INNLEGG:
Jeg er enslig mor til tre tenåringer etter et samlivsbrudd for to år siden. Min eks og jeg samarbeider utmerket, vi har hele tiden vært enige om å sette barna først og det har hjulpet oss å holde fokus. For et halvt år siden møtte jeg en veldig trivelig mann som jeg innledet et forhold til. Han har barn på samme alder som mine, og når vi er sammen er vi som en stor lykkelig familie. Vi har vært utrolig heldige på den måten. Han og jeg har det veldig godt sammen, en stor grad av åpenhet, nærhet og ærlighet har gjort at jeg har blitt veldig glad i ham. Vi bor ikke sammen og har heller ikke tenkt å flytte sammen med det første.
Men oppi alt dette er det en stor bekymring; hans forhold til sin eks. De var gift i over 20 år og hadde et veldig bittert brudd, blant annet på grunn av utroskap. Han har siden ikke kunnet tilgi henne. Dette medfører at han er lite samarbeidsvillig i forhold til henne, inngår avtaler med sine barn uten å involvere/informere henne, trumfer igjennom ting som han vil ha det og de har heller ikke gjort opp økonomien ennå. De kommuniserer kun på mail eller sms, dersom de møtes hilser han ikke på henne eller svarer på spørsmål fra henne. Jeg har vært til stede under et slikt tilfeldig møte og likte ikke det jeg så.
Jeg tok det opp med ham etterpå, jeg sa at han setter sine barn i en veldig vanskelig situasjon når han oppfører seg slik, at det er dem det går utover, ikke eksen hans. Jeg mener også at så lenge han ikke klarer, eller ønsker, å nullstille følelsene sine for sin eks kan det skape problemer for vårt forhold på sikt.
Etter et alvorlig sammenstøt mellom oss i helga, fordi han hadde ignorert eksen og trumfet gjennom en reise med barna i hennes samværsperiode, har jeg begynt å lure på om dette forholdet er liv laga. Når vil han begynne å behandle meg like respektløst som jeg
mener han behandler sin eks? Hvor lenge skal man kunne være bitter og sur etter et samlivsbrudd? Hva kan jeg gjøre i forhold til dette? Kan jeg påvirke eller stille krav? Det er vel ikke ofte at den nye kjæresten tar eksen i forsvar, så han føler seg nok forrådt av meg.
Jeg føler meg ganske opprådd, har du noen gode råd å gi meg i forhold til dette?
SVAR FRA JESPER JUUL:
La meg begynne med å konstatere at jeg mottar mange brev som ditt, og hver gang undrer jeg meg over hvorfor mennene ikke skriver selv? Jeg vet selvfølgelig godt at det ikke hører til den maskuline tradisjonen å be om hjelp, men allikevel!
Det positive i deres situasjon er at dere ikke bor sammen. Det gjør de følgende oppgavene enklere å løse. Kjæresten din er jo nøyaktig lik den dagen du traff ham: Han henger fast i sitt gamle ekteskap, og lar sinne, hevntørst og bitterhet styre livet. Du har selvfølgelig helt rett i at dette er destruktivt og påvirker både hans og barnas livskvalitet negativt.
En av kjærlighetens lover er at det som i utgangspunktet bare var hans problem nå også vil bli ditt problem og omvendt. Det betyr at når vi bringer uløste konflikter og problemer fra et tidligere forhold, oppvekstfamilien og lignende, med inn i et nytt kjærlighetsforhold – så slutter det raskt å være mitt eller ditt problem. Det blir vårt problem.
Kvinner spesielt har en selvdestruktiv tendens til å tro at kjærligheten løser alle problemer. Det skjer ytterst sjelden. Det eneste du kunne ha gjort fra begynnelsen av var å si: «Jeg er forelsket i deg og vil gjerne bygge opp noe viktig og fint sammen med deg. Jeg er imidlertid ikke villig til å risikere følelsene mine før du har gjort deg ferdig med ekskona di. Sinnet og bitterheten din ødelegger deg innenfra, og den vil også ødelegge det fine vi to har mulighet til å oppleve sammen. Gjør deg ferdig og ring når det har skjedd – så ser vi på muligheten for en felles fremtid».
Det fikk du ikke gjort, og er dermed like ansvarlig for status quo som det han er. Dette handler ikke om hvorvidt han også begynner å behandle deg respektløst. Det handler om at hans fastlåste følelser allerede nå tapper energi ut av forholdet deres.
Poenget er at han behandler seg selv dårlig. Han og han alene er ansvarlig for de følelsene han har i forhold til sin ekskone. Siden det var utroskap fra hennes side er han naturligvis dypt såret, og denne tilstanden rommer en cocktail av følelser: Sorg, sinne og hat. For mange mennesker kommer i tillegg en følelse av moralsk overlegenhet som brukes for å rettferdiggjøre følelsene. Så lenge han frivillig er i denne situasjonen uthuler han sin egen vitalitet og livskvalitet innenfra. Uansett hvor mye du og hans barn elsker ham, går deres kjærlighet til spille.
Det er to veier å gå. Den beste er at han selv tar initiativ til å kontakte en erfaren parterapeut og inviterer sin tidligere kone med på noen samtaler, hvor han kan få hjelp til å gi forholdet deres en verdig avslutning.
Den andre er at han alene oppsøker profesjonell hjelp. Men begge deler forutsetter en erkjennelse av at han behandler seg selv dårlig og egentlig har fortjent bedre enn den ensomheten han nå i flere år har styrt mot.
Hver eneste dag blir han konfrontert med et av livets grunnvilkår: Enten tar vi ansvar for våre egne følelser og handlinger, eller så blir vi ofre for andre. Akkurat nå er han et offer – først for sin ekskone og deretter for seg selv – og han må selv bestemme seg for å endre på dette. Han kan ikke gjøre det for din skyld eller for barnas skyld – kun for sin egen skyld.
Hva kan du gjøre? Du kan konfrontere ham med utsagnet du skulle ha brukt fra begynnelsen av og dermed oppføre deg som en god venn. En god venn er en som gir deg det du har mest bruk for på det tidspunktet du har minst lyst til å få det. Du risikerer at han handler i overensstemmelse med offerrollen og ser på seg selv som et offer for deg, men du unngår i det minste å bli et offer selv.
Kjæresten din er en ulykkelig mann som fortjener all mulig sympati, men han har i høy grad bruk for mennesker omkring seg som har klare grenser, og som ikke gjør ham ansvarlig for deres ulykke.
Den andre muligheten er at du konstaterer at den mannen du elsker er som han er og at du vil bevare forholdet ditt til ham uansett. Du kan ikke beskytte deg mot smerten ved å elske ham, men hvis du kan stoppe å blande deg inn i hans tidligere liv og forholdet hans til barna, har dere kanskje en sjanse som et par som bor hver for seg. Ingen av oss er jo enkle å elske og leve sammen med. Vi har alle selvdestruktive elementer i måten vi er her i verden på, og de som elsker oss får med jevne mellomrom blåmerker på sjelen. Hvis det ikke skal ende ulykkelig krever det at vi kan si: «Ja, jeg elsker dette mennesket og er parat til å ta ansvar for konsekvensene».
- Mat og barn, en historie om et barns utvikling - July 2, 2015
- Bonusforeldre (utdrag) - July 2, 2015
- Tenåringsfamilien - June 4, 2015