Kan barn ta skade av at moren er borte fra det før det er blitt ni måneder gammelt?
Jeg har noen spørsmål som gjelder delt permisjon mellom mor og far når man får barn. Høyaktuelt tema som det er, undrer jeg meg over at psykologer og eksperter på barn er mer eller mindre fraværende i debatten. Det blir diskutert i sammenheng med likestilling og amming, men hva med konsekvensen for barnets psykiske utvikling?
Datteren vår er snart seks måneder, og ved fylte åtte måneder skal faren være hjemme med henne. Nå hevder imidlertid noen at et barn kan ta skade av at moren er borte fra det i alderen syv til ni måneder på grunn av separasjonsangst. Et barn i den alderen har behov for at moren er til stede som en trygg base, sies det.
Jeg har hele tiden sett det som positivt at far og datter får muligheten til å tilbringe tid sammen også i denne perioden, og at det vil være bra for familien vår. Etter en fødsel er man kanskje ekstra var for hva omgivelsene sier, siden man merker at man lider litt av separasjonsangst selv. Det hører med til historien at faren nå har normale arbeidsdager og tilbringer mye tid hjemme sammen med datteren vår. Før jeg begynner å jobbe, skal vi ha én måneds ferie sammen og når jeg begynner å jobbe igjen, kommer jeg til å ha korte arbeidsdager på grunn av ammefri.
Spørsmålet mitt er om barnet vårt blir utrygt dersom jeg, moren, blir borte fra henne når hun bare er åtte måneder?
SVAR:
Det korteste svaret på spørsmålet ditt er: Ta det helt rolig og gå videre med planene deres. Dersom det resulterer i at datteren deres blir utrygg, vil det raskt vise seg og da må planene endres. Det handler ikke om mor eller far men om hvilken mor eller far og om å intensivere en allerede veletablert relasjon.
Trygghet viktig
Datteren din vil muligens savne deg, og det vil ta noen dager å venne seg til farens måte å gjøre tingene på. Men det er jo ikke så farlig. Ytterst få barn lider av en sterk separasjonsangst. Men ofte er morens større og barnets og morens separasjonsangst er ikke alltid like lett å skille fra hverandre. I deres tilfelle kan dere tilby datteren deres både kontinuitet og trygghet. Det er det viktigste.
Når det er sagt, er debatten blitt komplisert fordi den er så politisk. Jeg bryr meg prinsipielt ikke om politiske beslutninger som forteller oss hvordan vi skal innrette vårt familieliv. Etter min mening er det politikernes oppgave å skape rammer slik at vi kan treffe de valgene vi selv vil og selv er parat til å ta ansvaret for. Jeg er fullstendig klar over at temaet delt permisjon vekker stor motstand og gjør både fedres og mødres roller i forholdet til barna gjenstand for debatt. En del mødre vil trolig oppleve at det ikke er fullt så enkelt å gi ansvaret, makten og kontrollen fra seg, og noen menn vil oppdage at lysten til å ta over kanskje ikke er så stor. Dette er viktige temaer og konflikter, som jeg ikke tror kan løses politisk. Men spørsmålet er selvfølgelig om fremtidens menn og kvinner er klar til å ta ansvaret for disse konfliktene eller om de rett og slett ønsker regulering utenfra.
Er mannen rede?
Sett med familieterapeutiske øyne er det sentrale spørsmålet om menn og fedre er rede til å skape en tidlig tilknytning til sine barn? I min egen generasjon fant denne tidlige tilknytningen sted i kanskje 20 til 30 prosent av familiene, og tallet nærmer seg vel 50 prosent nå. Sett fra et eksistensielt perspektiv er dette tallet altfor lavt. Det fører til unødvendig vanskelige relasjoner mellom fedre og barn og får mange gifte og samboende mødre til å føle seg som enslige mødre fordi de er alene om ansvaret også der fedrene overtar noen av oppgavene. Ansvaret for barn kan bare deles ved at begge parter tar 100 prosent ansvar.
Jeg er ikke et øyeblikk i tvil om at det vil være en kjempegevinst for både barn og fedre dersom fedrene velger permisjon og ikke gjør det bare for å «avlaste» mødrene, vel å merke. I 30 år har jeg anbefalt par at mødrene tar seg fri fra hjemmet i minimum ti dager når barnet er mellom åtte og femten måneder gammelt, nettopp for å gi fedrene muligheten til å få barnet sitt «inn under huden» på samme måte som de fleste mødre opplever det fra begynnelsen av. Det har ofte vist seg vanskelig for moren å ha den nødvendige tilliten til mannen. Likeledes har det vist seg vanskelig for mannen å klare oppgavene selv alene. Begges opplevelser har stort sett vært fruktbare for både parforholdet og barnas trivsel.
Trenger voksenkontakt
Av og til blir jeg litt urolig over å leve i et samfunn der man hele tiden spør hva barn har behov for og hvor mye eller lite de kan klare seg med uten å lide nød. Spørsmålet ble besvart allerede i tredveårene av den berømte ungarske psykologen Emmy Pickler, som var bestyrer av et barnehjem for hittebarn. Hun drev systematisk forskning i 30 år, og kunne konstatere at barn daglig har behov for minimum to ganger tyve minutters tett kontakt med den samme voksenpersonen for å ivareta sin basale psykiske, motoriske og sosiale utvikling.
Jeg skulle mye heller ønske at fedrene begynte å snakke om hvor lite de er innstilt på å nøye seg med i forholdet til barn sine også før de blir skilt! Men det krever nok at flere fedre som faktisk har oppnådd en tidlig tilknytning til barnet og/eller har hatt ansvaret for det alene, begynner å ytre seg i det offentlige rom. Jeg har en grunnleggende tro på at fedre ikke kan «motiveres» med henvisning til kvinners og barns behov. Det er ikke mer enn én generasjon siden vi i Norden fant på at menn og fedre skulle være fullverdige medlemmer av familien. Utgangspunktet var kvinnenes berettigede frustrasjon over fordelingen av ansvar og makt og noen stivnede kjønnsroller som overlot ansvaret for familiens daglige drift til dem. Nå allerede én generasjon senere begynner noen menn å oppsøke det ansvar og den rikdom som ligger i en mer nyansert rolle. De oppdager at det ligger en gullgrube av opplevelser og utfordringer og venter på dem. Den vil de selvfølgelig ikke snytes for. Disse fedrene er en ubetinget gevinst for sine barn.
- Mat og barn, en historie om et barns utvikling - July 2, 2015
- Bonusforeldre (utdrag) - July 2, 2015
- Tenåringsfamilien - June 4, 2015