Skal du fortsette å oppdra barna dine når de er blitt tenåringer? Ja, men på en annen måte.
Er det virkelig for sent å oppdra barn når de har kommet i puberteten, som jeg skriver i mine bøker, spør «De to engasjerte». De har en 13-åring og en 15-åring i familien, og selv om de ikke opplever annet enn de vanlige problemene, føler de at de må oppdra dem nesten døgnet rundt. De har også mange venner med barn på samme alder som gjør det samme. De ser at det ikke har stor effekt, men mener at man likevel ikke kan være likeglad. Om jeg kan utdype hva jeg mener?
SVAR:
Jeg er glad for muligheten til å presisere mine erfaringer rundt dette temaet, som med rette opptar mange, og som det er mange meninger om og holdninger til.
La meg begynne med å slå fast at det gjensidige forholdet mellom unge og foreldre spiller en meget stor rolle også i de unges liv. Selv om de kanskje vier 95 prosent av oppmerksomheten til jevnaldrende, kjærester, etc., så er foreldrenes nærvær, tanker, meninger og holdninger meget viktige for dem. Når det ofte ser ut som om de gir blaffen, så skyldes det for det meste at de ikke kan tape ansikt i den alderen. Kanskje ender det med at de ignorerer foreldrenes meninger, men de gjør stort inntrykk, og de tenker mye over dem. Så er det det mindretallet av unge som har foreldre som har så lite å gi eller rettere: legger det frem på en måte som er helt uakseptabel at de unge ikke engang hører hva de sier.
Det er altså bruk for dere ennå! Når jeg bruker ordet «oppdragelse» i denne sammenhengen, mener jeg den bedrevitende oppdragelse. Den som bygger på foreldrenes egne og bredere erfaringsgrunnlag, dypere innsikt og mer veloverveide fremtidsperspektiv. Det er den form for oppdragelse barn har bruk for til de er blitt niti år.
Deretter kommer noen få år da de så å si lytter med ett øre, og så kommer puberteten, da de skal i gang med å bygge sine egne hus på det fundamentet som er lagt av egne og foreldrenes gener, barnehagen, skolen, etc.
Derfor har de ikke bruk for det bedrevitende i samme form lenger. De har bruk for foreldrene i en ny rolle som «sparringpartnere» kaller jeg det. I boksingens verden er en sparringpartner en treningspartner som yter den kommende mester maksimal motstand, samtidig som han gjør minimal skade. Sammenligningen holder ikke helt, fordi foreldrene ikke bare har ansvar for at barnet ikke lider overlast, men også at deres innbyrdes forhold lever og utvikler seg videre.
Regler
Dette betyr at dere står fritt til å gi uttrykk for deres meninger, holdninger, fordommer og verdier helt uten filter.
Etter min mening er det foreldres vesentligste ansvar i de kommende år. Men hvis dere vil at et ungt menneske skal komme gjennom puberteten med selvfølelse, integritet og selvstendighet, må dere avstå fra å bruke makt for å tvinge igjennom deres synspunkter. Her følger et par tommelfingerregler:
Si hva dere synes og mener, men bare én gang! Hvis dere gjentar og holder prekener, sender dere et budskap til de unge om at de enten er dumme eller uten hukommelse.
Gi en invitasjon når dere får lyst til å blande dere i de unges liv. Si for eksempel «Jeg vil gjerne si deg noe. Vil du høre det nå eller en annen gang?»
Husk at personlig og sosial modning krever mange eksperimenter også mislykkede. Hvis dere er heldige, er de unge åpne om de mislykkede. La derfor være å trekke konklusjoner på deres vegne eller spille etterpåklok. Da mister dere kontakten og åpenheten.
Dine synspunkter gjør inntrykk men de unge gjør som de selv vil. Bruk ikke energien på å kontrollere hva de gjør hold heller sansene åpne for hvordan de trives med det de holder på med.
Husk at ingen har det bare godt hele tiden! Gi dem tid og rom til å ha det som de har det uten at de skal «hjelpes».
Merk deg når du gjør noe for barnets skyld, og når det er for å berolige deg selv. Hold opp med eller begrens i det minste det siste!
Tenk på dere selv!
Denne overgangen fra en meget aktiv foreldrerolle til en mer støttende og observerende rolle får mange tenåringsforeldre til å føle seg «arbeidsløse» eller til og med uansvarlige.
Bruk den frigjorte energien på deres parforhold, deres venner og de interessene som har ligget litt på is siden barna ble født. Den største gave du kan gi dine barn på dette tidspunktet, er å ta ordentlig vare på ditt eget liv.
Så får de også lært det før de flytter hjemmefra!
80 prosent av all oppdragelse består av de voksnes egen oppførsel og den måten de behandler seg selv og andre mennesker på. Det vi sier til barn i den hensikt å oppdra dem, er nesten alltid bortkastet tid og i tenårene er det alltid bortkastet tid og energi. Det får i beste fall oss selv til å føle oss nyttige og oppleve at vi tross alt «gjør noe» og i verste fall fører det til en uheldig utvikling i de unges liv fordi de i stedet for å bli seg selv blir opptatt av å være det motsatte.
SITAT
Foreldrenes synspunkter gjør inntrykk men de unge gjør som de selv vil.
- Mat og barn, en historie om et barns utvikling - July 2, 2015
- Bonusforeldre (utdrag) - July 2, 2015
- Tenåringsfamilien - June 4, 2015