Hva vil jeg og hva bør jeg?

Balansen mellom integritet og samarbeid må justeres fortløpende hele livet igjennom, og ingen andre enn vi selv kan ta ansvaret for denne balansen. I den gamle hierarkiske familien var det en dyd å innordne eller underkaste seg makthaverens krav og forventninger. I den moderne familien fører slikt uunngåelig til fellesskapets forlis. Her er det en dyd å ta ansvarlig vare på seg selv – også av hensyn til fellesskapet.

Den evige konflikten mellom vårt behov for å bevare oss selv intakte og vår trang til å tilpasse oss omgivelsenes krav og forventninger er ikke bare noe som hører barndommen og ungdommen til. Denne konflikten er en daglig realitet også i de voksnes privatliv og arbeidsliv. På den ene siden er det godt at noen forventer noe av oss, regner med oss eller har bruk for oss. På den andre siden kan vi komme til å svikte oss selv og våre egne grenser, verdier og behov. Vi må kunne si nei til andre, fordi vi må kunne si ja til oss selv.

I et kjærlighetsforhold til en annen voksen er dette spesielt viktig. Det er i våre nære relasjoner vi utvikler oss som mennesker, men det er også der vi lettest risikerer å gå i stå, å stivne i bestemte roller, eller resignere i forhold til det vi egentlig ville med livet.

Det dreier seg om å si ”ja” når vi mener ”ja” og ”nei” når vi mener ”nei”. For å kunne gjøre det, må vi underveis lære forskjellen mellom hva vil og hva vi umiddelbart har lyst eller ikke lyst til. Oppgaven er for så vidt enkel nok, men samtidig er den vanskelig fordi den krever refleksjon, eksperimenter og tid.

Forelskelsen kompliserer oppgaven, for å si det forsiktig! Når vi er forelsket. Inngår vi i en altomfattende symbiose eller sammensmeltning der vi egentlig ikke legger så stor vekt på noe annet enn det å være sammen. Derfor går vi med på en masse sjenerøse kompromisser mellom oss selv og hverandre. Det er en periode der vi dyrker ensartetheten, harmonien og alt som er felles. Våre mer rasjonelle og individuelle jeg sløves av hormoner. Derfor kommer det en periode etter seks til åtte år da vi må arbeide for å bli to atskilte individer igjen, med mindre vi vil risikere skilsmisse. Det finnes ikke noe ”vi”, bare ”du” og ”jeg”. Jo sterkere og mer veldefinerte vi er som individer, jo sterkere kan fellesskapet bli.

Det som skjer er at lysten og viljen til å si ”ja” til den andre umerkelig blir avløst av en følelse av plikt til å si ”ja”. Dermed begynner parforholdet å oppleves som en begrensning eller et fengsel. Ikke nødvendigvis for begge samtidig, men det skjer alltid for begge. Ofte er denne følelsen av plikt ikke i samsvar med virkeligheten, for den andre krever ikke og forventer ikke at vi undertrykker vår individualitet. Vi bare tror det selv, men glemmer å undersøke om det er sant. Slik var det nemlig for oss selv i den familien vi vokste opp i, vi måtte undertrykke vår individualitet for å bli satt pris på – men kanskje var det ikke nødvendigvis slik, vi bare trodde det.

Det er på mange måter karakteristisk for Europa og USA at individualiteten, den enkeltes muligheter for å leve sitt eget liv, leve ut sitt potensial, realisere drømmer og personlige mål, spiller en viktig rolle. Det enkelte menneskes trivsel og utvikling er kommet i fokus, tilsynelatende som en konsekvens av både økende økonomisk velstand og den demokratiske utviklingen. Bare legg merke til den endrede politiske, sosiale og økonomiske situasjonen for kvinnene i vår del av verden. Jeg er ikke i tvil om at denne utviklingen vil fremme menneskenes psykiske sunnhet. Den vil i alle fall delvis avskaffe en rekke av de lidelsene som mer eller mindre er direkte konsekvenser av lukkede, undertrykkende og voldelige familiemønstre og samfunnssystemer. Men vil summen av lidelse likevel vise seg å være konstant?

Med det enkelte menneskets relative frihet og rett til selvbestemmelse følger også kravet om å kunne treffe personlige valg. Dette er frihetens pris, og mye tyder på at nettopp denne valgfriheten er årsaken til den nesten permanente stresstilstanden mange mennesker opplever å befinne seg i. I størstedelen av menneskehetens historie har det vært gruppen, fellesskapet eller makthaverne, eliten, som har truffet alle de store og viktige beslutningene. Dette innebærer at vi nå blant annet må lære oss en helt ny balanse mellom ansvaret for oss selv, for våre liv, følelser og handlinger, og ansvaret overfor de andre, med en helt annen vektlegging av egenansvarligheten enn før. Den økte egenansvarligheten vil ikke nødvendigvis bli noe mer og større enn ansvaret overfor fellesskapet og vår neste, men den vil trolig få samme tyngde og betydning i forhold til våre beslutninger.

