Rosa legoklosser setter sinnet i kok hos den beste feminist. Hvorfor er det så farlig at jenter liker rosa?
I Stockholm etablerte de for en stund siden en barnehage der et av de pedagogiske målene er å redusere forskjellene i barns kjønnsidentitet. De tar ikke lett på at guttene kler seg (eller blir kledd opp) i blått og jentene i rosa. Barna oppfordres til å slutte å bruke «gutt» og «jente», og heller erstatte det med «venn» eller «kompis». Ideen kommer fra det svenske kjønnsforskningsinstituttet, som har nokså radikale synspunkter – selv om målene deres, som lik lønn for likt arbeid og så videre, er sympatiske.
Dette barnehagekonseptet minner på ubehagelig vis om fortidas barnehager i Sovjet, DDR og israelske kibbutzer, som er det mest kjente forsøket på å konstruere en pedagogikk og en kultur som massivt satser på ideologisk preging. Det vekker også minner om 70-tallets småbarnspedagogikk, hvor man – uten den helt store suksessen – prøvde seg på å oppheve bruk av kjønnsspesifikke leker.
Jeg har tidligere uttrykt at jeg synes det svenske konseptet er litt naivt, men spennende. Seriøs forskning har påvist at selv veldig små barn som får lov å velge fritt mellom tradisjonelle jente- og gutteleker, i overveldende grad og helt impulsivt velger det kjønnsspesifikke. Jentene velger dukker og guttene biler.
Kjønnsforskerne stiller selvfølgelig spørsmål om hvorvidt disse spontane valgene skyldes «natur eller kultur», og det er jo et legitimt og interessant spørsmål. Som psykoterapeut gjennom nesten 40 år har jeg vært med fra feminismens fødsel på 60-tallet. Det er helt tydelig at en del av de atferdsmønstrene som får mange store jenter og voksne kvinner til å oppføre seg selvdestruktivt i sine viktigste relasjoner – menn, barn og arbeid – tilsynelatende sitter veldig dypt i sjelen. Personlig er jeg ikke i tvil om at dette skyldes kultur og ikke minst deres feminine forbilder, men det kan jo vise seg å være feil.
Debatten blusser opp nå fordi den danske lekeprodusenten Lego har lansert en serie som er målrettet mot jenter – og selvfølgelig er rosa. Lego har fra sine første byggeklosser vært svært opptatt av å legge mange typer forskning til grunn for sine produkter, og her har vi altså et produkt som både har forskningsmessig dekning og et innlysende kommersielt potensiale. Men politisk korrekt er det ikke!
Den svenske barnehagen, som sikkert blir til flere, er interessant av mange grunner. Hvis man fra begynnelsen av knytter langsiktig og seriøs forskning til pedagogikken her, har det helt klart et formål. Det jeg ikke liker – verken i barnehagen eller når det gjelder Legos jentekolleksjon – er de fundamentalistiske undertonene. Hvordan møter de voksne i barnehagen den gutten som møter opp i blått eller den jenta som kommer i rosa? I hvilken utstrekning vil foreldrene være lydige overfor konseptet – også på hjemmebane? Jeg er ikke så bekymret for det flertallet av barn som helt sikkert vil samarbeide og synge med på sangen.
Her om dagen så jeg et klipp fra amerikansk tv. Programmet portretterte en fundamentalistisk, kristen familie som reiste rundt i USA i en campingbil og misjonerte. Familiens fireårige sønn så inn i kameraet og sa alvorlig: «Hvis du elsker Jesus, skal han alltid være det viktigste i livet ditt. Derfor skal du kaste de fineste lekene dine i søppelbøtta, i Jesu navn!»
Det er ganske enkelt ingen grenser for hva barn vil komme til å gjøre og mene av hensyn til de viktigste voksne i livet deres.
Motstanden mot det nye Lego-produktet er ikke helt enkel å forstå. Er det de voksne som vil bruke barna i en kjønnspolitisk kamp de selv mener å ha tapt, eller er de alvorlig bekymret for at jentene blir stigmatisert og dermed får et dårligere liv enn de kunne ha hatt?
Hvis det siste er tilfelle, kan jeg berolige dem. De aller fleste unge og voksne har, i hvert fall siden middelalderen, vært nødt til å ta et eller flere oppgjør med den pregingen de var utsatt for som barn. Drømmen om å gi barn en barndom som ikke gjør dette nødvendig, er etter min mening en illusjon, uansett om man er curlingmamma eller kjønnsnøytral pedagog. Så vidt vi vet spiller nettopp disse indre og ytre konfliktene en betydningsfull rolle i både unge og voksnes identitetsoppbygging, og nettopp derfor er det så avgjørende at de viktige voksne i barns liv har mot til å stå for sine verdier og – ikke minst – å sette de unge fri til å formulere sine egne.
Dermed har jeg også gått god for de kjønnsnøytrale barnehagene, de kristne og muslimske, Steinerskoler og Montessoriskoler, Human-etisk konfirmasjon og alle rammene vi tilbyr barn og unge. Det blir først ordentlig farlig når et samfunn beslutter hva som er politisk korrekt og forlanger at alle retter seg inn etter det. Når noe er politisk korrekt, er det også uten mening og substans og dermed lukket for dialog.
Den aktuelle debatten er sunn, fordi den inspirerer foreldre til å reflektere over hva de selv syns og vil – og ikke minst hvorfor.
Skal vår datter også ha rosa lego? Er det nok at hun ønsker seg det? At venninnene hennes har det? Hvis det eneste argumentet er at «de andre» også får eller ikke får, nærmer vi oss i betenkelig grad det politisk korrekte. For alle parters skyld, og ikke minst for barnas personlige utvikling, er det viktig at foreldrene tar stilling og står for holdningen sin – også selv om det fører til konflikt og et midlertidig tap av popularitet. Det skaper tillit partene imellom.
Det samme skjer, interessant nok, hvis foreldrene står for «antiholdningen» sin – men likevel lar datteren sin få de rosa klossene. Forutsetningen er at datteren i løpet av forhandlingsprosessen får øvelse i å argumentere for sin sak og reflektere over sine spontane ønsker. Hvis foreldrene er en smule dovne og velger «minste motstands vei», mister relasjonen kvalitet, og barnet blir snytt for et viktig element i sin personlige utvikling og menneskelige vekst:
Evnen og viljen til å være forskjellige og uenige, uten at det setter forholdet på spill.
- Mat og barn, en historie om et barns utvikling - July 2, 2015
- Bonusforeldre (utdrag) - July 2, 2015
- Tenåringsfamilien - June 4, 2015