Diskusjonen om ja og nei leder oss naturlig over på spørsmålet om å sette grenser for barn. Så lenge voksnes grenser ikke er absurde eller håpløst urimelige er det fundamentalt sett ikke noe barn vil mer enn å samarbeide med voksne.
Når foreldre og pedagoger har vanskelig for å få barn til å forstå grensene som settes, har det som regel få og svært vanlige årsaker. Jeg kommer tilbake til disse senere.
Betingelsene for å få sine grenser respektert og overholdt er:
1) At den voksne tar ansvaret
2) At den voksne er personlig
3) At den voksne ikke kritiserer
Dersom disse tre prinsippene etterleves vil mange av de problemer foreldre har med å sette grenser forsvinne. Samtidig vil foreldrene få øyeblikkelig og velfortjent belønning i form av langt større ansvarlighet fra barnas side, i tillegg til gjensidighet.
Den vanligste måten vi foreldre forhindrer oss selv i å bli respektert på, er når vi kommer med mer eller mindre automatiske og rutinepregede uttalelser og reaksjoner. Det er for eksempel svært vanlig at vi samtidig som vi setter grenser gir uttrykk for direkte eller indirekte kritikk av barnet: Ikke lek med pianoet. Du er da stor nok nå til å begripe dét. Eller mer direkte: Du får ikke lov til å leke med pianoet. Du ødelegger alt, altså. Om man øver slik indirekte eller direkte kritikk etter at man har satt grenser, kan man ikke regne med at grensene respekteres. Og dette er det et par gode grunner til.
For det første er dette et godt, gammeldags dobbeltbudskap. I den første setningen (du får ikke lov å leke med pianoet) er budskapet: Her er min grense og den forventer jeg at du respekterer. I den neste setningen (du er da stor nok nå til å begripe dét) eller (du ødelegger alt, altså) uttrykker man derimot en nedvurdering og mangel på respekt for barnet.
Denne mangel på respekt og positive forventninger får man uunngåelig tilbake i form av manglende respekt for sine egne grenser. Ja, men han har aldri rettet seg etter det man sier til ham, så det er vel berettiget å ha negative forventninger?. Nei, tvert i mot. Desto større grunn til å prøve igjen og satse med ny frisk. Manglende respekt for andres grenser kommer aldri fra barnet i første omgang. Det er alltid de voksne som begynner. Men det er flere problemer i denne saken. Kritikken får barnet automatisk til å føle at det tar feil, og jo mer feil det føler at det har, jo vanskeligere blir det å gjøre det rett. Derfor bør det klassiske FY også avskaffes.
HVORFOR? FORDI!
I de siste år har det utviklet seg en litt annen praksis. Mange foreldre har inspirert av den pedagogiske verden fått for vane å sette sine grenser opp via forklaringer. Det er ofte en dårlig ide.
For det første skjer det samme som når man kommer med direkte eller indirekte kritikk; barnet konsentrerer seg om forklaringen, bruker all sin kraft på å forstå den og ta stilling til den og kanskje til og med diskutere den. Den satte grensen blir derimot sekundær og derfor etter all sannsynlighet glemt.
Det betyr ikke at foreldre skal innskrenke seg til å snakke om forbud og påbud. Men som tommelfingerregel kan man nøye seg med å gi barna en forklaring kun når de selv ber om det. Vel og merke ber om det på en slik måte at det merkes at de er interessert i forklaringen. Vi snakker altså ikke om barn som automatisk sier hvorfor det? hver gang man henvender eg til dem, eller barn som er så vant til overgrep fra de voksnes side at de konsekvent ber om forklaringer som de senere kan slå de voksne i hodet med. Det handler om å bli tatt på alvor.
Skal du lære barna dine å ta dine og andre voksnes grenser alvorlig, må du begynne med å ta barnet selv alvorlig.
JEG-DU-MAN
Etter å ha presentert eksempler på hvordan man ikke skal sette grenser, er tiden nå inne til å si noe om hvordan man setter grenser. Som nevnt er det viktig å ta ansvar. Det betyr for eksempel å si jeg vil ikke at du skal leke med pianoet fremfor å si du får ikke lov til å leke med pianoet eller pianoet må man ikke leke med.
Barn vil generelt være innstilt på å imøtekomme foreldrenes subjektive behov. Men de vil like naturlig som voksne sette spørsmål ved såkalte objektive kjensgjerninger. Barn vil gjerne respektere mennesker, men ikke nødvendigvis ting og regler.
En av måtene å ta ansvar på er å formulere seg personlig. Hele tiden si jeg vil at eller jeg vil ikke at i stedet for å si du får ikke lov til eller det får man ikke lov til . Ved å ta ansvar for verdiene mine, normene mine, grensene mine på en personlig måte, gir jeg barnet mitt muligheten til å lære hvordan man tar ansvar for egne ting. Og det vil blant annet også si hvordan man respekterer sine egne og andre menneskers grenser.
Tar jeg ansvar for egne grenser gir jeg barnet mitt mulighet for å ta dem på alvor. Legger jeg derimot ansvaret for mine grenser over på barnet, blir det paradoksalt nok umulig for barnet å respektere dem. I virkeligheten kjenner vi voksne godt til dette også fra for eksempel arbeidsplassen. Ingen av oss setter pris på å få ansvar som legges på oss nærmest ved tvang, eller som i tillegg ingen forventer at vi kan håndtere eller leve opp til.
Voksnes grenser kan være basert på gjennomgående verdier og normer i livene våre, eller de kan springe ut av akutte situasjoner. Fra barnets perspektiv vil noen av disse grensene urimelige eller umulige å leve med. Den slags konflikter løses ikke ved hjelp av makt eller ved å stemme om det. Dersom en forelder har en eller annen grense, for eksempel at han/hun ikke tåler å se bur i fangenskap, og barnet på sin side ønsker seg en kanarifugl, er det den voksnes jobb å sørge for at begge parters synspunkt blir tatt alvorlig. Den voksne skal derimot ikke føle at eget ståsted er feil. Likevel må den voksne forhandle med barnet på en slik måte at heller ikke barnet føler at det tar feil selv om kanarifugl står høyt oppe på ønskelisten.
Selve resultatet av forhandlingen er stort sett underordnet for familiens ve og vel. Det er allikevel avgjørende at grenseforhandlingene blir ført på en måt som gjør at ingen av partene ender med å føle seg som tapere eller at diskusjonen var helt urimelig. Det er i familien som i den store verden: Grenser settes og endres via forhandlinger mellom likeverdige parter. Bruken av militære og politi skaper nye og mer livstruende konflikter.
Litteratur:
Jesper Juul, Her er jeg! Hvem er du? Om nærhet, respekt og grenser mellom voksne og barn.
– Her kan du lese om hvordan du best kan skape en kultur basert på gjensidig respekt, om foreldres lederskap og om hvordan du kan gjøre de mange daglige konfliktene mer fruktbare og kjærlige.
- Mat og barn, en historie om et barns utvikling - July 2, 2015
- Bonusforeldre (utdrag) - July 2, 2015
- Tenåringsfamilien - June 4, 2015