Er barnet mitt rasist? Og hva gjør jeg da?
DA JEG EN DAG kom for å hente min fire år gamle sønn i hans nye barnehage, trakk avdelingslederen meg til side og fortalte at sønnen min samme dag hadde erklært at han ikke ville være sammen med et annet barn på grunn av dets brune hudfarge. De forsto at vår sønns holdning ikke stammet fra foreldrene, men var likevel sjokkert over utsagnet.
Jeg må innrømme at jeg selv ble forskrekket, og stilte meg tvilende til at gutten i en alder av fire år hadde gjort seg opp en mening om et annet barn på grunn av dets hudfarge. Helt siden han ble født har han hatt et godt forhold til sine inngiftede slektninger med opprinnelse i andre kulturer. Aldri har han uttalt seg om dem eller barna deres på denne måten. Når han har kommentert hudfargen deres, har jeg forklart at det er mye sol i Afrika og at menneskene der er brune i huden for å beskytte seg mot solen. Jeg har også nevnt at han selv blir brun om sommeren.
Jeg trekker derfor den konklusjonen at min sønns utsagn ikke bunner i barnets mørke hudfarge, men har en bakenforliggende årsak. I et forsøk på å forstå hvordan han opplever det andre barnet, har jeg bedt ham fortelle litt om hva de har gjort sammen. Han har da gitt uttrykk for at han ikke forstår hva det andre barnet sier (barnet har ikke lært norsk ennå), og at det ofte blir sint når det ikke blir forstått eller ikke forstår de andres samhandling. Jeg har vist ham bilder fra Afrika av dyr, landskap og mennesker. Det syntes han var spennende.
Da han var to år, var vi på ferie i et afrikansk land. Menneskene på hotellet og i området elsker barn og kunne ikke la være å ta på, løfte på og kose med barna mine. I begynnelsen syntes jeg om det, men merket etter hvert at begge barna begynte å trekke seg unna når de andre nærmet seg. Kan denne erfaringen ha gitt grobunn for fireåringens utsagn i barnehagen? Min eldste sønn har akkurat det samme erfaringsgrunnlaget, men har aldri kommet med lignende utsagn. Jeg har tenkt å foreslå at de ansatte i barnehagen plasserer ham sammen med det andre barnet i lek eller i andre sammenhenger, slik at de kan bli ordentlig kjent.
Hvordan takler jeg dette på best mulig måte for å unngå at gutten vokser opp med denne feilaktige holdningen?
Skremt tobarnsmor
SVAR:
Jeg vil gjerne innlede med et forsøk på å berolige deg. Det står respekt av alt du har gjort og tenkt, og jeg er ikke det minste bekymret for din sønns fremtidige utvikling som medlem av et flerkulturelt samfunn.
En fireåring har ikke utviklet “holdninger” i samme forstand som voksne har. Sønnen din har gitt uttrykk for frustrasjon relatert til noen erfaringer med ett bestemt barn — som tilfeldigvis er brun i huden. Det kunne like gjerne vært et barn med rødt hår, briller, oransje støvler eller som snakker rart.
Jeg er usikker på din idé om å be pedagogene legge til rette for at de to barna kan leke mer sammen. På den ene side lyder det fornuftig at et nærmere bekjentskap vil kunne forbedre forholdet mellom de to guttene. Den spirende “rasismen” du etter min mening feilaktig sporer i din sønns bemerkning, bygger jo nettopp ofte på manglende kunnskap og erfaring. På den annen side er han i ferd med å lære å kjenne sine egne grenser i forholdet til andre mennesker, og disse grensene er hverken riktige eller uriktige. De er i likhet med dine og mine grenser basert på opplevelser og erfaringer.
Urealistisk
Det stilles generelt store krav til barn. De kan i begrenset omfang velge hvilke barn og voksne de vil omgås i de pedagogiske institusjonene. I verste fall er disse preget av en kultur som går ut på at alle skal like alle — et krav som ingen voksne jeg kjenner kan leve opp til. Din og pedagogenes reaksjonsform kan derfor like gjerne være den motsatte: Å si til gutten at han ikke er nødt til å leke med et barn som han ikke synes det er morsomt å være sammen med. Hans fremtidige syn på mennesker med en annen hudfarge avhenger mer av de voksnes holdninger til ham og hans utsagn enn av ham selv.
Voksne er ofte litt naive når det gjelder holdninger. Vi lever i den tro at vi ved hjelp av moralsk press kan overføre “riktige” holdninger på barn og unge. Ofte lykkes det. Men barn som ikke føler seg sett, hørt eller tatt alvorlig, inntar i stedet motsatte holdninger fordi de må kjempe mot opplevelsen av at det er noe “galt” med dem. Dersom sønnen din skulle oppleve at det er noe galt med ham fordi de voksne mener at han har feil holdning til et annet barn, har de voksne satt i gang en ond sirkel.
Barn på din sønns alder har på samme måte som alle andre mennesker behov for at deres grenser overfor andre mennesker blir bevisstgjort og anerkjent. Som forelder ville jeg derfor gjort mindre ut av at han har brukt ordene “brune barn”, og konsentrert meg mer om hvordan han lærer å forsvare sine egne grenser uten å krenke andres. Din sønns selvoppfatning og indre styrke avgjør til syvende og sist hvordan han forholder seg til andre. Din angst og bekymring kan i verste fall bidra til å skape akkurat den holdningen du frykter mest.
Vær forbilde
Jeg er helt med på at vi skal lære barn og unge respekt og toleranse overfor andre mennesker — uavhengig av hudfarge og religion. Men det er mer virkningsfullt å gå foran som et godt eksempel enn å predikere for mye. Virkeligheten er at våre nordiske samfunn er fulle av halvtilslørt smårasisme. Jeg er selv gift med en “fremmed” — og selv om hun er hvit som nordisk snø, opplever hun hver dag små nålestikk. På den annen side hender det også at mørkhudede medborgere oppfatter enhver kritisk bemerkning eller personlig motvilje som rasistisk — når den utelukkende retter seg mot deres personlige eller sosiale adferd.
Din sønns utsagn om at han ikke forsto hva det andre barnet sa og at barnet ofte blir sint når det ikke blir forstått og så videre, er etter mitt syn et eksempel på det siste. Jeg tipper at han ville reagert på samme måte dersom det hadde dreiet seg om et hvitt barn med dårlige språkkunnskaper og en lav frustrasjonsterskel.
- Mat og barn, en historie om et barns utvikling - July 2, 2015
- Bonusforeldre (utdrag) - July 2, 2015
- Tenåringsfamilien - June 4, 2015