Hvorfor gjør så mange fedre en dårlig jobb?
JEG KJENNER MEG igjen i situasjonen som “Den nye damen til pappa” beskriver i denne spalten 11. mai, og som skilsmissebarn er jeg enig i de positive konsekvensene av å ha en “reservemor”. Hun har vært en person som jeg har måttet forholde meg til på en såkalt “voksen” måte og har stått for noen allmenne rammer for sosial kontakt mennesker imellom, sivilisert omgang og respekt. Det er noen av flere positive aspekter.
Helt fra jeg var liten, opplevde jeg at båndene mellom mamma, pappa og meg var noe som lå i bunnen som en sikkerhet for alt — og at de var ubrytelige, kroppslige. Men nå er jeg ikke så sikker lenger. For de biologiske båndene ser ikke ut til å ha noen betydning for faren min. Han virker uberørt av dem og betrakter farsrollen som en funksjon som uheldigvis må fylles.
Nå er jeg snart 25 år og kan ikke komme over at jeg faktisk er blitt delvis oppdratt i hjemmet til en person der jeg var den minst viktige personen helt fra åtte-niårsalderen. Kanskje jeg føler det på samme måte som barn som har vært på kostskole. Det er en slags trøst for meg.
Det irriterer meg at faren min alltid er blitt unnskyldt for sin elendige prestasjon: “Han vil ikke ha negativ stemning, fordi han er så takknemlig for å ha barnet sitt på besøk.” Sannheten ser ut til å være at han ikke bryr seg så mye. Han vil ikke bruke av sin energi og er ingen oppdrager. For hvis han påtar seg den rollen, har han godtatt at han er ansvarlig. Det er et skummelt ord for mennesker som egentlig vil at noen andre skal ta vare på barna, som for eksempel kona, fordi de har annet de heller vil foreta seg.
Dette virker sikkert bombastisk. Men det finnes noen fedre som er så egoistiske at de ikke er i stand til å ta vare på barn på en god måte. Det kan også være at de lar “reservemor” være den viktigste personen i barnets liv, fordi de ikke klarer å skape trygghet for barn fra tidligere forhold i sitt nye liv.
Krever vårt moderne samfunn mer av en far enn han fra naturens side kan yte? Eller bør gutter bli mer lik jenter? Møte opp på skolen, selv om de ikke har lyst. Lese lekser, hjelpe moren sin med oppvasken og så videre. Lære seg at naturen ikke er noen unnskyldning så lenge det eksisterer en fri vilje. Hvis man ønsker å være en god far, så er det faktisk mulig.
SVAR:
Du stikker hull på et stort og viktig tema. Når du spør om det moderne samfunnet krever mer av fedre enn de egentlig kan klare, er nok svaret mer nyansert og avhengig av om vi ser det fra barnets, farens eller morens perspektiv. Nyere forskning om tilknytning og bygging av relasjoner forteller oss at barnet det første leveåret foretrekker en “triade” — det vil si en like tett forbindelse med begge foreldrene. Men det er nok begrenset hvor mye “naturen” styrer dette når det gjelder fedre.
Det er bare én generasjon siden vi i Norden begynte å formulere krav og forventninger om at fedre skulle være en integrert del av familien — det vil si den følelsesmessige og omsorgsytende infrastrukturen. Før det befant fedrene seg i periferien og kunne gjøre seg fortjent til kulturens blå stempel dersom de var gode forsørgere, hadde et fornuftig forhold til alkohol og ikke var voldelige mot sine partnere.
Aldri nære
Mine erfaringer som terapeut, som statistisk sett sikkert er upresise, tilsier at svært få fedre i min fars generasjon noensinne fikk en tidlig tilknytning til barna sine. For min egen generasjons vedkommende dreide det seg kanskje om 20 til 30 prosent av fedrene. Siden har tallet steget jevnt og trutt, slik at din generasjons menn skulle nå opp i omtrent 50 prosent. Sett i barnehøyde er det langt fra tilstrekkelig. Men i kulturell sammenheng må man nok hevde at det er en rask og positiv vekst.
Vi har kanskje brukt mange år på å diskutere kjønnsroller og oppgavefordeling i familien, uten å være oppmerksomme på at fedre egentlig ikke aner hva foreldreansvar innebærer — hvis de ikke har fått en tidlig tilknytning til barnet sitt. Når fedre ikke opplever å ha barna sine “under huden”, betrakter de ofte — i likhet med faren din — barna som en “oppgave”. De kjenner seg ofte hjelpeløse i relasjonen til sine barn, og det inngår ikke i rollen som mann og far å innrømme sin hjelpeløshet eller inkompetanse. Det medfører at begge parter føler stor ensomhet og lengsel, en lengsel som fedrene ofte bærer i seg ubevisst og som hos barna er uforløst.
Det er klokt, slik du gjør, av og til å gjøre opp regnskap — for både å glede seg over det som faktisk ble en til del, men også for å bli bevisst på det en gikk glipp av og derfor må skaffe seg selv som voksen. Livet er heldigvis lengre enn barndommen. Et av paradoksene i livet er at vi ofte må gi våre foreldre det de ikke var i stand til å gi oss.
Ditt trekk
Kontakten mellom deg og faren din er helt avhengig av ditt initiativ. Han har valgt å låse seg inne i et konfliktfritt rom fordi han ikke aner hva han skal stille opp med i relasjonen til sine nærmeste. Mange av oss menn er skrudd sammen slik at vi foretrekker ensomheten fremfor hjelpeløsheten. Faren din var ikke i stand til å se deg og din lengsel etter ham da du levde sammen med ham — og heldigvis også sammen med hans kone. Kanskje klarer du å øyne hans?
Det er ikke din plikt — du skylder ham ikke noe. Det er en mulighet du kan velge, som vil prege ditt forhold til mennene i livet ditt minst like mye som din og din fars felles historie har gjort. Han var nok ikke så låst i sin maskuline natur som han var begrenset av sin tids forestilling om fedre. Tiden du lever i og fremtiden gir fedre mange flere muligheter enn faren din og hans forfedre hadde innenfor umiddelbar rekkevidde. Tilgi ham, hvis du kan eller ønsker det, og finn deretter ut om det føles meningsfullt å etablere et nytt og tettere forhold til ham. Blodets bånd er viktige. Men det har bare mening å bruke tid og energi på dem dersom blodet renner begge veier.
Den tradisjonelle farsrollen er raskt i ferd med å bli forhistorisk. Jeg er en av dem som venter i spenning på å se hvordan dagens unge fedre og deres sønner velger å definere seg.
- Mat og barn, en historie om et barns utvikling - July 2, 2015
- Bonusforeldre (utdrag) - July 2, 2015
- Tenåringsfamilien - June 4, 2015