Stedatteren har gjort livet surt for pappas nye kone. Og når hele familien drar på ferie sammen, blir det enda verre.
Det nærmer seg sommerferie, men jeg har lest boligannonsene nøyere enn reisesidene de siste ukene. Ferien, som skulle vært familiens samlingspunkt og felles ladestasjon, har blitt nesten uoverkommelig for meg.
Som kone nummer to og med et særkullsbarn har jeg svelget flere kameler enn karameller. Barnet og jeg fant fort en god tone (hun var sju). Jeg respekterte at det alt eksisterte et familieliv før jeg flyttet inn, men vi unngikk ikke diskusjoner rundt mange ungkarsvaner som styrte deres hverdag. Mannen min hadde bodd alene i fire-fem år da vi møttes, og vi tenkte at barnets ubetingede godkjenning av meg var det vi ventet på før vi etter hvert flyttet sammen.
Da kom jentas åpenbare sjalusi fram, hun gjorde mye for at hennes mamma og pappa skulle tilbringe tid sammen. En kreativ jente som vet å dryppe kommentarer på de rette stedene vant fort terreng i begge familiene, med det resultat at svigerfamilien min uten forbehold lyttet til alle utspill fra sjuåringen. Hun ble etter hvert sytten, og hadde så solid støtte i familien at min tilstedeværelse var tydelig plagsom.
Underveis hadde vi fått to felles barn som hver kveld sa god natt til bildet av storesøsteren sin. Hvis hun var til stede, kunne hun med overbevisning og innlevelse fortelle at ingen i familien brydde seg om de to søsknene, det var bare henne de var glad i. Jeg prøvde å være storsinnet og se at jenta kjempet for sin plass i sola, samtidig som jeg forundret meg over at familien tok jentas oppdateringer fra vår familie som gangbar informasjon uten å vurdere alternativer.
Det har vært vanskelig for mannen min å få så utilsiktet motbør, han har alltid ønsket å være mest mulig sammen med eldstejenta. Forundret registrerte han at ekskona forandret seg fra å være en venn til å bruke mange strategier for å få oppmerksomhet til seg og deres felles datter.
Åra har gått uten at vi har fått til noen lykkelig mine-og-våre-barn-løsning i familien. Innimellom har vi vært på noen strevsomme ferier, med en forurettet og sur tenåring som har fått mye forsterkning på at faren har sviktet og at jeg ikke er noe grei med henne. Hun har hatt behov for all oppmerksomheten, men har ingen forståelse for at det er nok til alle og at det hjelper å være vennlig stilt ovenfor hverandre. Motstanden i svigerfamilien er fortsatt massiv etter tjue år som kone nummer to.
Men nå er jenta voksen og har begynt å reflektere. Hun ser at faren fortsatt har lyst til å være pappa. En god løsning for ham er at vi tilbringer utenlandsferiene sammen, det vil si et par uker i året. De tre barna koser seg med å være søsken. Så nær full familieharmoni har vi aldri vært før, i hans øyne. Men jeg har det ikke særlig komfortabelt. Å ha ei ungjente som inntar dronningstolen uten å se at den faktisk var tiltenkt noen andre, og en mann som gjør hva som helst for å blidgjøre jenta, er ikke noe særlig for en kvinne på femti.
Jenta deler gjerne fra vårt privatliv, noe som refereres forvrengt hos svigerfamilien, ofte med åpenlys kritikk til vår måte å være familie på. I disse utenlandsferiene kan jeg se langt etter avslapning og romantikk. Jeg kommer hjem som en sliten husmor, og prøver å svelge klumpen når noen spør hvordan ferien har vært.
Har du noen innspill til hvordan det kan bli greit for alle fem å være på ferie sammen? Kanskje er det jeg som er for steil og ikke klarer å glemme alt jenta har gjort for å beholde sin plass som familienes midtakse?
Det er for seint å sette foten hardt ned ovenfor jenta, så jeg vurderer heller en stille retrett fordi jeg vet overmakten er massiv. Og jeg har behov for en ferie som også lader mine batterier, hvor jeg er en del av fellesskapet og hvor det kjennes trygt å være.
Svar:
Igjen og igjen blir jeg overrasket, imponert og forskrekket over noen kvinners tålmodighet og evne til å lide i stillhet – og det er også den følelsen jeg sitter med etter flere gjennomlesninger av din historie. Jeg forstår at du begynner å se på boligannonser i stedet for ferietilbud!
Din manns datter fra hans første ekteskap har hatt altfor mye makt over familien altfor lenge, og det er ikke bare fordi hun har ønsket å være i sentrum. Jeg kan naturligvis ikke vite hva hun opprinnelig ville, men både du og faren hennes er ansvarlige for hennes destruktive rolle. Far fordi han ikke har villet sette henne på plass, og du fordi du har funnet deg i det så lenge, og ikke tvunget din mann til å ta stilling.
Egentlig er mannen din hovedpersonen i dette. Jeg er sikker på at han har sine gode forklaringer, men hva hjelper det når han lar resten av familien sin i stikken? Hans lojalitet, som burde ligge hos deg og deres felles barn av hensyn til alle parters beste – inklusive hans datters – har altfor lenge ligget hos datteren. Jeg bruker med vilje ordet «lojalitet» og ikke «kjærlighet», fordi kjærlighet i siste instans bare er en følelse. Hvis denne følelsen ikke blir omsatt til kjærlige handlinger, er den uten verdi for andre enn ham selv.
Det er enkelt å gi datteren hans skylden for den helt uholdbare situasjonen, og unnskylde ham med at han har skyldfølelse eller er sentimental. Faktum er at han lenge har sviktet deg, og du har sviktet ham ved ikke å utfordre ham.
La meg for sikkerhets skyld gjøre det helt klart: Hvis mannen din hadde henvendt seg til meg og bedt meg gi ham råd om den kommende ferien, ville jeg sagt det samme. Jeg ville aldri oppfordret ham til å velge bort sin datter, men til å stå sammen med deg og ta en alvorlig samtale med datteren sin om hennes framtidige plass i familien.
Slik jeg ser det, har du to muligheter for å bevare din kjærlighet til ham, og din selvrespekt og verdighet som kvinne:
Du kan fortelle ham den samme historien som du har beskrevet her, og be ham om å si til sin datter at hun ikke lenger får dra på ferie med dere (uten å pynte på sannheten, og forklare at det er for din skyld).
Vil han ikke det, kan du dele opp familien – reelt har den jo vært delt lenge – og dra på ferie med deres to barn, mens han drar på ferie med sin datter. Noen ganger hjelper det å tydeliggjøre følelsesmessige realiteter ved hjelp av geografi!
Jeg forestiller meg at du heller ville ha et svar fra meg som beskrev enda et offer du kunne bringe for familiens skyld. Mitt eneste forslag er da at du ser deg selv i speilet og spør:
«Er jeg villig til å ta ansvaret for å fortsette med denne livsstilen, uten at jeg på noe tidspunkt anklager mannen min for å ha sviktet meg og våres felles barn?» Hvis svaret er ja, er problemet løst. Hvis det er «Kanskje?» eller «Nei» – så fortsett med boligannonsene!
- Mat og barn, en historie om et barns utvikling - July 2, 2015
- Bonusforeldre (utdrag) - July 2, 2015
- Tenåringsfamilien - June 4, 2015