Når bør barna presenteres for fars nye kjæreste? Og hvor mye må man ofre for å opprettholde samarbeidet med eksen?
I løpet av de siste ukene har jeg fått en del henvendelser fra leserne om forskjellige aspekter ved livet og samværet med barn etter en skilsmisse. Jeg vil forsøke å lage et par tommelfingerregler når det gjelder de viktigste spørsmålene.
Ny partner vs. barna? En mann har forelsket seg i en annen kvinne, som også har barn. Han har et barn på fire år med sin tidligere kone. Barnet bor mest hos moren, som nå gjerne vil vite når datteren kan/bør introduseres for farens nye kjærlighet. Han har planer om å flytte sammen med henne umiddelbart — få uker etter samlivsbruddet.
En mor i en tilsvarende situasjon spør hvem som skal fortelle barnet at faren har fått en ny kjæreste og at det er årsaken til skilsmissen.
Disse situasjonene er følelsesmessig vanskelige for barn og kompliserte for alle involverte. Et barn i fire- til syvårsalderen trenger normalt rundt ett år til å bearbeide de mest akutte følelsene av sorg, svik og sinne — og omtrent tre-fire år før livet faller helt på plass igjen. Særlig det første året er det viktig for barn at foreldrene er nærværende, ærlige og i stand til å gi rom for sine følelser — ikke minst de mange forskjellige og tilsynelatende irrasjonelle uttrykk de får.
Når man er nyforelsket og/eller erotisk besatt, er man enormt selvopptatt og ikke i stand til å være helt til stede for sine barn, hvilket de har behov for. Det merker barn selvfølgelig godt. Og dersom man ikke forteller barnet om sin nye kjærlighet, er det henvist til sine egne fantasier: “Her er jeg, lei meg, sint og forvirret. Jeg savner faren min, og han er glad hele tiden og vanskelig å få kontakt med. Det må ganske enkelt være noe i veien med meg også, og ikke bare med fars og mors forhold!”
Derfor er det viktig at barnet får vite sannheten, også at det var forelskelsen i den nye personen som var med på å fremkalle oppløsningen av familien.
Risikoen er at denne opplysningen får barnet til å velge side og plassere sin lojalitet hos den forlatte parten — og attpåtil kanskje gi den ukjente skylden for bruddet. Men sannheten er likevel å foretrekke. Barnets reaksjon er en del av den prisen den voksne må betale for sin beslutning og nye lykke.
Både jeg og flertallet av mine familieterapeutiske kolleger, tror jeg, vil på generelt grunnlag råde den nyforelskede til å vente minst ett års tid med å flytte sammen med sin nye partner og hans eller hennes barn. Det gir rom for ettertanke og ikke minst tid til å etablere et nytt forhold til de barna man har påført smerte og revet vekk teppet under føttene på. I mellomtiden kan man ha sin nye kjæreste for seg selv og finne det riktige tidspunktet for å presentere partene for hverandre.
Men virkeligheten er at forelskelse og fornuft sjelden går hånd i hånd, og at det ofte blir den voksnes begeistring eller boligforholdene som blir avgjørende for valget av tidspunkt. Det kan gå bra. Men ofte blir barnets situasjon enda mer komplisert: “Faren min har flyttet fra meg, og nå lengter jeg fryktelig etter å være sammen med ham. Men jeg kommer aldri til å være helt sammen med ham, for jeg må også finne meg i at hans nye kjæreste er der — og noen fremmede barn, som jeg heller ikke har bedt om å få inn i livet mitt. De kan alle sammen være søte nok, men hvorfor kan jeg ikke få ha faren min for meg selv?”
Utpressing
Et annet problem er den følelsesmessige utpressingen som foreldre av begge kjønn av og til praktiserer: “Jeg er “veldig” fraskilt fra en kvinne som er full av anger på grunn av sitt valg om å gå. I utgangspunktet mener jeg at samarbeidet mellom moren og faren lettes om man er venner også etter et brudd. Men jeg føler at min tidligere kone har et realt balletak på meg!
Jeg hemmes av at for mye motstand/innsigelser/forandringer/kritiske uttalelser i hennes disfavør fra min side resulterer i et negativt ladet samarbeidsklima. Ergo kvier jeg meg for å ta opp “negativt ladede” spørsmål med henne. Det er litt slik at jeg “holdes nede” på en stige som jeg helst vil klatre raskere opp”.
Alt samarbeid forutsetter kompromisser om avtaler, løsninger, rammer og filosofi. Annerledes kan det ikke være. Det er avgjort usunt for alle involverte at man også føler at man må gå på akkord med seg selv og innta offerrollen. Det kan virke strategisk fornuftig eller nødvendig å gjøre det på kort sikt, men det er uklokt i et lengre perspektiv. Det er ikke annet å gjøre enn å holde sin personlige integritet intakt og konfrontere manipulatoren med kjensgjerningene: Jeg lar meg ikke manipulere eller utpresse. Du kan fortsette, dersom du ønsker det. Men jeg deltar ikke i det spillet mer. Hverken mer eller mindre — uten diskusjon eller forsøk på å begrunne eller rettferdiggjøre. Dersom du ikke selv kan avgjøre hvem som skal ta tak i ballene dine, mister du både din verdighet og selvrespekt. Det er hverken du eller deres felles barn tjent med, og du risikerer også å miste barnas tillit og respekt. Følelsesmessig utpressing med felles barn som våpen er under enhver standard — og så lenge man spiller med, er man medansvarlig.
En del av kunsten ved å være foreldre er å kunne ta imot de utfordringene barna konfronterer oss med og være villige til å vokse med oppgaven. Når et foreldrepar ikke ser annen utvei enn å gå hver til sitt, er en del av prisen at barna konfronterer begge foreldrene med sider ved dem selv som de kanskje ikke liker, kjenner eller er innstilt på å ta alvorlig. Det er ofte sider ved foreldrenes personlighet som har medvirket til at forholdet gikk i stykker, og som det derfor er all mulig grunn til å se nærmere på. Ikke bare for barnas skyld, men også for kanskje endelig å bli voksen.
- Mat og barn, en historie om et barns utvikling - July 2, 2015
- Bonusforeldre (utdrag) - July 2, 2015
- Tenåringsfamilien - June 4, 2015