Sinna far gir barna skylden for alle konflikter. Bløthjertet mor forsøker å gjøre alt godt igjen. Hvordan bryte den onde sirkelen?
En ulykkelig mor har luftet sine følelser i FamLabs debattforum. Hennes innlegg reiser flere viktige problemstillinger, som jeg ikke har kunnet legge fra meg.
Moren begynner sitt brev med å konstatere at hun selv langtfra er perfekt. Hun er klar over at hun stadig gjør feil, og hun anser sin rolle som mor for å være en kontinuerlig læringsprosess. Deretter spør hun: «Hva gjør jeg når partneren min straks det blir konflikter, skylder på barna: Hadde ikke dere kranglet, ville jeg ikke blitt sint.
Dere har ødelagt denne dagen også. Dere ødelegger livskvaliteten min. Hadde dere bare gjort som dere fikk beskjed om, ville alt vært bra!» (Barna er 10 og 12 år gamle.)
Hvis vi et øyeblikk ser isolert på denne farens handlinger, er det ingen tvil om konklusjonen. Vi hører om en mann og far som konsekvent ikke tar ansvar for seg selv, men skyver skylden over på andre når han blir frustrert eller sint. Når han gjør sine barn ansvarlige for sin dårlige livskvalitet eller sitt dårlige humør, snur han verden på hodet. Det er de voksne som er ansvarlige for barnas livskvalitet, og ikke omvendt. Jeg skal senere komme tilbake til hva dette gjør med barnas livskvalitet.
Påvirker hverandre
Når man lever sammen som et par og foreldre, er det imidlertid ikke mulig å se farens adferd isolert. Moren skriver deretter: «Jeg vet at jeg kompenserer overfor barna, og at jeg stiller for lite krav. Det blir en ond sirkel.»
Hun er altså klar over at deres måte å være foreldre på, påvirker hverandre. I dette tilfellet på den måten at de begge blir ekstreme. Hun har sannsynligvis begynt som en litt ettergivende, bløthjertet og usikker mor, mens han har vært mer firkantet og håndfast. Siden det ikke har lykkes dem å inspirere hverandre og la seg inspirere av barna, har de etter ti år endt opp med å være like dårlige foreldre.
I tillegg kommer at de holdninger de hver for seg hadde til barneoppdragelse før de fikk barn, er stivnet i et selvrettferdig forsvar for noe de egentlig godt vet ikke fungerer. Moralsk sett er vi kanskje tilbøyelig til å fordømme denne faren og forsvare moren, men reelt sett er de begge like ansvarlige for at barna deres lider overlast.
Moren skriver videre: «Barn er vel ikke ansvarlige for om foreldrene har det bra? Vi må vel selv ta ansvaret for hvordan vi har det? Det er klart at tilværelsen vår ville vært enklere hvis barna alltid gjorde det de fikk beskjed om, helst med én gang. Men er det ikke ganske vanlig at barn tester ut, og krangler seg imellom?»
Like (u)ansvarlige
Jeg er helt enig i morens syn på tingene, men det hjelper jo ikke hennes barn at hun tenker klokt så lenge hun kommuniserer så dårlig med mannen sin. Slik situasjonen er nå i denne familien, er begge foreldrene akkurat like ansvarlige for det som skjer.
Hun har også rett i at det er helt normalt at barn ikke er lydige hele tiden, og at meningen med å ha barn ikke er at de bare skal gjøre det de blir bedt om. Barn er alltid en utfordring for foreldrene. En utfordring som enten kan få foreldrene til å se inn i seg selv og vokse med oppgaven, eller til å legge alt ansvar og skyld over på barna. Denne faren og moren tenker forskjellig om dette, men gjør i praksis det samme. Han bebreider barna, og hun bebreider mannen ingen av de voksne tar ansvar. Når dette skjer i en familie, ender det med at det ansvaret de voksne ikke tar på seg, blir lagt på barna som deres skyld.
Det vil ikke være rart om de to barna takler denne byrden av skyld helt forskjellig. Ofte ser vi at den eldste blir innadvendt og med tiden selvdestruktiv (misbruk, selvmordstanker/-forsøk o.l.), og at den yngste vender sinnet sitt utover, blir «vanskelig» og utvikler sosiale problemer. Uansett hvilken måte barna i denne familien håndterer skylden sin på, vil de tydelig signalisere til omgivelsene at de ikke trives, og at de må slåss for å overleve. Denne adferden som jo egentlig er deres eneste måte å overleve på får i denne familien faren til å oppføre seg enda mer uansvarlig, og moren blir etter hvert bare en slags barmhjertig samaritan som rykker ut og trøster barna når faren har såret dem.
Vi er tilbøyelig til å se på denne type konflikter som at den ene part «har rett», og den annen ikke, men slik er det nesten aldri. Det er mulig at denne faren har «rett» i sin kritikk av morens oppdragelsesstil, men så lenge han bruker denne «rett» til å mishandle sine barn, mister han enhver troverdighet og kvalitet som oppdrager. På samme måte kan moren meget vel ha «rett» i sin kritikk av mannen, men også hun står tilbake uten troverdighet og ansvarlighet dvs. det gjorde hun inntil hun ba om hjelp i form av et debattinnlegg.
Derfor blir min direkte oppfordring til henne: Søk hjelp!
«Av hensyn til alle parter og hele din families fremtid må du be om profesjonell hjelp. Din kommune har flere tilbud, og i ditt sted ville jeg velge det tilbudet som har kortest ventetid. Hvis mannen din ikke vil være med i første omgang, må du selv møte opp sammen med barna. Det er OK å ta imot et tilbud om parterapi, men av hensyn til barna og deres sterkt truede selvfølelse er det avgjørende at også de er med noen ganger. En av deres eneste muligheter for å komme ut av dette med livskraften og troen på seg selv i behold, er å høre en ansvarlig fagperson slå fast at det som er skjedd i deres familie, ikke er som det skal være, og at det ikke er deres skyld, men foreldrenes ansvar.»
Det er alltid ubehagelig for barn å vokse opp med foreldre som krangler om hvem som er den beste oppdrageren. Barna påtar seg alltid skylden. Når barn kommer i en situasjon som denne, er det ikke bare ubehagelig det nærmer seg omsorgssvikt fordi det innebærer psykisk vold fra den ene og passivitet fra den andre.
Det er helt fint med intellektuell uenighet mellom foreldre, men når det utvikler seg til en maktkamp med barna som gisler, overskrides en viktig etisk grense. Minstekravet til uenige foreldre er at de er enige om å være forskjellige og understøtte hverandres forskjellighet.
SITAT
Det nærmer seg omsorgssvikt, psykisk vold fra den ene og passivitet fra den andre.
- Mat og barn, en historie om et barns utvikling - July 2, 2015
- Bonusforeldre (utdrag) - July 2, 2015
- Tenåringsfamilien - June 4, 2015