Famlab.no

I grenseland


Er Jesper Juul egentlig flink nok til å sette grenser, spør en leser.

Jeg leser spalten din i Dagbladet. Og jeg har lest boka din der det står hvor viktig det er at barnet får sin selvfølelse styrket. Viktige ord det! Det å kjenne seg elsket, verdsatt og respektert er det viktigste for ethvert menneske, selvsagt også når det gjelder barn.

Å la barnet føle seg verdsatt, det er grunnpilaren for foreldre.

Så det verdsetter jeg deg for, men:
Jeg ser at mange av spørsmålene handler om foreldre som er handlingslammet. De sier at de har prøvd alt, men at de ikke får det til.

De rådene du gir dem er svært utydelige etter min mening. Du gir råd om å vise respekt, kjærlighet og omsorg. Du gir råd om å søke etter barnets egentlige behov, som jo alltid er å bli sett og elsket. Men du ser ut til å ha en veldig motvilje mot slike råd som for eksempel Nannyhjelpen gir, som er grenser og rammer. Du ser ut til å ha en tydelig motvilje mot metoder som «Time out.» Hvorfor det?

Siden du er en eldre mann som har vært i bransjen i xantall år, så regner jeg ikke med at du vil endre synspunktene dine. Men som en barnevernsarbeider gjennom mange år, så vil jeg nå gi deg synspunktene mine:
Gjennom mitt arbeid i barnevernet har jeg truffet mange familier som sliter med atferden til barna eller ungdommene sine. De forteller meg at de har prøvd alt. Men at de har barn som trumfer gjennom viljen sin, som spytter, biter og slår. Barn som ikke tar hensyn til andres følelser.

En gang snakket jeg med en mor som hadde en gutt på 11 år, som skulket skolen, sniffet, hang på kjøpesenter, og slo sin mor. En gang tok han fatt i ei lita jente i første klasse, og holdt henne over en åpen kum og truet med å hive henne nedi. Da jeg snakket med moren om det (som kan kalles drapsforsøk), unnskyldte moren ham. «Han vet ikke hva han gjør». Hun bagatelliserte alt.

Jeg har i mitt arbeid truffet mange foreldre som har abdisert tronen, og latt barna ta kontrollen. De har barn som regjerer hjemmet. Barn som slår spytter og biter for å få viljen sin. Disse barna trenger grenser. Disse barna har det ikke bra. Disse barna blir uregjerlige små tyranner, som snor foreldrene sine rundt lillefingeren sin. Disse barna er usikre.

De skriker etter voksne som kan ta kontrollen, og hjelpe dem.

Jeg har arbeidet på barnevernsinstitusjoner. Der treffer jeg disse ungdommene som alle har gitt opp. De som skriker etter å erfare at noen er glad i dem. Og som også skriker etter grenser.

Du har en viktig jobb som kommentator i en av Norges største aviser. Og jeg ser at du får mange spørsmål fra fortvilte foreldre. Men jeg synes ikke du tar disse foreldrene på alvor! Du snakker om respekt og selvfølelse, ja vel? Men du gir ikke foreldrene råd om hvordan de skal skape trygge barn. Hvorfor du ser ut til å være så motstander av trygge grenser for barn, er utenfor min forstand.

For mange av disse barna trenger trygge voksne, som setter rammer for dem.

Jeg har truffet mange foreldre som viser stor kjærlighet til barna sine. Det er ikke det det står og faller på. Men når disse barna opptrer grenseløst, slår moren sin og gir blaffen i alle grenser, da trenger disse foreldrene noe mer konkrete råd om at man både kan være kjærlige foreldre som gir barna selvfølelse, men også gir dem trygge grenser så de vet hva de kan forholde seg til.

Disse barna skal ut i samfunnet. De skal forholde seg til en arbeidsgiver, en hybelvert, en kjæreste. Da trenger de å lære hvor grensene går.

Jeg ser rådene du gir i hver utgave av Dagbladet om å «se barna» og gi dem selvfølelse. Vel og bra det, men det at du unnviker å se viktigheten av at foreldre både skal gi rammer og kjærlighet; det forundrer meg. Du er en slags guru for foreldre – jeg ønsker at du kunne ta konsekvensene av det og ikke gi disse foreldrene så utydelige råd som du gjør.

Hilsen en barnevernsarbeider

JESPER JUUL SVARER:

Takk for kritikken din som er interessant for meg av flere grunner. En av dem er at det er ytterst sjeldent at jeg blir kritisert for å være utydelig. Etter flere gjennomlesninger begynner jeg også å lure på om det faktisk er det du mener? Eller mener du egentlig, at jeg skulle være mye mer aktiv med hensyn til å råde foreldre til å sette grenser?

Jeg har mange ganger, både i Dagbladet og tidligere i Aftenposten forholdt meg til grensesetting, og det samme gjelder «Nannyhjelpen» og timeout (se arkiv på www.famlab.no). Jeg er enig med deg i at det skal andre verktøy til i de konkrete eksempler du nevner fra ditt arbeid i barnevernet. Men om vi er enige, kommer helt an på hva du konkret, sak for sak, mener med de populære begrepene du bruker: Trygge rammer, trygge voksne, trygge grenser. Du nevner heller ikke hva resultatet ble i disse sakene. (Jeg håper at de overstiger norsk barneverns gjennomsnittlige suksess, som (nasjonalt) ligger på ca. 27 % ifølge de seineste offisielle tall.) Det vi kan være helt enige om, er at de foreldrene du nevner ikke tar lederskapet på en måte som tjener verken dem selv eller barna, og heller ikke det viktigste, kvaliteten av relasjonene mellom foreldre og barn.

Vår helt prinsipielle uenighet (om jeg forstår deg riktig) er ikke om barn har bruk for voksent lederskap. Vår uenighet handler om hvordan dette lederskap best praktiseres. Hvis det interesserer deg, har jeg skrevet veldig tydelig om dette i «Her er jeg! Hvem er du?», «Kunsten å si nei» og «Livet i familien, de viktigste verdier i samliv og barneoppdragelse» – i tillegg kommer et mer teoretisk sluttkapittel (for din faggruppe) i boka «Fra lydighet til ansvarlighet».

Neste gang du leser ett av mine svar, som du synes er utydelig og/eller uakseptabelt, er du herved invitert til å skrive et alternativt svar. Så kan vi bygge videre på dialogen til glede også for leserne.

Latest posts by Jesper Juul (see all)
Exit mobile version