INNLEGG
Jeg vil lette mitt hjerte med det håp om å få noen gode råd.
Jeg og min forlovede har vært sammen i fem år, siden vi begge var 19 år. Vi møttes allerede som sekstenåringer og var bestevenner frem til vi ble sammen og har en god felles vennekrets, som dessverre for tida er spredd over hele landet pga. studier/jobb. Vi forlovet oss i sommer, men jeg begynner å slite litt.
Jeg fikk for halv annet år siden diagnosen PTSD etter min fars bortgang da jeg var fem år og nærmere 50 flyttinger hit og dit i åra etterpå.
Da hadde jeg selvmedisinert med hasj i seks år, men greide ved min kjærestes og en flink sosionoms hjelp å slutte og har nå vært rusfri i over et år.
Problemene ble mer tydelige etter at jeg ble rusfri; de var der før òg, men da ikke like tydelige for meg som nå.
Som et par er vi veldig lite flinke å finne på ting sammen. Jeg er en rastløs type og liker å gjøre mye forskjellig, det gjør ikke min samboer, som trives best hjemme foran PC’en/TV’en. Jeg har ingenting imot å sitte hjemme en kveld og se film ol., men når det er det eneste vi kan finne på sammen, begynner dette å tynge på meg. Det hender vi går ut og spiser sammen, men da ender vi opp med å dra hjem rett etter at vi har spist, når jeg kunne tenkt meg å gå på kino/ta en øl ute eller lignende. Jeg har en krevende jobb, og driver for tiden å etterutdanner meg, så alle virkedager er virkelig hektiske og vi får liten tid sammen. I helgene prøver jeg å ha fri slik at jeg har en mulighet til å finne på noe med min kjære, men dette er ikke alltid hans plan. Når jeg spør om han vil finne på noe neste helg, ender det opp med at han A) har andre planer eller B) orker ikke å gjøre noe annet enn å sitte og spille PC. I tida da jeg ruste meg, var det helt ok for meg at han ikke hadde tid for meg, for da kunne jeg snike meg vekk og røyke. Jeg gjorde faktisk en så god jobb i å skjule problemet mitt, at vi hadde vært sammen i ca. to år før han fant ut at jeg røykte hasj daglig. Det ble mye krangling og vanskelige situasjoner i tida etter det, men vi kom ut av det sterkere. Vi kjøpte for et år siden en leilighet sammen, en leilighet vi begge elsker, langt borte fra mitt gamle miljø.
Jeg føler meg nesten konstant skuffet over ham for tiden; jeg prøver å ikke forvente noe av ham når det gjelder å sette av tid sammen med meg, men merker at jeg har forhåpninger som han ikke lever opp til. Han har også den siste tiden vært ganske tverr og kort mot meg, så det er for det meste ikke noe god stemning hjemme lenger. Jeg har prøvd ved flere anledninger å ta dette opp med ham, og jeg føler vi har hatt noen gode samtaler om dette men ingenting forandrer seg og vi ender opp i den samme tralten igjen. Vi trener begge to men han vil ikke trene sammen med meg, vi liker begge å gå på fest men når han skal ut på noe har det ennå aldri hendt at han har invitert meg med. Jeg sitter her og lurer på om det er noe jeg gjør galt siden han ikke vil være sammen med meg. Selv om vi er veldig like på mange områder, har vi svært få felles interesser og når vi har prøvd å finne på noe vi kan finne på sammen, vil han ikke ditt på grunn av datt og den tingen er ikke noe for ham osv. Vårt sexliv er også blitt nesten ikke-eksisterende.
Jeg vet at han elsker meg og jeg vet at han er den jeg vil bli gammel med, men jeg begynner innerst inne å tvile på hvor lenge vi kommer til å greie å holde sammen. Jeg er veldig lei meg og frustrert, og håper du kan gi meg noen gode råd.
JESPER JUUL SVARER:
Noe av det vanskeligste i verden er å forutse framtida i et parforhold! Mennesker er utrolig fantasifulle og utholdende og finner ofte veier ut av kriser, som ingen kunne ha forutsett. Når jeg leser din beskrivelse er det to forhold som kommer i fokus. Det ene er at dere traff hverandre da du var betydelig dårligere enn du er nå, og til og med hasjpåvirket store deler av tida. Nå er du sterkere og friere, og kanskje interesserer ikke denne nye utgaven av deg kjæresten din like mye som den gamle. Hans styrke var kanskje nettopp den at han kunne lytte, være stabil og forutsigelig – egenskaper som du nå finner kjedelig og uinspirerende. Kanskje er det en kombinasjon av dette som gjør at dere er mer søsken/venner enn kjærester?
Det andre som slår meg er dine forventninger til ham og deres forhold. Forventninger er farlige for kjærlighetsforhold, og uuttalte forventninger er livsfarlige. Det er de for vi har en tendens til å gjøre den andre personen ansvarlig for å leve opp til våre forventninger, selv om de jo er våre, og dermed vårt eget ansvar.
Derfor er mitt første råd til deg at du lager en liste over dine forventninger til ham og til deres felles liv. Skriv den gjerne ned, gjem den et par uker, og gå tilbake til den med eventuelle revideringer. Be kjæresten din om å skrive en tilsvarende liste, og sammenlikn dem. Uansett hvor mye eller lite overensstemmelse det er, er det viktig at dere hver for seg svarer på den andres forventninger. Gi hverandre et kjapt ja eller nei, og la være å diskutere, forklare eller argumentere i første omgang. Hvis begge klarer å si sannheten (og ikke la angst for brudd dominere) vil du ha et nøkternt bilde av hva framtida kan inneholde.
Når man er fire-fem år inne i et kjærlighetsforhold blir ofte forelskelsen og den seksuelle tiltrekningen noe svekket. Det sier ingenting om forholdets kvalitet eller holdbarhet, men det markerer det tidspunkt der vi skal finne ut om vi også kan elske hverandre. Denne kjærlighet er – i motsetning til forelskelsens selvopptatthet – preget av empati og viljen til å elske den andre som han eller hun faktisk er, men den forstyrres ofte av fantasier og drømmer om at livet ville bli bedre, hvis den andre var mer som meg!
Vi kan verken forvente eller kreve at den andre forandrer seg, men en åpenhjertig dialog, som den jeg har foreslått, medfører ofte uforutsette endringer hos begge parter, og rydder veien mellom partene for de hindringer som har hopet seg opp i form av forventninger, skuffelser, sinne og frustrasjon. Derfor er disse samtalene mest fruktbare når de ikke ender i løfter eller avtaler, men bare får lov å virke i løpet av de kommende ukene. Det første positive tegn er ofte at den erotiske tiltrekningen våkner på ny.
Dere har hatt stor betydning for hverandre i en viktig periode av livet. Hvis ikke mitt forslag kan gjennomføres i fellesskap er det kanskje fornuftig å investere i et par timers parterapi. I denne fasen er IMAGO terapeuter ofte velegnete, men andre erfarne parterapeuter kan selvfølgelig også brukes.
- Mat og barn, en historie om et barns utvikling - July 2, 2015
- Bonusforeldre (utdrag) - July 2, 2015
- Tenåringsfamilien - June 4, 2015