Barnehagens metode for å unngå våte bukser er høyst diskutabel.
Sønnen min fylte tre år for et par måneder siden og begynte i barnehage. Han elsker barnehagen sin. Personalet er glad for å ha ham der og roser ham for hans veloppdragne og sosiale vesen. Etter sommeren fikk institusjonen en ny leder som har innført et «pedagogisk» system som er helt nytt for meg. Barna får nå utdelt «smilies» små, gule klistremerker med glade og sure ansikter.
Sønnen min er en meget energisk ung mann, som alltid har et eller annet på gang sammen med noen andre ute på lekeplassen. Det hender da at han ikke kommer seg på toalettet i tide og tisser på seg. Det skjer omtrent én gang i uken. Det er lenge siden han holdt opp med det hjemme, og vi kritiserte ham aldri om det hendte. Nå er han ulykkelig over systemet og føler seg hengt ut. Men lederen og personalet på avdelingen hans er ubøyelige.
Hva mener du om denne «metoden»? Og hva kan vi gjøre for å hjelpe sønnen vår?
Svar
Sønnen deres er blitt «offer» for et importert amerikansk system, der man i starten delte disse glade og sure ansiktene ut til elevene etter deres faglige prestasjoner.
Da jeg gikk på skolen, var det flagg og stjerner (eller ingenting). I de senere årene er systemet blitt utvidet til også å omfatte barnas alminnelige adferd og oppførsel. Det er en gjennomført primitiv metode som neppe fortjener betegnelsen «pedagogisk» en rendyrket adferdsregulering på de voksnes premisser.
Dersom barna lever opp til noen tilfeldige fagfolks tilfeldige normer, blir de populære hos de voksne. Og hvis ikke, blir de hengt ut til skrekk og advarsel for andre barn. Følgelig er også all tale om samarbeid mellom hjem og institusjon opphevet, fordi pedagogene bevisst velger å ignorere foreldrenes normer og måter å møte barna sine på.
La meg illustrere dette med et eksempel:
Det er tydeligvis ikke noe «problem» at sønnen deres tisser i buksen. Han har bare ikke lært ennå å bedømme tiden det tar å rekke toalettet, få av tøyet og så videre. Noen barn har imidlertid problemer med dette, som kan ha vidt forskjellige årsaker. Noen er fysiologiske, andre er et spørsmål om vaner eller er psykologisk-eksistensielle som vil si at barnets adferd er et signal til omgivelsene om at noe i barnets liv ikke er på plass. Det handler ofte om noe i familien som gjør for vondt eller er for uoverskuelig for et barn. Dersom vi forestiller oss et slikt barn i denne barnehagen et barn som stadig forsøker å gjøre ansvarlige voksne oppmerksom på at han ikke trives optimalt ville mange sure ansikter bli ham til del, mens de egentlig burde være mange og glade. Han burde «belønnes» for å gjøre oppmerksom på at familien hans behøver hjelp ved å utsette seg for så mye kritikk fra voksne!
Ekstremt sårbare
Det er et velkjent faktum at alle barn er ekstremt sårbare når voksne setter likhetstegn mellom deres adferd og deres «ego». De evner ikke å skjelne mellom hva de gjør og hvem de er. Når deres adferd utsettes for kritikk, fordømmelse og straff, opplever de at de er mislykkede som mennesker.
Dermed undergraves deres spirende selvfølelse og erstattes med skam, skyld og usikkerhet.
De glade og sure ansikter er helt tydelig en mild utgave av tidligere generasjoners straffemetoder og ligner «time-out», som er en modernisert utgave av gamle dagers «skammekrok». De voksne oppnår ofte det tilsiktede ved hjelp av disse metodene, men barna blir berøvet sin indre styrke og blir avhengige av autoriteters stadige bekreftelse.
Noen steder har man valgt å erstatte det sure ansiktet med et kryss, unnlate å kritisere og i stedet være raus med rosen når barna gjør det «riktige». Metoden er altså humanisert ved å utelate det negative og forsterke det positive. Men barn er jo ikke dumme, selv om deres vilje til konformitet ofte er skremmende. De vet utmerket godt at tausheten og krysset er ladet med negativ respons, men de voksne kan toe sine hender og bevise at de ikke har sagt noe «slemt».
Pedagogiske metoder som retter seg mot barns personlige og sosiale utvikling, eksisterer primært for at de voksne skal kunne føle seg sikre og trygge i rollen sin. De gavner langt fra alltid barna. Dersom jeg var deg, ville jeg derfor undersøke om lederen virkelig har tenkt gjennom metoden sin, eller om hun bare har forelsket seg i den på et kurs.
Samtidig ville jeg foreslå en alternativ måte for henne å reagere på når sønnen din har tisset i buksen:
Alternativer
Hun kan se vennlig på ham, stryke ham blidt over ryggen og si: «Oops! Da var du uheldig. Var det for liten tid til å ta av seg buksene på?» Og når han svarer bekreftende, kan hun bare avrunde episoden med å si følgende: «Det må være ubehagelig for deg, men du vil nok mestre det. Skal jeg hjelpe deg med å finne tørre bukser?»
Dersom hun faktisk er sint eller irritert over at han gjør det, kan hun si: «Nå skal du høre her! Det er irriterende at jeg må bruke tid på dette. Så nå vil jeg se om jeg ikke kan finne en måte å hjelpe deg på slik at du ikke behøver å bli flau og jeg irritert».
Dersom hun argumenterer mot disse løsningene og lar det skinne igjennom at du og mannen din er for «bløte» eller «inkonsekvente», ville jeg overveie mulighetene for å finne en annen barnehage.
Sønnen deres er en sunn, sterk og energisk gutt, som sikkert kan overleve to klistremerker i måneden. Men dersom dere opplever at de sure ansiktene begynner å hefte ved ham og påvirker personalets holdning til ham i negativ retning, er det ingen mening i at han skal bli der. Det kan komme til å handle om andre sider av hans adferd og personlighet. Men det kan også skje at deres måte å forholde seg til tissingen hans på, gjør ham usikker og at han begynner å gjøre det oftere i barnehagen (men ikke hjemme).
Pedagoger som har forelsket seg i denne og andre former for adferdsregulering, utmerker seg ofte ved at de er blinde overfor sitt eget medansvar for barnas «negative» adferd. Og da er jo muligheten stengt for alle former for dialog både med barna og deres foreldre.
Jeg har ingen innvendinger mot at barns faglige prestasjoner blir vurdert i forhold til noen pedagogiske mål. Men når det forventes at barnas alminnelige adferd tilpasses profesjonelle forestillinger om det som er «velfungerende» eller «normalt», spenner jeg hanen på revolveren. Barn er ikke et industriprodukt og de er ikke her på jorden for å behage de voksne.
SITAT
Barn er ikke her på jordenfor å behage de voksne
- Mat og barn, en historie om et barns utvikling - July 2, 2015
- Bonusforeldre (utdrag) - July 2, 2015
- Tenåringsfamilien - June 4, 2015