• Hvem er jeg og hvem vil jeg være?
• Hvordan vil jeg leve i et parforhold og i en familie?
• Hvordan vil jeg oppdra barna mine?
• Hvilke er verdiene mine?
• Hvordan vil jeg bruke arbeidstid og fritid?
• Hva er forholdt mitt til Gud?
• Hvilket forhold vil jeg ha til familien min?

Dette er store beslutninger som i løpet av bare en generasjon er blitt overdratt til det enkelte menneske. Det er lett å forstå at noen søker tilflukt i ideologier eller enkle trossetninger.

HVA BØR JEG?
No man is an island – Intet menneske er en øy – sa en tenker en gang for å understreke at vi mennesker er forbundet med hverandre og vi er avhengige av hverandre. I den praktiske verden betyr dette at det må være en balanse mellom det vi mottar fra andre og det vi gir. I perioder av våre liv må vi gi mye, i andre perioder er vi avhengig av å få fra andre.

I et samliv mellom to voksne og i forholdet til resten av familien og våre nære venner er det viktig å overveie nøye hvilke krav og forventninger som er nødvendige og nyttige for fellesskapet, og hvilke vi må si nei til. Slik må det være ikke bare av hensyn til vår egen indre balanse, men av hensyn til likeverdigheten i forholdet. Det handler i praksis om at vi må spørre oss selv om det vi gir til den andre blir gitt med ”åpen hånd” eller med et ”godt hjerte”, det vil si uten forventning om motytelser og uten at den andre skal føle seg i personlig gjeld til oss.

Det dreier seg ikke bare om å følge sine spontane lyster, som når vi ser et eller annet i butikken som vi får lyst til å gi vår elskede. Det handler svært ofte om å vurdere fellesskapets behov. Kanskje anskaffer vi noe som vi ikke umiddelbart har lyst til å gi, men vi gjør det likevel og tar ansvaret for å gjøre det, fordi vi også har bruk for fellesskapet. Jeg er jo en del av fellesskapet og fellesskapet er en del av meg.

Det er farlig for våre nære relasjoner når vi sier:

• Jeg er nødt til å gjøre dette, ellers blir han sur.
• Jeg kan ikke si nei til ham i denne saken, han sier jo alltid ja til meg.
• Nå må vi besøke dine foreldre, ellers blir de skuffet.

I disse eksemplene leverer personen som snakker ingenting av verdi til fellesskapet. Hun forsøker i det første eksemplet å unngå en konflikt, i det andre å opprettholde en kunstig balanse, og i det tredje å etterleve en sosial konvensjon. Hun som snakker er i forsvarsposisjon og forsøker å legge ansvaret for det hun vil gjøre over på den andre, ham. Det vil være bedre for begge parter dersom i det første eksemplet gikk til sin partner og sa:

– Jeg pleier gjøre dette fordi du ble sur en gang jeg ikke gjorde det. Nå vil jeg gjerne vite om du faktisk vil bli sur, og hvorfor du vil bli sur, for egentlig har jeg ikke lyst til å bruke tid på dette.

Og i det andre:

– Jeg har begynt å si ja til deg fordi du sier ja til meg, og ikke fordi jeg egentlig mener det.

Og i det tredje:

– Vi må snakke om forholdet vårt til foreldrene dine. Det blir mer og mer en plikt for meg å besøke dem. Jeg synes at hvis jeg skal besøke dem, skal det være fordi jeg har lyst til det. Det er greitt nok for meg med pliktbesøk, men jeg synes det er slitsomt å måtte late som at jeg synes det er veldig hyggelig.

Alle disse tre utsagnene er eksempler på at den som snakker tar ansvaret for seg selv og dermed gir noe verdifullt til fellesskapet.

Mange av oss har i løpet av oppveksten utviklet et dominerende hjelper- eller servicegen. På kort sikt har fellesskapene stor glede av dette servicegenet vårt, men på lengre sikt oppstår det ubalanse og problemer i forholdet. Samtidig er det selvdestruktivt fordi det tapper oss for energi og vitalitet. Det kan ta flere år å skape en bedre balanse, men en bedre balanse er noe alle involverte vil tjene på. Et fellesskap som ikke kan eller vil inkludere meg slik jeg er i denne relasjonen, bør ikke påtvinges noen av partene.

Omsorg for egen integritet er ikke egoisme – det bare føles slik når vi i for lang tid har gått ut over våre egne grenser eller har tillatt andre å invadere oss. Tilsvarende er det å ivareta og styrke sin individualitet ikke det samme som individualisme. Individualisme er en falsk forestilling om at man ikke trenger fellesskapet med andre mennesker, men har rett til å utnytte dem for egne formål.