Er det galt å rose barn? (Del 2 av 2)

Erstatt ros med anerkjennelse. Det gir bedre muligheter for at barnet utvikler den sunne selvfølelsen.

(Del 2 av 2)

I forrige utgave uttrykte en mor bekymring for sin syvårige datters selvfølelse. Jeg skrev at ros ikke alltid er galt, det vil si noe som barns selvfølelse tar skade av. Det er HVORDAN og HVORFOR foreldre roser barna sine som bestemmer effekten.

• Ros ikke for å kompensere for din egen dårlige samvittighet.
• Ros ikke for å styrke barnets selvfølelse.
• Ros ikke for å kompensere for tidligere kritikk eller straff. Det positive opphever ikke det negative.
• Ros ikke som et forsøk på å utøve makt indirekte – det vil si for å få det som du vil eller for å forme barnet i ditt bilde.
• Ros aldri for å prøve å trøste et barn som ikke føler seg god nok.
• Ros ikke barn slik man gjør under dressur av dyr – med overdreven mimikk og overdrevet stemmeleie.
• Ros ikke for å fremheve deg selv.

Det er ikke noe i veien for å rose barn når man oppriktig mener at deres prestasjon er god eller ekstraordinær. Når mennesker – uansett alder – har lav selvtillit på ett eller flere områder, trenger de støttende feedback i form av saklig kritikk og ros – også fra foreldrene.

I forholdet mellom foreldre og barn kan ros ofte bli foreldrenes litt stereotype uttrykk for kjærlighet. Men ros er ikke kjærlighet – bare en god karakter, som til syvende og sist gjør barn avhengige av nettopp gode karakterer. Mange voksne nyter å se gleden hos små barn når de blir rost for en tegning, en kake de har bakt eller et askebeger de har laget i barnehagen. «Er det ikke fint?» spør barnet. De samme voksne blir irriterte og fordømmende når barnet, 10 eller 20 år senere, bruker all sin livsenergi på å søke bekreftelse i vennegjengen eller hos det motsatte kjønn. De glemmer helt at de selv har gjort barna avhengige og uselvstendige, fordi ros «virket» på kort sikt.

Fornemmer du at du selv som forelder nærmer deg dette skråplanet, vil jeg anbefale å gjøre følgende: Lytt til deg selv når du roser, og skriv ned formuleringene dine. Bruk deretter et par timer etter at ungene har lagt seg til å lese gjennom dine rosende utsagn. Forsøk å erstatte dem med mer personlige utsagn som det er mer innhold i – for eksempel:

«Så flink du er til å kle på deg selv!» kunne sies på denne måten: «Jeg er så glad for at du kan kle på deg selv nå. Det er til stor hjelp for meg».

«Du var så dyktig på fotballbanen i dag! Du var den beste!» Den egentlige meningen er kanskje: «Det gleder meg å se hvordan du nyter å spille fotball. Jeg blir så stolt innvendig».

«Så pent du har ryddet på rommet ditt!» kan bety: «Jeg elsker å se rommet ditt slik. Da føler jeg virkelig at vår familie greier seg godt. Takk for hjelpen!»

Det er stor forskjell på hva som fungerer i nære personlige relasjoner og i sosiale relasjoner. Dersom jeg for eksempel roser min kone ved å si: «Så flink du er til å stryke», tilfører ikke det forholdet vårt noe vesentlig. Hvis jeg derimot sier: «Takk for at du gidder å stryke mitt tøy også. Det er til stor hjelp for meg og er virkelig verdsatt», er det noe helt annet.

I sosiale relasjoner – som for eksempel på arbeidsplassen – kan det saktens være meningsfullt at en sjef eller kollega roser ens innsats eller prestasjon, på samme måte som det er godt å få tilbakemeldinger i form av karakterer på skolen og universitetet.

I nære relasjoner – og særlig i forholdet mellom foreldre og barn – eksisterer det et alternativ til ros og kritikk som gir maksimal uttelling for barns muligheter til å utvikle en sunn selvfølelse og for utviklingen av en sunn, likeverdig relasjon mellom voksne og barn. Vi kaller det anerkjennelse.

Når et lite barn slutter å spise etter en halv tallerken med mat, kan den voksne si: «Er du mett allerede nå?» Denne bemerkningen bærer preg av vilje til å lære barnets indre virkelighet å kjenne og av den voksnes empati – det vil si den voksnes evne til å sette seg i barnets sted. Den er ikke en karaktersetting og er hverken positiv eller negativ. Barnet får et tydelig og kjærlig budskap om at den voksne interesserer seg for det – og at det er i orden å være mett. Dersom det råder bekymring for at barnet ikke får nok å spise, kan man tilføye: «Jeg synes at du skal spise litt mer, hvis du kan».

De tradisjonelle måtene å si det på er:

Nei, du må spise opp maten din. (Selvopptatt)

Nei, nå må du være flink og spise den gode maten som mor har laget til deg. (Indirekte kritisk og bebreidende)

Selvfølelse handler om at barn lærer seg selv å kjenne. Når de voksne byr på empatiske ord og begreper, kan det hjelpe barnet til å uttrykke seg. Selvfølelse handler også om hvordan barnet forholder seg til det det vet om seg selv. Når det gjelder det første – å utvide kunnskapen om seg selv – nytter det selvfølgelig ikke å definere barnet på de voksnes premisser. Med hensyn til hvordan barnet forholder seg til seg selv, er barn ekstremt sårbare – fordi de nesten motstandsløst overtar de voksnes vurderinger.

Derfor er det selvfølgelig nærliggende å tro at positive (rosende) vurderinger er bedre enn negative (kritiske). Men det er bare i øyeblikket – ikke på lengre sikt. Barn som vokser opp med ros og/eller kritikk som dominerende elementer i oppdragelsen, blir usikre på seg selv og avhengige av andres aksept og bekreftelse. Det forførende ved systemet er at det ofte får de voksne til å føle seg vellykket fordi det skaper en avhengighet som lett kan forveksles med nærhet.

Jeg vet at dette provoserer mange voksne – enten fordi de selv roser for harde livet eller fordi de har et grunnleggende annerledes syn på barn enn det jeg gir uttrykk for. Om det oppleves meningsfullt, la deg inspirere – og forkast det, dersom du finner det tåpelig.