Når foreldrene er i konflikt med lærerne, trengs det gode råd.
JEG ER LÆRER for 23 flotte barn som alle greier seg på forskjellig vis faglig og sosialt. En dag ble jeg utskjelt av en mor som påsto at jeg ikke gjør nok for datteren hennes. Hun mener at datteren faller utenfor sosialt, og dette opprører henne meget.
Siden jeg ikke hele tiden kan holde øye med alle barna i skolegården, kan jeg ikke gi moren tilbakemelding om hvem datteren har lekt med hver dag. Når datteren kommer hjem, kan hun ikke gi moren noe godt svar på hvem hun har lekt med (hvilket jeg mener er vanlig i alderen seks til syv år). Da blir moren ute av seg og tror at datteren har vært ensom og overlatt til seg selv.
Moren låner ikke øre til det jeg sier og lar meg unngjelde. Det er ikke lett å takle. I dette tilfellet ble hun ordentlig sint og snakket mindre pent til meg, før hun la på røret. Jeg har siden prøvd å kontakte moren og faren, men de svarer ikke på henvendelsene mine.
Kunne du gi meg noen kloke ord å ta med til denne moren (og faren)?
Svar:
Det eksisterer foreldre som er så ivrig etter å sørge for sine barns trivsel og utvikling, at de legger seg ut med de viktigste samarbeidspartnerne ved enhver anledning. Slik ender de opp i den isolasjonen de vil unngå for sine barns vedkommende.
Dette er på mange måter en klassisk konflikt mellom lærere og foreldre. Den har varierende innhold, men det er én årsak til at kommunikasjonen går i stå: Foreldrene har sin opplevelse av barnet, og læreren har sin. Når opplevelsene er forskjellige, utvikler det seg en maktkamp om hvem som har rett. Skolen har i generasjoner ofte misbrukt sin institusjonelle makt, men i løpet av de siste ti årene har noen foreldre begynt å slå tilbake.
Foreldrene inntar gjerne rollen som forsvarer for barna sine når lærere setter fingeren på noe ved deres adferd eller utvikling som oppleves problematisk. Foreldrene føler seg rett og slett angrepet og indirekte beskyldt for å være dårlige foreldre. På den annen side opplever mange foreldre det som nesten umulig å nå frem til lærerne ved tegn til at barna deres ikke trives eller lærer for lite. Lærerne går også raskt i forsvarsposisjon.
Problematikken har ligget meg sterkt på sinne i mange år, fordi den er så alminnelig og samtidig så ødeleggende. Det er vondt for barna å komme i klemme mellom to voksne som deler ansvaret for dets utvikling i ti år. Selv om en strid mellom foreldrene vil fortone seg verre, er en konflikt mellom skole og hjem utvilsomt ubehagelig, energikrevende og gjør det ofte problematisk å gå på skolen. Begge partene er selvfølgelig ansvarlige for dette, men vi kommer ikke utenom at læreren/skolen har hovedansvaret for kvaliteten på forholdet til hvert enkelt foreldrepar (se for eksempel kapitlet om dette i J. Juul & H. Jensen: «Fra lydighet til ansvarlighet»). Det gjelder også når foreldrenes adferd — som i dette tilfellet — er under standard. Det betyr ikke at du har skylden for at det er blitt slik. Men det er ditt ansvar å forsøke å forbedre kommunikasjonen. Det er både fornuftig og modig gjort av deg å invitere foreldrene til dialog.
Håpløst
Mange lærere føler seg maktesløse i konflikter som denne — blant annet fordi lærerutdannelsen fremdeles ikke vier tid til å lære studentene å føre reelle dialoger med foreldrene. På linje med de andre skolene sitter høyskolene ofte fast i en kultur som legger vekt på et mer formelt samarbeid mellom skole og hjem. Det man lærer, er langt fra nok til å ta nødvendig ansvar og lederskap.
Den aktuelle konflikten handler ikke om hvem som har rett — i saklig eller moralsk forstand. Selv om vi forestiller oss at moren faktisk har rett i at datteren er isolert i sosial sammenheng, er hun avhengig av skolens velvilje og aktive samarbeid for å kunne skape endring. Så lenge morens opplegg er å krenke dine personlige og faglige grenser, er hele ansvaret for datterens liv i skolen i dine hender — fordi moren ikke tar medansvar. Hun blåser seg bare opp og spiller ansvarlig, og er uansett ansvarlig for alt hun får seg til å si — enten det skyldes bekymring, usikkerhet, angst eller maktesløshet. Foreldres privilegium er å være irrasjonelle til de føler seg trygge. Profesjonelle har ikke det privilegiet.
Denne moren er muligens grovt overbeskyttende eller bekymret. Kanskje har hun i løpet av seks år tilegnet seg et monopol på datterens oppvekst som har stilt mannen sjakkmatt. Eller hun oppfatter deg som lite imøtekommende. Det blir uansett din oppgave å etablere en dialog. I mellomtiden kan du ikke tillate deg å psykologisere motivene hennes eller forholdene i familien. Du må bare insistere på at du gjerne vil ha kontakt og vil samarbeide, men ikke finner deg i verbale krenkelser. Heller ikke i å føle deg forpliktet til å være enig eller innfri pedagogiske bestillingsverk på hennes kommando.
Be om hjelp
Dersom mine bangeste anelser om en usikker, kontrollerende, overbeskyttende mor og en passiv far skulle holde stikk, vil konsekvensen snart bli at moren får rett i sine fantasier om datterens sosiale situasjon. Overbeskyttede barn er også forsømte barn — og forsømte barn blir lett ofre i sosiale sammenhenger. Derfor vil jeg foreslå at du ber en god kollega, Pedagogisk-psykologisk tjeneste (PPT) eller skolesjefen om veiledning og støtte — for ikke å miste overblikket i møtet med foreldrene.
Men det er ikke smart å invitere med en kollega til neste samtale. Det vil med sikkerhet forsterke morens opplevelse av maktkamp og hennes aggressivitet overfor dem hun betrakter som «fienden». Et alternativ kan være å invitere med en erfaren kollega eller en psykolog fra PPT. Men da må det være med følgende begrunnelse: «Jeg har invitert med X fordi det tydeligvis er din oppfatning at jeg ikke hører hva du sier eller forstår deg. Derfor er X med som din «advokat» og ikke min.»
Det er et vanskelig, men uhyre viktig oppdrag du har foran deg. Jeg håper at du enten kan hente styrken i deg selv eller få den nødvendige støtten på arbeidsplassen for å hjelpe denne moren til å skifte holdning og tone.
- Mat og barn, en historie om et barns utvikling - July 2, 2015
- Bonusforeldre (utdrag) - July 2, 2015
- Tenåringsfamilien - June 4, 2015