Er pengesterke foreldre dårlige foreldre?
ETTER AT JEG leste artikkelen der du rettmessig tar for deg begrepet “velfungerende”, har jeg hatt lyst til å skrive til deg om en spesiell gruppe foreldre som jeg har lært å kjenne gjennom skolen barna våre går på. Vi bor i et velstående strøk. Barna våre, som er 11 og 13 år gamle, går på en offentlig skole. Hjemme prøver vi etter beste evne å holde tritt med barnas utvikling og interesser, og bruker også en del tid på å diskutere våre grenser og verdier med dem — hvilke dataspill de skal kjøpe, sengetid og så videre. Begge foreldrene er i jobb, så det er litt av en oppgave.
Jeg kan etter mange opplevelser og samtaler med disse “velfungerende” foreldrene ikke komme til en annen konklusjon enn at en del av dem forsømmer barna sine. De interesserer seg bare for barnas resultater på skolen — ikke for hvordan de har det og enda mindre for lærernes arbeid. Enten deltar de ikke i barnas fritidsaktiviteter i det hele tatt, eller de er så prestasjonsorienterte at det skjærer en i hjertet å være vitne til.
Min eldste sønns kamerater har absolutt ingen grenser når det gjelder spill og pengebruk. Det virker som om mange av foreldrene bare hører på dem med et halvt øre, for deretter å si ja-ja eller stikke til dem en femhundreseddel for å få fred. Våre egne barn var i noen år misunnelige, men nå har de begynt å få vondt av disse kameratene. De snakker uoppfordret om dem, om hvor synd det er på dem fordi de er så mye alene og kan gjøre alt som faller dem inn.
Er dette et fenomen blant norske, nyrike foreldre — eller hva er din erfaring? Tror du at det ville nytte å si noe til dem om hvordan barna deres har det i virkeligheten?
SVAR:
Du setter fingeren på et ømt punkt som mange lærere, skolepsykologer og flere vil nikke gjenkjennende til, men som ingen egentlig snakker om. Dem det gjelder er jo en del av samfunnets elite, som det kan være ganske vanskelig for en helsesøster, førskolelærer eller skolepsykolog å konfrontere med at barna deres i virkeligheten blir forsømt.
På den annen side skal vi være forsiktige med å generalisere. Jeg har også møtt mange seriøse, engasjerte foreldre i denne samfunnsgruppen. Men det eliminerer jo ikke det faktum at dine erfaringer absolutt ikke er enestående. Overklassen har jo historisk sett bare unntaksvis beskjeftiget seg med sine barns trivsel og utvikling. De har hatt ammer, nannyer, kostskoler, baltiske au pairer og andre fremmede hjelpere til å vise barna omsorg. Noen av de foreldrene du refererer til, har hatt den samme oppveksten selv.
Nå kan man diskutere i hvilket omfang vi overhodet har en overklasse i de nordiske landene. Men vi har i alle fall en hurtig voksende gruppe mennesker som er blitt ganske velstående og dermed har råd til å “outsource” mange av de oppgavene og funksjonene vi tradisjonelt anser for å utgjøre forskjellen mellom en bolig og et hjem. Men det er også tendensen i resten av samfunnet. Det samme gjelder foreldres unnskyldninger for ikke å stå for noen gjennomtenkte verdier eller for å koble barn og unge til forbrukskarusellen, i stedet for å bruke tid på å ta de nødvendige konfliktene som oppstår når foreldrenes verdier eller grenser kolliderer med barnas ønsker.
Er blitt allment
Det er blant annet derfor vi i løpet av flere år har observert at symptomer hos barn og unge som vi tidligere betraktet som typiske “underklassefenomener”, langsomt, men sikkert har spredt seg til middelklassen og overklassen. Det man tidligere mente hadde sammenheng med dårlig økonomi, dårlige boliger, urimelige arbeidsvilkår, vold og drukkenskap, har vist seg å være mer sammensatt. En av forskjellene mellom barn fra de tradisjonelle risikofamiliene og de moderne, velstående familiene, er at barn av velstående og “velfungerende” foreldre ofte ikke begynner å utvikle psykososiale symptomer før rundt puberteten eller enda senere.
Men før det skjer, sender disse barna ut alle mulige små og store signaler som omgivelsene nok registrerer, men velger å ignorere eller bagatellisere. Først når det går veldig galt, våkner foreldrene. Da er det ofte “for sent” å gjøre noe, selv om det egentlig aldri er for sent for foreldre å engasjere seg. Ofte er det for sent i den forstand at de unge må klare seg selv — alene, eller med hjelp fra profesjonelle. Velger foreldrene likevel hårdnakket å holde fast ved sine sosiale verdier, fordi et psykisk belastet og følelsesmessig isolert barn er en skamplett på familien, er den menneskelige katastrofen total.
Når du spør om det ville nytte å snakke med foreldrene til barnas kamerater, tviler jeg på det. Hvordan skal man forklare foreldre — som jo selv synes at de gjør det godt og har barn som til daglig smiler og ser glade ut for å dekke over smerten — at barna deres er ulykkelige og at de snyter seg selv for en viktig del av rikdommen ved tilværelsen?
Utilsiktet
Jeg har møtt noen av disse fedrene og mødrene først når det har gått veldig galt, og selv da kan det være vanskelig å overbevise dem om at løsningen på akkurat dette problemet ikke kan kjøpes for penger. Når det lykkes å trenge gjennom til dem, har jeg imidlertid aldri møtt noen som bevisst har sviktet barna sine. De har ganske enkelt — som alle andre foreldre — gjort sitt beste ut fra de verdier og normer som hersker i deres daglige miljø. De har kanskje følt seg anfektet eller usikre underveis, men hvem opplever ikke det?
Etter hvert som økonomisk spillerom gjør det mulig for en økende del av befolkningen å forsømme sine barns vitale behov for samvær, å bli lekt med, å oppleve samhørighet mellom skole og hjem, for viktige konflikter og frustrasjoner og andre verdier enn de mest overfladiske, vil vi nok oppleve et stigende antall alvorlige eksistensielle kriser hos barn og unge. Vi lever i en tid da angsten for og uviljen mot mellommenneskelige forpliktelser er begynt å prege livet. Prisen kommer vi alle til å være med på å betale. Slik vi måtte betale prisen for å vokse opp i ekteskap som ikke kunne oppløses fordi det var umulig eller for pinlig i sosial sammenheng — eller for en barneoppdragelse som anerkjente vold og andre overgrep som nødvendige og rettferdige — for å nevne noen få livsvilkår som var helt alminnelige for bare 50 år siden.
Vi kan selvfølgelig også fordømme disse foreldrene moralsk, men det har visst aldri vist seg å være konstruktivt. I mellomtiden kan vi krysse fingrene for barna deres, ta godt imot dem i våre hjem og så langt det er mulig unngå å straffe dem for foreldrenes unnlatelsessynder.
- Mat og barn, en historie om et barns utvikling - July 2, 2015
- Bonusforeldre (utdrag) - July 2, 2015
- Tenåringsfamilien - June 4, 2015