Famlab.no

Er jeg en dårlig mor?

Tross all tenkelig positiv oppmerksomhet har datteren forvandlet seg til et trassig og krevende barn.

Jeg har en datter på 17 måneder. Hun har siden hun ble født vært en snill og blid jente. Når vi har besøk, shower hun og skal vise alle kunstene sine. Hun elsker å være midtpunktet. Det er hun også, siden hun er det første barnebarnet på begge sider og har en stor familie rundt seg som gir henne masse kjærlighet og oppmerksomhet.

De siste to månedene har hun begynt å henge i bena mine og sutrer store deler av dagen. Men det største problemet er at hun er blitt ubeskrivelig trassig. Jeg vet at barn kommer i en slags trass-alder. Men etter å ha sammenlignet henne med jevnaldrende og hatt samtaler med en person som jobber på småbarnsavdelingen i en barnehage, har jeg fått bekreftet at dette er langt fra det normale.

Hun får for eksempel ikke lov til å leke med stikkontakter. Selv om disse er sikret hjemme hos oss, mener jeg hun bør lære at det er farlig. Når hun begynner å fikle med en stikkontakt, sier jeg nei og henleder oppmerksomheten hennes på noe annet. Da legger hun seg på ryggen og skriker og sparker med bena, før hun går sporenstreks bort til stikkontakten igjen. Etter å ha sagt nei tre-fire ganger lar jeg henne få ti minutters timeout i sengen sin. Etter oppholdet i sengen er det tilbake til stikkontakten igjen. Sånn kan vi holde på i én time!

Jeg er konsekvent og gir meg ikke. Hun er blitt et utrolig krevende barn, og jeg blir helt utslitt. Attpåtil føler jeg meg som en forferdelig dårlig mor, og dette kverner i hodet mitt hele tiden.

Hva kan jeg gjøre annerledes? Jeg forstår ikke hvorfor en jente som bare er 17 måneder, og får så mye positiv oppmerksomhet hele tiden, prøver å få negativ oppmerksomhet. Kan du hjelpe meg?

Fortvilet og utslitt mamma

SVAR:

La meg først kommentere dine tanker om å være en “dårlig mor”. Min forståelse av en dårlig mor er hun som hver dag blir konfrontert med negative konsekvenser av sin innsats eller mangel på innsats og ikke gjør noe med det. En “god nok mor” er en mor som tar ansvar for sine feil og aktivt leter etter nye veier å gå, slik du gjør nå.

Datteren deres har gjennom 17 måneder utviklet det jeg kaller et “postmoderne prinsessesyndrom”. Forklaringen ligger delvis i din egen beskrivelse av den meget “positive” oppmerksomheten hun har fått der inne i familiens sentrum — der små barn tilsynelatende stortrives, men i virkeligheten blir mer og mer ensomme og desperate.

Nøkkelen til forandring finnes også i din egen formulering: “Jeg forstår ikke hvorfor en jente som bare er 17 måneder, og får så mye positiv oppmerksomhet hele tiden, prøver å få negativ oppmerksomhet”.

Utbredt misforståelse
Problemstillingen er egentlig for lang til å besvares på denne plassen, men for det første hersker det en utbredt misforståelse om at barn har behov for positiv oppmerksomhet — i motsetning til negativ oppmerksomhet. Etter min erfaring har barn behov for hverken det ene eller det andre. De trenger virkelig, sannferdig, autentisk og varm oppmerksomhet, og de fleste “krever” mye mer enn de har behov for.

Datteren deres har fått overveldende mye positiv oppmerksomhet — det vil si oppmerksomhet som de voksne opplever som positiv (kjærlig, livgivende, støttende). Denne formen for villet positivitet oppleves også som kjærlig av små barn frem til ca. 18 måneder — simpelthen fordi de har full tillit til foreldrene sine. Men etter hvert som de blir eldre, blir de desperate over daglig å oppleve at den positive oppmerksomheten ikke inneholder de riktige næringsstoffene. Dette fører til at deres adferd blir tiltagende “ukjærlig”, “trassig”, “asosial” eller hvordan de voksne nå velger å beskrive den. Det hun i virkeligheten forsøker, er å nå inn til menneskene bak foreldrerollene og den strategiske positiviteten.

Se på datteren din som en del av et kjærlighetsforhold, som hun ikke lenger trives optimalt i. Adferden hennes sier: “Kjære mor og far. Jeg elsker dere høyt og kunne ikke tenke meg noen andre foreldre i hele verden. Men jeg blir nødt til å gjøre dere oppmerksom på at jeg ikke trives sammen med dere. Jeg er altfor liten og uerfaren til å vite hva som bør forandres, men jeg vet at jeg kan regne med dere. Jeg merker godt at dere blir sint på meg på grunn av måten jeg kommuniserer på, men det er den eneste måten jeg kjenner”.

Utilstrekkelig
Hun forsøker altså ikke å få “negativ” oppmerksomhet. Hun forsøker å fortelle dere at den formen for oppmerksomhet hun får, er utilstrekkelig og at hun er parat til å være skyteskive for negativ oppmerksomhet så lenge det varer — helt til foreldrene hennes forandrer stil.

Anvendelsen av “timeout” er etter min mening en fallitterklæring med overføring av både ansvar og skyld på barnet. Det er derfor gledelig at datteren deres ikke lar seg knekke av den. Hun vender ikke tilbake til stikkontakten av ren trass, men fordi hun er sterk, sta og modig nok til å stå for sitt budskap til de voksne har forstått det og begynner å forandre sin egen adferd. Den handlemåten hun viser nå, er etter min erfaring en gave til dere– som inviterer dere til å tenke gjennom og justere deres selvbilde og profil som foreldre.

Vær gjerne konsekvent, men det er ikke tilstrekkelig. Dere kan naturligvis velge å se henne som en uoppdragen og trassig unge som ikke lever opp til deres forventninger. Velger dere denne synsvinkelen, er strategien klar: Ros henne når hun gjør det som dere oppfatter som riktig, og ignorer henne når hun ikke gjør det. Det er ofte en effektiv måte å manipulere barn på. Men datteren deres virker for sunn og sterk til å ville finne seg i det.

Som så mange andre moderne foreldre, er dere blitt konfrontert med et eksistensielt valg: Skal vi forsøke å “oppdra” oss ut av problemene eller se våre barns adferd som en utfordring for selvforståelsen vår og la den få en konstruktiv innflytelse på det familielivet vi gjerne vil ha? Jeg foreslår den siste tilnærmelsen.

Slik jeg ser det, har datteren deres til nå vært de voksnes “prosjekt” på den gode måten. Det vil si at dere har vært meget bevisst på at hun skulle ha det beste i verden. Nå begynner utviklingen til et sunt, kjærlig og harmonisk barn. Hun er både sunn, kjærlig og sterk, men styrer mot et alvorlig disharmonisk indre og ditto forhold til sine omgivelser. Jeg ville valgt å droppe forventningene og omsider introdusere dere for henne som de herlige, nyanserte, varme og irrasjonelle menneskene dere er — bak ambisjonene om å være “gode foreldre”, som er det hun lengter etter.

Latest posts by Jesper Juul (see all)
Exit mobile version