I løpet av de siste ti-femten åra har det utviklet seg en uheldig tendens i foreldres måte å håndtere både sine egne og barnas følelser på. Tendensen er at færre og færre følelser er tillatt for begge parter, og resultatet er stigende frustrasjon, utmattelse, manglende livslyst og dårligere mental helse.
Siden 1950-tallet har vi systematisk gjenoppdaget den vitale betydning av at mennesker kjenner, merker og uttrykker sine følelser – hele registeret! Verden rundt har psykologer, psykiatere og psykoterapeuter sittet med millioner av voksne, hvis liv ble forkrøplet av en oppvekst i følelseskalde, følelsesfiendtlige og følelseskontrollerende familier i industrisamfunn, som la all vekt på performance, produksjon og funksjon. Konklusjonen har lenge vært klar; bare med tilgang til egne følelser og rett til å uttrykke dem kan individuell psykisk helse, empati og sunne relasjoner utvikles og bevares. Kvinnefrigjøringa på 60- og 70-tallet handlet også i høy grad om retten til egne følelser, og lærte oss om mye om en uhyggelig stor makt som ligger i at visse samfunnsgrupper har definisjonsmakten – det vil si makten til å stemple andre mennesker som syke, hysteriske, eller på annen måte avvikende og dermed mindreverdige. Denne vissheten burde i høyeste grad vært integrert i vårt menneskesyn, (og dermed vårt barnesyn), men det motsatte er av en eller annen uforklarlig grunn skjedd. Vårt syn på barn og dermed vårt normalitetsbegrep er blitt smalere og smalere. På
90-tallet kunne vi med en viss humor snakke om faren for at alle barn skulle bli A4-barn, nå er de allerede blitt A5-barn, og hvis vi ikke tar oss alvorlig i nakken ender de i visittkortstørrelse. Dagens barn lever med rammer og begrensninger som aldri før har vært satt så snevre. De har vunnet retten til å bli hørt og sett, men på alle andre måter må de leve med fysiske og følelsesmessige begrensninger, som neppe er menneskeverdige og som helt sikkert ikke fremmer deres psykososiale helse.
Dagens barn tilbringer ca. 25000 timer av oppveksten i tvangspedagogiske institusjoner, som de verken kan velge å komme til eller fra uten å havne i alvorlig trøbbel. De fleste vokser opp uten daglig, eller bare ukentlig, voksenfrie soner og er under konstant overvåking av velmenende voksne som synes å være overbevist om at de vet hva som er bra for barn. I tillegg har vi fratatt dem retten til å oppleve, leve ut og integrere sine naturlige og meningsfulle følelser – spesielt de vi i vår dumhet har utnevnt til å være negative.
Dette er skjedd under ledelse av pedagoger som burde vite bedre, og foreldre som insisterer på å ha lykkelige og velfungerende barn – hele tida, fireogtyve timer i døgnet – og dermed projiserer all deres egen frustrasjon og egne paradisforestillinger over på de forsvarsløse ungene. Vi snakker om normer som om mulig er enda mer menneskefiendtlige enn de som dominerte det bedre borgerskap på 20- og 30-tallet. Foreldrene skal være perfekte, snille, barnevennlige og pedagogiske, og barna har bare lov til å være litt lei av det, glade, snille, sosiale, harmoniske. Den eneste forskjellen fra det bedre borgerskapets uskrevne regler er foreldrenes plikt til å være barnevennlige og pedagogiske. Vi vil ikke undertrykke barn mer, og vi gjør det hver eneste dag – tilsatt kunstige søtstoffer, som de voksne får en dårlig smak i munnen av og barna lukker ørene for.
