg har skrevet innledningsvis må dette være årets julegave til dine foreldre, hvis du bestemmer deg for å gi den til dem.
Du spør om de noensinne kommer til å forstå deg. Nei, det tror jeg ikke – men det er mer et filosofisk svar. Jeg tror ikke noen av oss kan forstå et annet menneske helt. Det vil alltid være en ensomhet igjen som vi kan velge å dele med noen, og dermed blir vi mindre alene en stund. Men jeg har stor tro på at dine foreldre vil gjøre sitt aller beste med å lytte på deg, ta deg på alvor og stille opp i den grad du har behov for det. Dansk TV gjennomførte i fjor et interessant eksperiment der store barn fikk i oppgave å beskrive sine familier, slik de opplever dem til daglig. Det gjorde de i form av filmede intervjuer, tegninger og liknende, og det hele var holdt i en svært nøktern tone – ingen anklager, ingen kritikk, bare en beskrivelse. Alle foreldre fikk sjokk da de fikk se filmene. Ingen av dem hadde noen anelse om at deres barn opplevde virkeligheten på den måten.
Den gode nyheten er at alle foreldrene allerede dagen etter endret på viktige områder av familiens liv og deres atferd.
Når jeg tenker på ditt liv nå og framover blir det med tilliten til mennesker det viktigste. Etter så mange år med mobbing er det ikke noe å si på at du skjuler og beskytter deg selv. Det har gjort vondt og smerten sitter dypt i din unge sjel. Men det gjør heldigvis også viljen til å elske.
Når man er kommet i den situasjon at man egentlig ikke har mistillit til alle, men har problemer med tillit til dem, er det viktig å vite at
tillit er ikke noe man får, men noe vi beslutter å gi et annet menneske. Den andre kan være mer eller mindre tillitvekkende, men til slutt er det deg og meg som avgjør om vi vil ta sjansen og gi dem vår tillit, fordi det er vår eneste vei ut av ensomheten.
Etter min vurdering er dine foreldre et godt sted å begynne. De forsøker ikke aktivt å kritisere eller såre deg, men er snarere helt alminnelig hjelpeløse. Din far trives dårlig med sin rolle, og din mor – som så mange mødre – har det så travelt med å gi deg det hun tror du har bruk for, at hun ikke har tid til å overveie om det kanskje er henne som har bruk for noe. Dermed er dine foreldre veldig like det store flertallet, de har det så travelt med å finne sin egen verdi som foreldre at de glemmer alt det verdifulle de kunne få fra og sammen med sine barn, og at dette er en meget viktig del av det å elske et annet menneske.
Din gave til dine foreldre er så vakker og ren at den kanskje er det eneste som kan smelte deres selvopptatthet og dermed berike både deres og dine brødres liv. Det er allerede tusener av norske foreldre som akkurat nå – etter å ha lest ditt brev – sitter med en klump i halsen og tenker over deres egen foreldrerolle. Foreldre som etter i dag vil se på deres egne barn og unge med nye øyne, og møte dem med ny interesse.
Jeg vil foreslå at du ber om en samtale med foreldrene dine, ber din far om å skru av mobiltelefonen og be begge være tause til du har sagt det du har på hjertet. De vil sannsynligvis bli engstelige, for de forestiller seg at du har noe forferdelig å fortelle dem – at du er gravid, lesbisk, narkoman eller noe i den retning, men det vil hjelpe dem til å merke varmen som kommer fra deg.
Hvis du ikke tør å gjøre det på denne direkte måten, kan du skrive et brev til hver av dem, som de må lese mens dere sitter sammen. (Gi begge to begge brevene).
Hvis det ikke går som jeg forventer, at du når fram til dine foreldre, tror jeg du skal be dem betale for en rekke samtaler hos psykolog eller psykoterapeut. Det er så mye fint inni deg som trenger å komme fram, så det kan bli en motvekt mot alt det vonde du har opplevd – ellers risikerer du at mobberne vinner og etterlater deg ensom med et knust selvbilde.
Du er allerede blitt så voksen at du vet at kjærlighet handler om å gi. Denne samtalen med foreldrene dine blir på mange måter en slags “manndomsprøve” både for deg og dine foreldre. Tør du gi dem det du har og tør de ta imot? Jeg håper det!
- Mat og barn, en historie om et barns utvikling - July 2, 2015
- Bonusforeldre (utdrag) - July 2, 2015
- Tenåringsfamilien - June 4, 2015