Mange av de konflikter som utspiller seg rundt et felles måltid dreier seg egentlig av alt annet enn mat.
Pedagogene har oppfunnet og spredt et redselsfullt ord: Spisesituasjonen. Akkurat som om det er noe galt med den gode, gamle betegnelsen måltid. Denne artiklen handler forresten ikke om språk, og det ovennevnte er ikke en meny; det var bare ment som en forrett. Heretter skal det imidlertid handle om ernæring og symbolikk.
Middagen som fellesmåltid er på mange måter et spennende tidspunkt i enhver families liv. Å lage og servere mat til dem man er glad i, har mange betydninger. De fleste som står for den regelmessige matlagningen vet hvor sårbar man er som kokk, enten det er fordi man har laget for mye mat, for lite mat, eller smaken ikke er god. På mange måter er maten vi serverer familien, og særlig barna, et direkte symbol på kjærligheten og omsorgen vi føler for dem. Derfor blir vi så glade når de verdsetter den, og lei oss når de ikke bryr seg eller ikke vil spise i det hele tatt.
Mange av de konflikter som utspiller seg rundt et felles måltid dreier seg egentlig av alt annet enn mat. Men ettersom maten bokstavlig talt er det man har på bordet framfor seg, blir det allikevel ofte tema for konflikter i familien.
Av og til handler det naturligvis om mat og ernæring. Vi vil jo så gjerne at barna vokser seg store og sunne. Derfor forsøker enkelte å utøve en nokså direkte kontroll med inntaket, nærmest fra måltid til måltid. Man insisterer på at barna skal spise opp grønnsakene, spise opp kjøttet, spise opp alt, spise seg mette på middag før de får desserten osv. Velger man å forvalte ansvaret sitt på denne måten, pådrar man seg en utrolig mengde hardt arbeid og en hel del konflikter. Mange av oss voksne har nemlig glemt hvor nyansert og fintfølende barns smak og appetitt i virkeligheten er. Vi skjønner ikke at de plutselig ikke vil ha gulerøtter de likte det jo så godt før og kaster oss over en hel del forklaringer som ofte ikke har noe med saken å gjøre. Barns smak skifter, ganske enkelt.
Alle barn, og mange voksne, har perioder hvor de kun har lyst på samme type ting. I dager eller måneder kan matlysten være svært ensidig. Dersom man som foreldre begrenser kontrollen til innkjøpene, og så lar barna styre ernæringen selv, vil man se at de i løpet av en halvårs periode regulerer kosten selv. Med mindre de altså har vært utsatt for for mye kontroll, har mistet fornemmelsen av hva kroppen har bruk for, og er mest opptatt av hva foreldrene vil ha og ikke ha.
Barns reaksjon mot denne type formynderi, er som alltid sunn og naturlig: Presser man dem til å gjøre noe bestemt over lengre tid, kan man være ganske sikker på at de begynner å gjøre det stikk motsatte.
Ikke bare barns smak, men også deres appetitt, er uregjerlig. Den kan svinge stort fra dag til dag, fra time til time. Det er ikke noe opprørsk eller uhøflig eller på annet vis faretruende når et barn som bare spiser en kjøttbolle og en halv potet klokken 18.00, plutselig har appetitt til tre porsjoner cornflakes klokken 19.00. Det kreves minst 25 års hard selvdisiplin å være sulten på bestemte klokkeslett. Foreldre kan altså trygt slappe litt av ute på slagmarken, og via innkjøpene ganske enkelt sørge for at det alltid finnes utvalg av matvarer i huset.
Men et måltid er altså mer enn proteiner, fibre og kalorier. Det er også en enestående sjanse til å se sin egen families sjel i speilet. Den måten maten blir behandlet på, stemningen måltidet finner sted i og den nærhet eller avstand en opplever rundt bordet, er et direkte uttrykk for hvordan familien ser ut innvendig. I et slikt perspektiv er det meningsløst å betrakte måltidet som noe som skal styres etter bestemte spilleregler, og som skal direkte kontrolleres av voksne. Det forhindrer en i å bli kjent med sin egen familie. Den som prøver å bringe orden og struktur inn i et kaotisk og ustrukturert måltid, stikker som strutsen hodet i sanden: Lukker øyne og ører for hvordan familiens sjel har det, og for hvordan dens puls slår.
Dette betyr selvsagt ikke at man skal resignere for kaos og akseptere at barna sitter og skaper seg, eller kommer og går fra bordet når de vil. Men disiplin har aldri løst noen problemer, det har maksimalt gjort problemene usynlig en liten stund.
Går måltidene på tvers, må foreldrene sammen finne ut av hvilke områder familien for øyeblikket mistrives med. Her må man prøve å skille mellom hva som er viktigst for familiens trivsel, og hva som bare er konvensjoner omkring hvordan man spiser. Ved nærmere ettersyn vil man oppdage at mange av de normer som styrer organiseringen av et fellesmåltid, bare er mer eller mindre vrakrester fra vår egen oppvekst som kan knapt forsvares, selv i den enkleste analyse.
For en gangs skyld er det altså ikke snakk om at foreldre skal ta på seg enda mer arbeid, ansvar, skyld og samvittighet. Vi fritar dem derimot for en byrde som de i virkeligheten tjener familien best ved å legge fra seg. Avskaff spisesituasjonen og gjeninnfør måltidet.
- Mat og barn, en historie om et barns utvikling - July 2, 2015
- Bonusforeldre (utdrag) - July 2, 2015
- Tenåringsfamilien - June 4, 2015