Datteren må leve opp til norske krav om utdannelse, jobb og selvstendighet og en utakknemlig fars krav til innvandrerdøtres plikter. Det sliter henne ut.
Jeg er det dere kaller «annengenerasjons innvandrer». Jeg er 19 år gammel og har bodd alene sammen med faren min siden mor døde for fire år siden. Far har sluttet å arbeide på grunn av sykdom. Jeg er i gang med videregående utdannelse, og det tar mye av tiden og energien min, samtidig som jeg må ta meg av huset, lage mat osv. Jeg gjør det gjerne, men problemet er at far er blitt en bitter og aggressiv mann som konstant finner noe å kritisere meg for.
Aldri et rosende ord. Jeg gjør ting så godt jeg kan, og vet også at jeg gjør dem bra, men jeg kan jo ikke erstatte mor som aldri hadde annet arbeid enn å sørge for far og meg. Det har jeg forsøkt å forklare ham, men han hører slett ikke på det. Han kritiserer meg og sier jeg er blitt som norske ungdommer, som ikke gidder å hjelpe foreldrene sine. Jeg mister selvtilliten så snart jeg kommer hjem. Jeg savner at far bare en gang iblant kunne glede seg over at jeg klarer meg så bra som jeg gjør på skolen.
I vår kultur er det en plikt å sørge for foreldrene sine, og det vil jeg også gjerne gjøre. Men jeg kan nesten ikke holde ut å være sammen med faren min, selv om jeg elsker ham høyt. Hva kan jeg gjøre?
«Husmor på 19»
SVAR:
Jeg tror det første du må gjøre, er å se litt på hva det er i din situasjon som er kultur, og hva som er psykologi. Du og foreldrene dine kommer fra en kultur hvor det er barnas selvfølgelige plikt å adlyde og sørge for foreldrene sine.
Denne tradisjonen er ikke primært følelsesmessig begrunnet, men har i århundrer vært nødvendig av sosiale og økonomiske grunner. Her i landet tar samfunnet seg av den økonomiske siden av saken, men det kan selvfølgelig ikke gjøre mye med din fars sosiale situasjon og den ensomhet og isolasjon han har opplevd siden din mor døde.
Innenfor din fars kultur er det tradisjonelt ikke så mye plass til kvinners individualitet hvis den truer familiens behov og krav, og samfunnet han har tilhørt, støtter godt opp under dette.
Enorm innsats
Nå lever dere i et samfunn hvor barns selvstendighet og individualitet står høyt i kurs og nesten også er et krav fra samfunnets side: Du må utdanne deg, få jobb, gjøre deg økonomisk uavhengig osv. hvis du skal passe inn i våre forestillinger og klare de krav vi stiller til hverandre.
Selv om du hadde hatt en samarbeidsvillig far som kunne støtte deg aktivt og anerkjenne det kjempearbeid det er for deg å klare å integrere to kulturer, utdanne deg og også respektere din fars behov, ville den innsats du yter være helt enorm. En innsats svært få enkulturelle mennesker er i stand til å forstå rekkevidden av.
Man kan si det på den måten at du i mange år har levd med en høy grad av kulturelt stress, som det krever forståelsesfulle og støttende foreldre og et solid nettverk av venner og venninner for å komme helskinnet igjennom.
Det psykologiske er mer transkulturelt, dvs. at det gjør seg gjeldende på forskjellig måte i forskjellige kulturer.
Din far er bitter, selvopptatt og kan hverken se, høre eller anerkjenne deg som et individ med egne behov og grenser. Det er smertefullt, uansett kulturell tilhørighet.
Jeg er sikker på at din far har gode grunner for å oppføre seg som han gjør. Jeg kjenner ham jo ikke. Men med tanke på at han også har måttet tilpasse seg en fremmed kultur og leve i et land hvor han ikke nødvendigvis er velkommen, hvor han har mistet noe av sin stolthet og verdighet, og nå også sin kone, er det lett å forstå både hans bitterhet og aggresjon. Men bitterheten og aggresjonen er (psykologisk sett) hans ansvar hverken din skyld eller ditt ansvar. Selv om du skulle greie å gjøre alt slik din mor gjorde det, ville ikke følelsene hans endre seg.
Anstendig behandling
Med tanke på at din far forhåpentlig kommer til å leve i mange år ennå, og dermed kanskje også skal leve sammen med den familien du eventuelt selv stifter, må du begynne å bygge opp et annet forhold til ham. Du må bruke den nye delen av din kulturelle identitet til å konfrontere ham med hvordan du har det sammen med ham, fortelle at du blir utmattet, såret, ulykkelig og sint fordi han behandler deg dårlig. Den gamle delen av din identitet forbyr deg å true ham med å flytte hvis han ikke forandrer adferd, og det behøver du heller ikke gjøre. Du må bare fastholde din egen rett til å bli anstendig behandlet. Det er en rett du har uansett om den andre parten er faren din, kjæresten din, kameraten eller arbeidsgiveren din, og uansett hvilke kulturelle eller personlige forklaringer de måtte ha for å krenke dine grenser.
Jeg tror at denne prosessen kommer til å vare lenge, og at du blir nødt til å si de samme tingene mange ganger. Jo mer ulykkelig og isolert din far blir, jo mer tilbøyelig blir han til å klamre seg til «de gode, gamle dager» og de normer og regler han selv er oppvokst med. Det er en del av den prisen du må betale fordi foreldrene dine besluttet eller var tvunget til å flytte til en annen kultur. Til gjengjeld vil den bli en kjempestyrke for deg i dine fremtidige personlige relasjoner. Det er en styrke som dine egne barn får bruk for som forbilde, fordi de også må tilpasse seg en kultur som på langt nær er så åpen og human som den selv tror seg å være. Din far kan drømme om gamlelandet og idyllisere dets kultur fordi han stadig har sine røtter der.
Du vil være fremmed der, og barna dine enda mer fremmede. Dere har bare fremtiden, og hvis din far ikke greier å støtte deg, må han lære å slutte å motarbeide deg. Det betyr at du må våge å være tydelig og skarp i dine markeringer og tåle at han blir sint på deg.
Du kan forsøke å sette i gang denne forandringen ved å snakke med din far om alle de gode minnene dere begge har om din mor. Du må ta initiativet og huske hver gang å nevne hvor mye du savner henne. Det er gode muligheter for at disse samtalene etter hvert kan løse opp hans fastfrosne sorg og mildne hans følelser overfor tilværelsen, slik den nå en gang har formet seg for ham.
SITAT
Innenfor din fars kultur er det tradisjonelt ikke så mye plass til kvinners individualitet.
- Mat og barn, en historie om et barns utvikling - July 2, 2015
- Bonusforeldre (utdrag) - July 2, 2015
- Tenåringsfamilien - June 4, 2015