En veldig farlig tendens er at aggressivitet er blitt forbudt for barn. Barns aggressivitet problematiseres voldsomt inntil treårsalderen og deretter er den bare tillatt, hvis de kan intellektualisere sine følelser. Fra skolealderen sykeliggjøres enhver form for aggressivitet. Siden gutters aggresjon kommer mer direkte og fysisk til uttrykk enn jenters, er der langt flere «problembarn» blant gutter enn jenter. Bortsett fra at pedagogikken domineres av kvinner og feminine verdier, synes denne altomfattende tendensen i hele Europa å skyldes en enkel misforståelse; at aggressivitet fører til vold. Slik henger det ikke sammen. Barn som utsettes for verbal og fysisk vold og/eller hvis egen aggressivitet forbys og undertrykkes, utvikler det seg ofte til voldsmenn og kvinner, når de blir unge og voksne.
Barns aggressivitet – dvs. irritasjon, frustrasjon, sinne og raseri – uttrykkes primært ved hjelp av de store musklene i kroppen, inntil de er så velintegrerte at de små musklene omkring stemmebåndene overtar oppgaven. Denne integrasjonsprosessen varer ca. 15-16 år, og hvis den får mulighet til å forløpe naturlig, utarter den ikke til vold men til mellommenneskelig kompetanse.
Ja, men vi vil ikke ha vold, sier foreldre og pedagoger. Det er helt fint. Når ungene er fysisk voldelige med og mot hverandre, er det bare å si, «Hold opp! Jeg vil ikke ha noe av det!» og så vente tålmodig på at denne kulturelle realitet går opp for barna. Det tar ca. 5 år (barn som ikke er ofre for verbal eller fysisk vold og for øvrig trives med sine liv lærer det fortere). Det er ok å forby vold, men det er uklokt å undertrykke og fordømme aggressive følelser. Jo mer fordømmelse et barn må høre på, jo mer aggressivt blir det, og da er det bare å vente på om det vender aggresjonen utover eller innover. Mange foreldre forsøker å klare seg med et halvt forbud, «Du må gjerne være sint, men du må ikke slå» sier de til toåringen, hvis hjerner overhodet ikke kan håndtere forskjellen.
Aggresjon er menneskers naturlige måte å uttrykke mistrivsel på – enten generelt, nå for tida eller akkurat nå. De aller fleste voksne er også aggressive de første gangene de opplever viktige konflikter i parforhold. Først seinere klarer vi å verbalisere konflikten og snakke fornuftig om tingene. Når vi fordømmer barns aggresjoner eller forsøker å pedagogisere dem vekk, fratar vi barnas viktigste mulighet til å fortelle oss at de ikke trives. Den andre muligheten de har for å vise mistrivsel på er psykosomatiske symptomer. Det burde vår moral ikke godta!
På liknende måte er foreldres følelser blitt forbudte. Jeg møter daglig foreldre som er i ferd med å gå i stykker av skyldfølelse og dårlig samvittighet fordi de har skreket til sine barn, eller har grått foran dem, eller bare reagert spontant. Dette gjør ikke bare livet som foreldre enormt anstrengende, det hemmer utviklingen av foreldrenes selvfølelse og barnas evne til empati. Hvordan skal et barn lære om sin innflytelse på andre menneskers følelser, hvis det ikke får mulighet til å oppleve annet enn glattpolerte, uttrykksløse pedagogiske tilbakemeldinger som nevner følelsene ved navn men savner deres musikalske uttrykk?
Hvis du er en av de foreldre som hele tida roper og skriker til dine barn og konstant føler deg på defensiven, trenger du hjelp. Hvis du tilhører det neoromantiske flertall som gir sine barn ansvaret for å skape den verden som er mislykket for de voksne, vil jeg be deg overveie om ikke både du og dine unger har fortjent bedre?
Unngå denne tendensen, som ikke fører til noen steder hvor det er fint å være.
Gledelig og følelsesfull jul!
- Mat og barn, en historie om et barns utvikling - July 2, 2015
- Bonusforeldre (utdrag) - July 2, 2015
- Tenåringsfamilien - June 4, 2015