Er lekser egentlig bare en unødvendig pest og plage?
SØNNEN MIN på ti år er en smart gutt, men det er en krevende prosess å få ham til å gjøre lekser. Jeg er alene om omsorgen for ham og har forsøkt alt fra å sitte sammen med ham til leksene er gjort til å stole på ham når han sier at de er gjort. Men for en tid siden ringte læreren hans og kunne fortelle at gutten nesten alltid møter uforberedt i klassen. Da må jeg vel sette meg sammen med ham på nytt. Ellers bruker han nettet aktivt, som til å søke etter informasjon når vi skal ut og reise.
Jeg mener at han selv etter hvert må ta ansvaret for å gjøre lekser, da jeg kjenner ham som en evnerik gutt. Det gjør skolen også. Men sønnen min synes lekser er kjedelig og ønsker å bruke tiden på andre aktiviteter. Det kan jeg forstå og kjenner meg godt igjen. Jeg ytet vel selv minimalt på skolen. Men når et tema fenget, var jeg best. Slik ser jeg barnet mitt også. Han har stor fantasi, tegner mye og lager tegneserier. Han er også flink med farger og har utpreget sans for detaljer. Film opptar ham i særdeleshet. Nå har gutten fått et digitalt filmkamera og filmer og kommenterer. Gutten trener også judo og går på kunstskole. Begge deler har han valgt selv.
Jeg føler at sønnen min og jeg har en god og nær relasjon, og han er flink til å sette ord på følelsene sine. Men lekser fikser vi dårlig. Selv mener jeg det er gammeldags med lekser og leter etter gode pedagogiske argumenter for å gi barn lekser. Svaret fra skolen hans er at på skolen deres er det blitt bestemt at barna skal ha lekser. Det er basert på en moralistisk tankegang om tilvenning til plikter, slik jeg oppfatter det.
Men jeg ønsker heller ikke at sønnen min skal komme på etterskudd. Alle de gangene jeg har snakket med ham om det, lover han å forbedre seg. Eller han finner på mange dumme unnskyldninger, som at det er min feil fordi jeg ikke passer på mitt eneste barn. Jeg trenger noen gode råd. Eksisterer det dessuten forskningsmateriale som viser at barn lærer og utvikler seg ved å gjøre lekser?
SVAR:
Brevet ditt går rett inn i både den aktuelle skoledebatten og den konflikt som daglig rammer utallige foreldre for deretter å berøre et meget prinsipielt spørsmål om barns egen ansvarlighet.
I Norden har vi fra begynnelsen av hatt skole og/eller undervisningsplikt. Denne plikten var egentlig ikke rettet mot barn, men skulle tvinge foreldre til å sende barna på skolen i stedet for å beholde dem hjemme der de var en verdifull arbeidskraft for familien. Det er trolig en av de viktigste årsakene til at skolen fra gammelt av har ansett barnas lekser for å være foreldrenes ansvar i stedet for en sak mellom lærer og elev. Pedagogisk sett er denne ansvarsfordelingen direkte dum. Den skaper så mange konflikter mellom barn og foreldre at barna ofte mister lysten til å lære, og foreldrene gir med årene opp å støtte opp om barnas læring og skolegang.
Debatten om verdien av lekser raser for fullt i Danmark. Denne gang fordi forskerne ved Pedagogisk Universitet nesten unisont mener å kunne dokumentere at lekser ikke bidrar positivt til barns skoleutdannelse. Lekser er altså en tradisjon skapt av samfunnets behov for å utøve makt overfor foreldrene, og den pedagogiske gevinsten er tvilsom. Det er sikkert også årsaken til at din sønns lærer bare er i stand til å gi deg et byråkratisk svar på spørsmålet ditt.
Negativt
Man kunne tilføye at det nettopp nå er all mulig grunn til å spørre om lekser tvert imot er et destruktivt element i barns læring. For det er særlig i løpet av de siste ti årene at politikere og deres rådgivere har skåret ned på alt som har med idrett og bevegelse å gjøre aktiviteter som all pedagogisk forskning for lenge siden har dokumentert er nødvendige for både barns og voksnes optimale læring. Nå skal de stakkars barna sitte stille det meste av tiden og attpåtil gjøre det samme når de kommer hjem. Selv om både barna og samfunnet ville være mye bedre tjent med at de fikk fri for å røre på seg. Men sånt skjer når skolepolitikere uten pedagogisk forstand rammes av PISA-psykosen, og skolefolk gripes av angst for å miste sin tradisjonelle makt.
Dersom du har mot til det, synes jeg du skal meddele skolen at din sønns lekser som du gjerne hjelper ham med for fremtiden er hans ansvar. Dersom skolen ikke er fornøyd, må den selv ta konflikten med ham. Men kan en tiåring ta et slikt ansvar? Ja, uten tvil. Det finnes tusenvis av skolebarn som selv har fått og tatt ansvaret for lekser. Noen ganger skjer det også at et barn etter noen måneder forteller foreldrene at det ikke klarer å ta ansvaret selv, og ber om at foreldrene tar det tilbake. Da skal man selvfølgelig gjøre det. Men da vil konflikten mellom deg og sønnen din også være over, og han behøver ikke lenger å ydmyke seg selv med løgner og unnskyldninger. Du blir kanskje ikke så populær hos lærerne hans. Men det vil være mye lettere å leve med enn hver dag å måtte gjøre noe man ikke kan stå inne for. Skulle du få panikk, kan du minne deg selv om at stort sett alle mennesker som har hatt avgjørende og konstruktiv innflytelse på samfunnet, har hatt et forhold til skolen og leksene som ligner din sønns.
Motreaksjon
Det fremgår tydelig at du tar ditt ansvar som forelder meget seriøst og følger tett opp din sønns liv og aktiviteter. Faktisk går du så alvorlig inn for saken at jeg fristes til å forberede deg på at han på et tidspunkt vil forsøke å rive seg løs fra denne «mannsoppdekning», som det heter innen fotball når man forsøker å styre og kontrollere motstanderens spill.
Problemet med sønner av enslige mødre er ofte at de ikke får seg til å si «nei» til mammas gode intensjoner eller velmente forslag. I alle fall har de ofte vanskelig for å gjøre det direkte, tydelig og med god samvittighet. Da er det at de begynner å «lyve», som vi kaller det. Når de ikke kan si «nei» med munnen, gjør de det i stedet med kroppen eller gjennom sin adferd. Det er uheldig av to grunner: For det første blir relasjonen til moren dårligere, og for det annet mister de sin naturlige verdighet.
Jeg foreslår derfor at du i løpet av de neste to årene tenker over andre områder av livet hans der han kan ta ansvar for seg selv og overlater det til ham. Det vil kunne føre til at du i noen tid enten føler deg som en uansvarlig mor eller «arbeidsledig» dersom ditt behov for kontroll er stort. Men gevinsten er at sønnen din vil få sjansen til å vokse opp som en fri mann med sin verdighet i behold. Altfor mange gutter blir så avhengige av morens ytelser, omsorg og kontrollbehov at de ikke blir ordentlig voksne før de har forlist to til tre ekteskap.
- Mat og barn, en historie om et barns utvikling - July 2, 2015
- Bonusforeldre (utdrag) - July 2, 2015
- Tenåringsfamilien - June 4, 2015